Et gjensyn med Anne Shirley.

Ja, så skriver vi jammen meg september. Siste rest av august ble unnagjort med deilig sensommersol og varme dager. En trøstende avslutning på en sommer som ikke akkurat innfridde visse forventninger, men siden jeg tilbrakte mesteparten av nevnte sommer på jobb, så gjorde det liksom ikke så mye lell.

Nå er høsten ubønnhørlig her. September landet med brask, bram og pøsregn. Vindkast som virkelig ulte rundt hushjørnene, og overtalte trærne til å gi slipp på gulnede blader. Kveldsmørket har også tusset seg inntil vindusrutene og det er blitt adskillig mer fristende både med tekopp og lune bøker.

Så da Ole Bjørn Salvesen med sin Bokbua sendte nyhetsliste med gode titler, slo jeg til - og fikk endelig somlet meg til å hente bokpakka onsdag (altså i går). Der fant jeg igjen to bøker om en gammel og kjær venninne, Anne Shirley. Sist jeg var sammen med henne hadde hun akkurat blitt sammen med Gilbert Blythe, og jeg gledet meg med henne - samtidig som jeg sørget litt sammen med Marilla over en tid som nå var forbi.

I boka "Annes drømmehjem" blir Anne gift med sin Gilbert, i et yndig gammelt hus i Four Winds, Price Edwards Island - Canada. Fra den livsbejaende og smittende glade Anne, ble jeg nå kjent med en mer voksen dame. En dame som får innblikk i fruelivet, legefruetilværelsen og en helt ny arena generelt. Nye venner, nye steder og nye skjebner å veve inn i livsbildet. Og det var koselig. Men likevel blir denne boka på en merkelig måte tommere, spakere og mer fjern enn de foregående tre Bjørkely-bøkene. Anne er ikke lenger i sentrum av historien, hennes sanselighet er ikke så sterkt tilstede. Og det er heller ikke dynamikken jeg elsket fra de foregående bøkene. Historien dreies mer rundt familieliv og nye venner, enn om Anne selv. Såklart er hun der, men mer som en vakker gjenklang i utkanten, som et slags levende minne.

Det samme går igjen i neste bok "Anne i Regnbuedalen". Her blir vi kjent med Ingleside-/Blythebarna, det vil si alle seks, samt barna i Prestegården - og attpåklatten Mary Vance. Tonen fra forrige bok er prikk lik i denne. Anne er nå 'redusert' til mor, og en hyggelig figur i det lille samfunnet, og omtales nesten utelukkende som "den lille doktorfrua". Anne har tapt sin særegenhet, sitt innerste jeg, og det samme har bøkene. Jeg skulle ønske jeg kunne lese mer om Anne selv, og hennes snedige syn på livet - men disse bøkene har på sitt vis vokst fra Anne - med e. Begge bøkene har sine små tvister, som løses etter å ha snurret både litt hit og litt dit, men inderligheten og den hjerteknugende tankepoesien som fikk meg til å le og gråte i Bjørkely-bøkene er bare svakt tilstede. Jeg leser dem kanhende noen ganger til, men neppe med samme glede som de første Anne-bøkene alltid gir meg.