Har du ikke hørt om grisehøsten før, sier du? Nei vel, men da er det et begrep jeg skal lære deg. Og heretter komer du også til å tenke på tida foran oss som grisehøsten. Det er nemlig den der litt sure og gustne mellomtida. Du vet, der bladene stort sett har ramlet av og ligger gjenglemt og sleipt på veien. Ikke som knaser sånn koselig når du tråkker på det, men som er glatt og lumsk og gjør at beina dine glir - en slags slesk forsmak på vinterens forestående sprell. Når grenene står nakne og bare igjen, som et trøstesløst rop mot en blekblå himmel, da kjenner jeg at jeg også går litt i dvale. Når morgenene spettes med frost, kulda kravler rundt øreflippene og vinden lager rare lyder rundt hushjørnene - ja, da har vi grisehøsten. Når man sterkt vurderer å gå i hi. Bunkre opp med lesestoff, kilosvis med sjokolade og gamle komiserier på tv.
Men vi trenger ikke farge grisehøsten i bare negativt lys heller. Det er jo digg å være inne med god samvittighet. Nå slipper vi å mase med å klippe gress, og male og pusse vinduer og alt det der. Det er tid for å pause. Naturen selv vil ha en pause nå. Du hører det i måten fuglene piper på også. En litt mer moll-aktig, søvnig tone. Tja - så følg trendene du også da vel.
Ta frem den digre, bamsete strikkegenseren. Den med litt hull ved albuen og en løs tråd helt nederst. Den som du har kost deg så mye i, og garantert holder et par kose-sesonger til. Legg vekk lakenskrekken, og nyt det å kunne kravle under dyna når det mørkt og kjølig ute. Du trenger jo ikke legge deg til og sove med en gang heller, ha på nattlampa og les deg søvnig. Finn en bok du liker (kanskje ikke den nifseste krim'en før leggetid ...) og kjenn på følelsen av å unne deg selv en liten pause. Eller på søndagsmorgener - hva med å lese litt før du står opp? Dra morgenen ørlitt lenger, kjenne på varm dyne og tenke på at du faktisk har lov å kose deg litt på disse høstdagene. Fyre litt i ovnen. Finne en gammel film du ikke har sett på lenge, eller en gammel komiserie du pleide å le av før. Løse litt kryssord kanskje? Eller rydde litt i bokhylla - da finner man i allefall noe artig man ikke har sett på en stund, og så blir man sittende og pusle litt med det.
Joda, det er litt godt å gå i pausemodus innimellom. Og så er det lov, når det er høst å være litt dorsk. Litt tung, litt lat og litt søvnig. Det er jo ingen krise heller. Og så er det gromt å lage god mat. Varme supper, gryterett, fårikål - alt det der som man ikke har ork til i sommermånedene.
Jeg pusler med julekuler. Og innimellom utfordrer jeg meg selv til å tegne litt. Ja, jeg er jo ikke utpreget flink da - men så har jeg ikke tenkt å stille ut i noe galleri heller, jeg har rett og slett bare lyst til å leke litt med farger og tegneblyanter og papir. Som mange andre gikk jeg i dustefella og tenkte at "jeg kan ikke tegne, for det jeg tegner ligner ikke på noe som helst vettugt, bare stygt kluss" og så ville jeg ikke mer. Men, som litt eldre tar jeg meg i å tenke - hvorfor skal jeg nedverdige meg selv med at det jeg lager er stygt? Ok, kanskje jeg trenger litt mer øvelse da? Eller - var det poenget å lage det så perfekt som mulig? Eller var det bare å kunne leke litt med pennestreker, farger og papir? Og jo flere dager jeg legger bak meg, og perspektivet endres - jo mer kjenner jeg at jeg har lyst til å gjøre ting - fordi JEG vil det. Ikke fordi andre har sagt at jeg bør gjøre slik og sånn, men fordi det kanskje gir meg noe bra innvendig. Så spiller det ingen rolle om bjørka jeg tegner ser ut som ei skakk kjegle, og har gult og grønt og oransje på helt feil steder. Jeg vet at det er ei bjørk, og syntes fargene var fine - og har det gøy med det. Så da så. Perfeksjonismen skal ikke være et hinder, den skal være en sånn optimal bonus. Sånn "wow, der fikk jeg det jammen fint til"-greia. Ikke "æsj pokker, det ble ikke fint nå heller".
Boka jeg leste ut nå sist var en biografi av Arnold Schwarzenegger, "Total Recall". Om hvordan han - født i en liten landsby i Østerrike satte seg mål, kjente hva han hadde lyst til å bli og sakte men sikkert jobbet seg fram dit. Det var tungt, hardt, vondt - men han holdt ut, og kom seg forbi ett og ett mål. Fokus og viljestyrke, og målrettet arbeid. Det er sånn man kommer seg opp og fram i verden. Joda, det er jo naturligvis ingen ulempe å ha litt flaks heller, men rett og slett - prøve å finne ut hva man vil, og selv være ansvarlig for å bygge veien dit. Akseptere at noen ganger går det litt på ræva, men karre seg opp igjen - lære av feilene, og gå videre. Første del og midten av boka var absolutt best. Den handlet mest om ham og hans vei framover. Siste halvdel var mer om hans politiske karriere og målsetninger, noe som ble litt tørt og langdrygt. Snev av interessant, fordi selv da brukte han erfaringer fra både muskelbygging og lærdom, men fortsatt litt kjedelig for en som ikke bryr seg så alt for mye om demokrater og republikanere og hva som foregikk i California på det og det tidspunktet.
Jeg kjenner jeg absolutt kan la meg inspirere av Arnold. Han har vært en filmhelt for meg helt siden jeg begynte å se actionfilmer - og har vært et forbilde. Ja, han har også gjort feil og tabber - innrømt dem, sagt unnskyld og lært av dem. Når han kan det, da kan sannelig jeg også.
I morgen er det fredag. I morgen er det tredje siste behandling med Herceptin. Det betyr at jeg snart - snaaart - er ferdig med etterbehandling i forbindelse med kreftbehandlingen. Jeg gleder meg veldig til å bli ferdig. Når november ebber ut, har jeg gjort unna de to siste rundene med Herceptin, siste muga-test og forhåpentligvis operert ut veneporten jeg har gått med siden juli i fjor. Det blir godt å starte adventstiden uten sykehusavtaler foran meg, men litt rart også. Inntil nå har jeg alltid hatt en avtale å forholde meg til, om det har vært noe jeg lurer på vet jeg at jeg skal jo inn til et sykehusteam om ikke så lenge. Men nå blir jeg på egen hånd. Godt å ha kreftkoordinator Heidi i bakhånd da.
I dag venter brødbaking på meg. Lage en ny runde speltbrød, slik at det blir brødskiver i matpakka til gubben og gutta. I morgen skal vi kjøpe nye vinterdyner til oss selv. Det blir godt å ligge under. Grisehøsten kan bare komme. Jeg har lært av Arnold, jeg har fine prosjekter foran meg, og en deilig innetid i vente. Grisehøst der ute - kos inne. Bare kom du, høsten - jeg er klar.
Nøff nøff.
