Translate

torsdag 16. juni 2022

Racer-leser.

 Ja, så sannelig. Her går det unna i svingene. I løpet av juni har jeg lest ut to bøker. Og vi har - pr i dag, bare kommet oss halvveis ut i juni - så det lover jo bra. Men nå skal jeg sletten og retten si deg noe. Det at man leser fort, det kan være veldig bra - og det trenger ikke være så bra. Enten leser man fort, fordi boka man holder på med er vilt spennende, og det er tilnærmet umulig å ikke lese neste side. Og neste. Og neste - og - høh, er boka slutt alt?? Andre ganger, i det litt mindre heldige tilfellet leser man litt sånn fort, fordi man snart har lyst til å bli ferdig. Altså ikke fullt så bra. Hittil i juni har jeg ramlet innom begge disse tilfellene. 

Første bok ut var særdeles kul. "The Blacktongue Thief " av Christopher Buelman. Allerede på første setningen skjønner man at her er det bare å henge med. "I was about to die". Og så begynner han å klage over at selv om egentlig ingen liker å daue, så kommer det også litt an på hvem man kubber i selskap med! Godt eller dårlig, liksom. Hm, dette var en problemstilling jeg ikke hadde tenkt særlig mye over før jeg stiftet bekjentskap med Kinch Na Shannack, som hovedstemmen i boka tilhører. Og sånn fortsatte det gjennom hele boka. Med ting jeg ikke hadde tenkt over tidligere altså. Hva gjør man når for eksempel sjøuhyrer bevisst går inn for å kantre skipet du er ombord på? (Bortsett fra å se det ynkelige livet ditt i revy (uten fliring) og klynke til Vårherre om å slippe inn, eller bråvurdere å selge sjela di IGJEN til Gamle-Erik.) Hvordan unngår man å pjuke i vinkel når man skal inn i et forhekset tårn der ned er opp og opp er ned? Hvordan kan man stole på at en blind, hårball-oppkastende katt fortsetter å være "bare" det, når den innimellom viser seg å huse en innhyret snikmorder som urovekkende fort kan skifte form og utseende? Og kan man egentlig stole på en heks uten bein? 

Boka viste seg å være skrevet på en særs utspekulert måte. Hvert eneste kapittel endte med en lur og utkrøpen avslutning, som like godt kunne vært starten på neste kapittel - for det var tilnærmet umulig å IKKE rase videre og lese mer. Fant til slutt ut at om jeg skulle stoppe å lese - du vet, for slike trivielle saker som soving, eting og litt jobb og skolebøker og sånt - så måtte det faktisk gjøres midt i et kapittel. Ja, for da gikk det an. Gode bøker er litt som krevende småbarn. Når noen i historien tar seg en lur eller en matbit, da er det lurt å følge eksempelet og gjøre det samme. Alminnelig fornuft tilsier at du lar det stort sett bli med det. Om karakterene i boka går inn for lemlestelse, drap og en livlig slåsskamp kan du som leser godt avstå fra å gjøre det samme. 

Boka om den svarttungede tjuvradden Kinch viste seg å være rett så underholdende. Det var en god del freidige ord og uttrykk, en del personer som ble enten myrdet, eller spist eller begge deler, flere spenstige magiske gjenstander og flere tvilsomme karakterer. Det var absolutt ikke vanskelig å lese kjapt. Jeg mener - muligheten for å bruke gigantiske ravner i krig mot bergtroll, ravner som når de ikke trengs ellers er tatovert på en krigers bryst! Det er jo inn i granskauen kult. Fikk nesten lyst på sånn. Nesten. Og bok med kart trekker alltid opp. Når man får med oversikt over sesonger, hva månedene og dagene heter i tillegg - håh, herlig. Alt i alt - det var trivsel og stas å lese denne boka, og derfor gikk det fort. 

Så kommer vi til den andre boka i juni. Den gikk på adskillig kortere tid enn den første. Ikke fordi den var så mye bedre, nei. Nå skal ikke jeg være genuint slem - men du vet hvordan du river av et plaster fort, ikke sant? Fordi det kjappe røsket er bedre å forholde seg til på et smertehelvetes plan, enn å smårafse litt og litt. Sånn gradvis og seigpine-aktig. Det å lese en bok man absolutt ikke har noe kjemi med, og la det dra ut - vel, om du digger det; la meg sponse deg med en teiprull, særs hårete armer og så får du more deg helt vilt. Og la meg deretter riste på hodet og himle med øynene uten å legge nevneverdig skjul på at jeg gjør det. 

"Book of Night" av Holly Black hadde jeg store forhåpninger om. DE bra skussmålene, folk ga seg ende over. Denne forfatteren burde absolutt skrive mer voksen-bøker ja, for her var det potensiale og fantasmer i haugesvis. Allerede her burde jeg luktet på lunta, og tenkt over om den luktet en smule svidd. Men gjorde jeg det? Neida, langt i fra. 

På de første sidene fikk jeg litt visjoner om Peter Pan og skyggen hans. Om du husker fra en viss tegnefilm, sleit Peter litt med at skyggen hans ikke helt ville gjøre slik som han gjorde. Og det er jo snev av pussig. Og siden skyggen også hadde en lei tendens til å ville stikke av, var Wendy behjelpelig med å sy skyggen på føttene hans igjen. Merkelig greie det der - men OK. Det var jo et par andre saker i den filmen, og hele Peter Pan universet som var adskillig snodigere enn det - så, greit nok. 

La oss nå ta utgangspunkt i Peter Pan og flyktig skygge-prinsippet. Så klemmer vi det oppi en mikser, og hiver oppi en dæsj Neil Gaiman-stemning. Altså litt sånn mørk og dyster, og mer enn en anelse sært. Nå skal det sies at jeg beundrer Neil Gaiman som forfatter og person tilnærmet hemningsløst. Men bøkene hans får jeg ikke tak på. Har lest flere bøker av fyren, og det ender stort sett med samme opplegg. Med en lukket bok (ferdig lest altså) og meg som ser ut som et slags spørsmålstegn. Høh, liksom? Og dett var dett?? 

Men altså. Charlie Hall er en con artist. Lurer folk, får tak i saker, svindler litt på si' og er generelt ikke venn med verken verden eller seg sjøl. Litt skralt forhold til søstera si, og sånn passelig meh forhold til kjæresten sin Vince. Søster Posey driver med tarotkort og tyding for folk, og Vince har en sær jobb med å rydde opp i makabre draps-åsted. Lekkert. Men det er noe rart med Vince, for han virker litt sånn sær og upersonlig og flat og rar. Uten at det plager Charlie nevneverdig - for hun er jo tydeligvis ikke verdig noe bra kjæreste lell. Og den der martyrholdningen går gjennom hele boka. Charlie tar dårlige valg. Charlie har aldri hatt noe på stell. Bla bla. Har kjip jobb, folk er ute etter å ta henne - yeah yeah. Rotet seg borti krøll med mor sine håpløse kjærester, ble utnytta, var og er flink til å utnytte andre. Egentlig blir man litt lei av å lese om henne. Det eneste hun stjal fra meg som leser var stort sett lesegleden. *sukk (Kynisk sagt, men det stemte.)

Clue't er at i det samfunn som Charlie vanker i, går det an å få tak i andres skygger. Og manipulere skygger. Man kan fikse på utseendet, slik at den ser ut som noe helt annet (veldig trendy!), eller man kan få skygger til å utføre forskjellige ting. Og man kan stappe ting inn i skyggen sin, for eksempel følelser man ikke har lyst til å ha selv. Og om man fôrer skyggen sin med blod, så livner den til og får mer substans. Og så er det da folk som kan knabbe den og bruke til lumske formål. Boka går i noen kapitler i nåtid, og så ett og annet i fortid. Både med Charlie og Vince. Og det brukes begrep sånn brått og påtrengende, uten at du får noe særlig til forklaring på hva det egentlig menes med det. Kanskje senere, kanskje ikke i det hele tatt. Rotete. Og irriterende. For eksempel det som heter Blight. Noe som jeg tror betyr at en skygge kan løsrives fra en person, og vanke rundt på egen hånd med snev av bevissthet. Isj. Derfor er det en bok i historien, som heter - haha, jadda; Book of night - som ofte omtales som "Book of Blight" siden den omhandler nettopp det der med å bringe liv til skyggemennesker. 

Dessverre ble leseopplevelsen intet mer enn en skygge av det den kunne vært, og "Book of night" ble for meg en "Book of plight". Følelsen ble mer plikt enn glede. Så denne kan jeg godt legge bak meg og la den oppslukes av det obskure mørke den kom ut fra. 

Utover DET er det altså i midten av juni. Vi står på begynnelsen av årets offisielle sommerferie, med lange lyse sommernetter - utålmodig venting på at badetemp'en på Næra skal snike seg over tælapunktet (som for meg er tilnærmet rett under 28 grader. Jeg er en ekstremt feig bader ...), ivrig inspeksjon av jordbærkassene for å anslå årets avling, hjemmelaget rabarbrasuppe og opplagring av sommerminner så godt det overhodet lar seg gjøre. En og annen softis med lakris-strøssel skal det vel også bli tid til, nam nam. Iskaffe på verandaen og eimen av tennvæske og lettsvidd grillmat. Snadder. Det gledes i et hjerte, breddfullt av sommerlykke in spe. 

Selv bokdrager elsker is og sommerkos. Griff graff gruffeluff. 














lørdag 11. juni 2022

Lille Katheryn og store Henry

 Lille og store? Huh? Nå lurer du vel på hva jeg rabler om. Eller om det har rablet for meg kanskje? Ja jo, jeg kjøpte jo en sånn rableblokk her en dag  - hehe. Tenk om man hadde kjøpt en sånn rableblokk, og tatt forsida - der det står ordet med store bokstaver (b'en bak fram og, om jeg ikke husker feil) og så klistret opp den på veggen på en sånn mental institusjon! Hah, gjett om det hadde blitt liv og røre gitt! Hadde vært moro da. I alle fall en liten stund. (Jada, jeg skulle ha tatt den ned etterpå. Hva tror du om meg, liksom ...)

Akkurat det med rableblokken, den hadde man nok fått mye bruk for i gamle England. Ja, for med Katheryn og Henry så skjønner du vel at jeg har ramlet tilbake litt i det gamle - men ikke fullt så gode - England. Klarer ikke la være, det er så genuint fascinerende med hva de drev med i den der Tudor-tida. Og det er jo mange flinke forfattere som har latt seg inspirere og som skriver veldig godt fra akkurat den epoken der. Nå har jeg akkurat avsluttet en duo om Katheryn Howard, og hennes korte liv og levnet. Det livet ble jo kort, for der kom det fram en øks, og ...? Ja, du gjettet det - en blokk. Heldigvis hadde det ikke rablet for Katheryn, men en kan jo lure på om det gjorde det for Henry den 8de etterhvert. Han blir jeg sannelig ikke klok på. Han begynte jo så bra. Og endte så ille. (Den fete lømmelen.)

Bøkene jeg akkurat har lest ut er "Shadow of Persephone" og "No more time to dance", henholdsvis 1 og 2 av The Story of Catherine Howard, ført i pennen av Gemma Lawrence. Siste jeg leste om frøken Howard, var skrevet av Alison Weir. Den gangen tenkte jeg at Katheryn (ja, Lawrence har skrevet navnet hennes med C, som i Catherine - men etter sigende var det for å holde henne litt adskilt fra alle de andre med omtrent likt navn, i denne sammenhengen Katherine av Aragon. Men selv stavet frk Howard navnet sitt som Katheryn, derfor kaller jeg henne for det) var en naiv og toskete liten gås. I disse to bøkene føler jeg at jeg har blitt litt bedre kjent med henne. Og mener fortsatt at hun var en smule naiv. Men kanskje ikke fullt så toskete, og heller ikke lenger en gås. 

Heretter vil jeg kanskje tenke litt mer på Katheryn Howard som en slags Tudor-variant av "Den stygge andungen". Om du ikke husker helt hvordan det eventyret gikk, så var det jo han gakken som fikk fy og dask av alle søsknene sine for han skilte seg ut og var stygg. Men han vokste jo opp til en vakker svane til slutt, og hadde det formodentlig ganske greit resten av livet. Det er ikke sikkert Katheryn hadde noen superduper barndom hun heller, i følge disse to bøkene kan det ikke sies akkurat sånn. Men hun kom seg da til svanestadiet hun også, og ble både søt og pen. Men i motsetning til svane-gakken, som formodentlig padlet rundt uten særlig til bekymringer, endte ting helt annerledes for Katheryn. Grunnen til at jeg sammenligner henne med en svane, nemlig - er at hun ble forsåvidt for pen for sitt eget beste. Og at de kongelige hadde en egen rett på svaner ... 

Men altså. Kong Henry hadde satt til side Katherine av Aragon, kakket huet av Anne Boleyn, Jane Seymour gjorde sitt beste med å få en prins til tronen, og døde deretter og Anne av Kleve ville kongen ikke ha. Den han ville ha, det var lille Katheryn. Ung og troskyldig - og uskyldig, trodde kongen. Det måtte hjelpe på hans synkende virilitet. Jeg kan jo ikke annet enn å synes synd på Katheryn. Ung og vilter og full av liv - og så uten nåde kobles sammen med gamle, feite (innmari feite!) Henry. Med et ganske besudlet rykte når det gjaldt koner, litt urovekkende mental tilstand og sår på beinet som ikke ville gro, men som i høy grad ville stinke og skape laber stemning med jevne mellomrom. Ikke akkurat Prince Charming. 

Historien om Katheryn starter ved blokka. Skjønner du nå hvorfor jeg maste om den blokka i begynnelsen? Altså den blokka hun skal legge hodet på dagen etter, og nevnte hode permanent skal skilles fra kroppen hennes. Ung - hadde hun rukket å bli tjue tro? Nei, mener hun ikke kom så langt altså. Og siden Anne B var hennes søskenbarn, hadde hun naturlig nok et litt anstrengt forhold til kongen fra før. OG til det der med henrettelser, særlig slike innad i familien. Og når man tenker på at under hennes oppvekst var det en del uheldige tilnærmelser fra eldre menn, som dessverre gjorde henne sårbar for den slags - ja, da skjønner vi at hennes ekteskap med Henry langt fra var noen dans på roser. 

Riktignok kalte Henry henne for "min rose uten torner", helt til han fant ut (med en god del hjelp) at Katheryn heller ønsket seg intim omgang med yngre og kjekkere menn. Særlig han der Thomas Culpepper. Om hun faktisk nøyde seg med bare å snakke med ham, der de hadde sine lyssky sammenkomster - eller om det skjedde langt mer kjødelige saker - det er sannelig ikke godt å vite. Men, oppdaget ble det og hoder rullet, og hoder havnet på stake og kropper ble hengt og skåret i fire. Hau hau. Henry var IKKE god å ha med å gjøre når han følte seg forsmådd. Og det gjorde han dessverre så gjerne. 

Jeg har en slags teori om at Henry med tiden, etter hvert som han ble mer og mer syk på sinnet - lignet mer og mer på et slags himmel-legeme. Hovedsakelig fordi han ble så diger at han nesten utviklet sitt eget gravitasjonsfelt - og nå driver jeg ikke bare med fat-shaming. Man kan jo tenke seg Henry som en slags meteor. Spennende og interessant i begynnelsen, men nifsere (og mer fascinerende) jo nærmere man kom innpå. Og med et radioaktiv nedslagsfelt som ikke ligna grisen, som virkelig satte spor etter seg for ettertida - som endret ting for framtida, og som for en del som var uheldige nok til å være for nærme, rett og slett var katastrofalt (og dødelig for mange også).  

For de som lar seg fascinere av Tudor-tiden, bøker som minner om Philippa Gregory og Alison Weir sin skrivestil vil jeg absolutt anbefale disse to bøkene av G. Lawrence. For de som liker å lese om damer som prøver så godt de kan å fikse livet sitt, til tross for kinkige omstendigheter og trøblete tider - er disse bøkene et meget godt valg. Jeg tror jeg kommer til å lese flere bøker av Lawrence i framtida. Kanskje du også gjør det?