Ja, så sannelig. Her går det unna i svingene. I løpet av juni har jeg lest ut to bøker. Og vi har - pr i dag, bare kommet oss halvveis ut i juni - så det lover jo bra. Men nå skal jeg sletten og retten si deg noe. Det at man leser fort, det kan være veldig bra - og det trenger ikke være så bra. Enten leser man fort, fordi boka man holder på med er vilt spennende, og det er tilnærmet umulig å ikke lese neste side. Og neste. Og neste - og - høh, er boka slutt alt?? Andre ganger, i det litt mindre heldige tilfellet leser man litt sånn fort, fordi man snart har lyst til å bli ferdig. Altså ikke fullt så bra. Hittil i juni har jeg ramlet innom begge disse tilfellene.
Første bok ut var særdeles kul. "The Blacktongue Thief " av Christopher Buelman. Allerede på første setningen skjønner man at her er det bare å henge med. "I was about to die". Og så begynner han å klage over at selv om egentlig ingen liker å daue, så kommer det også litt an på hvem man kubber i selskap med! Godt eller dårlig, liksom. Hm, dette var en problemstilling jeg ikke hadde tenkt særlig mye over før jeg stiftet bekjentskap med Kinch Na Shannack, som hovedstemmen i boka tilhører. Og sånn fortsatte det gjennom hele boka. Med ting jeg ikke hadde tenkt over tidligere altså. Hva gjør man når for eksempel sjøuhyrer bevisst går inn for å kantre skipet du er ombord på? (Bortsett fra å se det ynkelige livet ditt i revy (uten fliring) og klynke til Vårherre om å slippe inn, eller bråvurdere å selge sjela di IGJEN til Gamle-Erik.) Hvordan unngår man å pjuke i vinkel når man skal inn i et forhekset tårn der ned er opp og opp er ned? Hvordan kan man stole på at en blind, hårball-oppkastende katt fortsetter å være "bare" det, når den innimellom viser seg å huse en innhyret snikmorder som urovekkende fort kan skifte form og utseende? Og kan man egentlig stole på en heks uten bein?
Boka viste seg å være skrevet på en særs utspekulert måte. Hvert eneste kapittel endte med en lur og utkrøpen avslutning, som like godt kunne vært starten på neste kapittel - for det var tilnærmet umulig å IKKE rase videre og lese mer. Fant til slutt ut at om jeg skulle stoppe å lese - du vet, for slike trivielle saker som soving, eting og litt jobb og skolebøker og sånt - så måtte det faktisk gjøres midt i et kapittel. Ja, for da gikk det an. Gode bøker er litt som krevende småbarn. Når noen i historien tar seg en lur eller en matbit, da er det lurt å følge eksempelet og gjøre det samme. Alminnelig fornuft tilsier at du lar det stort sett bli med det. Om karakterene i boka går inn for lemlestelse, drap og en livlig slåsskamp kan du som leser godt avstå fra å gjøre det samme.
Boka om den svarttungede tjuvradden Kinch viste seg å være rett så underholdende. Det var en god del freidige ord og uttrykk, en del personer som ble enten myrdet, eller spist eller begge deler, flere spenstige magiske gjenstander og flere tvilsomme karakterer. Det var absolutt ikke vanskelig å lese kjapt. Jeg mener - muligheten for å bruke gigantiske ravner i krig mot bergtroll, ravner som når de ikke trengs ellers er tatovert på en krigers bryst! Det er jo inn i granskauen kult. Fikk nesten lyst på sånn. Nesten. Og bok med kart trekker alltid opp. Når man får med oversikt over sesonger, hva månedene og dagene heter i tillegg - håh, herlig. Alt i alt - det var trivsel og stas å lese denne boka, og derfor gikk det fort.
Så kommer vi til den andre boka i juni. Den gikk på adskillig kortere tid enn den første. Ikke fordi den var så mye bedre, nei. Nå skal ikke jeg være genuint slem - men du vet hvordan du river av et plaster fort, ikke sant? Fordi det kjappe røsket er bedre å forholde seg til på et smertehelvetes plan, enn å smårafse litt og litt. Sånn gradvis og seigpine-aktig. Det å lese en bok man absolutt ikke har noe kjemi med, og la det dra ut - vel, om du digger det; la meg sponse deg med en teiprull, særs hårete armer og så får du more deg helt vilt. Og la meg deretter riste på hodet og himle med øynene uten å legge nevneverdig skjul på at jeg gjør det.
"Book of Night" av Holly Black hadde jeg store forhåpninger om. DE bra skussmålene, folk ga seg ende over. Denne forfatteren burde absolutt skrive mer voksen-bøker ja, for her var det potensiale og fantasmer i haugesvis. Allerede her burde jeg luktet på lunta, og tenkt over om den luktet en smule svidd. Men gjorde jeg det? Neida, langt i fra.
På de første sidene fikk jeg litt visjoner om Peter Pan og skyggen hans. Om du husker fra en viss tegnefilm, sleit Peter litt med at skyggen hans ikke helt ville gjøre slik som han gjorde. Og det er jo snev av pussig. Og siden skyggen også hadde en lei tendens til å ville stikke av, var Wendy behjelpelig med å sy skyggen på føttene hans igjen. Merkelig greie det der - men OK. Det var jo et par andre saker i den filmen, og hele Peter Pan universet som var adskillig snodigere enn det - så, greit nok.
La oss nå ta utgangspunkt i Peter Pan og flyktig skygge-prinsippet. Så klemmer vi det oppi en mikser, og hiver oppi en dæsj Neil Gaiman-stemning. Altså litt sånn mørk og dyster, og mer enn en anelse sært. Nå skal det sies at jeg beundrer Neil Gaiman som forfatter og person tilnærmet hemningsløst. Men bøkene hans får jeg ikke tak på. Har lest flere bøker av fyren, og det ender stort sett med samme opplegg. Med en lukket bok (ferdig lest altså) og meg som ser ut som et slags spørsmålstegn. Høh, liksom? Og dett var dett??
Men altså. Charlie Hall er en con artist. Lurer folk, får tak i saker, svindler litt på si' og er generelt ikke venn med verken verden eller seg sjøl. Litt skralt forhold til søstera si, og sånn passelig meh forhold til kjæresten sin Vince. Søster Posey driver med tarotkort og tyding for folk, og Vince har en sær jobb med å rydde opp i makabre draps-åsted. Lekkert. Men det er noe rart med Vince, for han virker litt sånn sær og upersonlig og flat og rar. Uten at det plager Charlie nevneverdig - for hun er jo tydeligvis ikke verdig noe bra kjæreste lell. Og den der martyrholdningen går gjennom hele boka. Charlie tar dårlige valg. Charlie har aldri hatt noe på stell. Bla bla. Har kjip jobb, folk er ute etter å ta henne - yeah yeah. Rotet seg borti krøll med mor sine håpløse kjærester, ble utnytta, var og er flink til å utnytte andre. Egentlig blir man litt lei av å lese om henne. Det eneste hun stjal fra meg som leser var stort sett lesegleden. *sukk (Kynisk sagt, men det stemte.)
Clue't er at i det samfunn som Charlie vanker i, går det an å få tak i andres skygger. Og manipulere skygger. Man kan fikse på utseendet, slik at den ser ut som noe helt annet (veldig trendy!), eller man kan få skygger til å utføre forskjellige ting. Og man kan stappe ting inn i skyggen sin, for eksempel følelser man ikke har lyst til å ha selv. Og om man fôrer skyggen sin med blod, så livner den til og får mer substans. Og så er det da folk som kan knabbe den og bruke til lumske formål. Boka går i noen kapitler i nåtid, og så ett og annet i fortid. Både med Charlie og Vince. Og det brukes begrep sånn brått og påtrengende, uten at du får noe særlig til forklaring på hva det egentlig menes med det. Kanskje senere, kanskje ikke i det hele tatt. Rotete. Og irriterende. For eksempel det som heter Blight. Noe som jeg tror betyr at en skygge kan løsrives fra en person, og vanke rundt på egen hånd med snev av bevissthet. Isj. Derfor er det en bok i historien, som heter - haha, jadda; Book of night - som ofte omtales som "Book of Blight" siden den omhandler nettopp det der med å bringe liv til skyggemennesker.
Dessverre ble leseopplevelsen intet mer enn en skygge av det den kunne vært, og "Book of night" ble for meg en "Book of plight". Følelsen ble mer plikt enn glede. Så denne kan jeg godt legge bak meg og la den oppslukes av det obskure mørke den kom ut fra.
Utover DET er det altså i midten av juni. Vi står på begynnelsen av årets offisielle sommerferie, med lange lyse sommernetter - utålmodig venting på at badetemp'en på Næra skal snike seg over tælapunktet (som for meg er tilnærmet rett under 28 grader. Jeg er en ekstremt feig bader ...), ivrig inspeksjon av jordbærkassene for å anslå årets avling, hjemmelaget rabarbrasuppe og opplagring av sommerminner så godt det overhodet lar seg gjøre. En og annen softis med lakris-strøssel skal det vel også bli tid til, nam nam. Iskaffe på verandaen og eimen av tennvæske og lettsvidd grillmat. Snadder. Det gledes i et hjerte, breddfullt av sommerlykke in spe.
Selv bokdrager elsker is og sommerkos. Griff graff gruffeluff.
