Koskos

Å så kooooselig!

Vinter er også lesetid.

Nå er vi kommet til desember, og som vanlig er alle dager og måneder som skapt til lesing. Som seg hør og bør i årets siste måned, har kuldegradene sneket seg på. Og hva er da bedre enn å fyre i peisen, lage te og romstere rundt i bokhylla etter kos og trivsel?

Helt i tråd med vanlig fremgangsmåte leser jeg jo "et par bøker" samtidig. Litt må en jo ha å dra veksel på. Så nå om dagen holder jeg på med

• "Den uendelige historie" av Michael Ende. Dette er en av yndlingsbøkene, og dermed bare stas å lese om og om igjen. Altså ganske bra tittel på boka. Nå har det seg slik at jeg leser boka for gutta på kveldstid, det er på tide at de også blir kjent med denne herlige fortellingen. Å gjenoppta vennskapet med Bastian, Atreju og Fuchur er jo ren lykke uansett. 
• "Lord of the rings" av J R R Tolkien. En annen yndlingsbok, og aldri feil å lese hverken sommer eller vinter. Uansett er det givende å dra ut på ferd med Frodo, Sam og resten av brorskapet på den farefulle veien til Mordor. Når nå Bilbo en gang hadde fått tak i ringen fra Gollum, og Gollum hadde blitt tuktet til å tyste om hvor den var - da var det ingen annen løsning enn å få ødelagt svineriet. Og det var jo, som vanlig enklere sagt enn gjort. 
• "Cross Stitch" av Diana Gabaldon. Første bok i Outlander-serien. Det skal ikke være enkelt å være dame i bøker. Tingene blir jo ikke spesielt enklere i etterdønningene fra annen verdenskrig. Legg til at man har den merkverdige egenskapen å kunne reise i tiden via enkelte portaler rundt om i verden, og komplikasjonene antar en helt ny dimensjon. Claire bytter ut en tilværelse på midten av 1900-tallet, med en helt annen en på midten av 1700-tallet. Det blir litt av en omstilling, men mye lar seg hjelpe av en relativt kjekk og oppegående skotte ved navn Jamie. 
• "Bessys bok" av Jane Harris. Noe nytt må en prøve seg på. Dette er visst en debutbok, og handlingen er lagt til 1800-tallet. Fortelleren er nettopp denne Bessy, som får jobb som husholderske hos en relativt eksentrisk husfrue. Bessy får i oppdrag å føre dagbok, og hennes bondske stil forbedres gradvis utover i boka. Og det er vel antagelig den eneste forbedringen, for dystre og skumle ting lurer i krokene, og husfruen kan vel sies å være både eksentrisk og en smule - sinnsyk? I alle fall avdekkes ganske ulne saker når tidligere hushjelpers dagbøker dukker opp. 
• "Kleopatra" av Allan Klynne. Jeg lar meg som alltid fascinere av gamle Egypt, og ikke uventet Kleopatra. Strengt tatt er det vel ikke riktig å kalle Kleopatra (dvs Kleopatra den 7de, som hennes riktige tittel) sitt Egypt gammelt - siden det mer eller mindre var på hell av sine glansdager. Det kom mer og mer under Romas stell og styre, og Kleo var vel en av de som merket dette både godt og vel. Dette er i så måte ikke en bok om hvor vakker og billedskjønn hun var, for det ryktes at hun egentlig IKKE var (haukenese og greier ..) - men et bilde av en skarptenkende og flink dame som gjorde så godt hun kunne, med de midler hun hadde for hånden. Gleder meg til å lese mer i denne. 
• "En by som Alice" av Nevil Shute. En moderne klassiker. Disse har jeg lest veldig få av, og gjør tapre forsøk på å tette hull. Denne boka kommer gjerne opp i mange sånne lister når det gjelder bøker man "bør ha lest" - så nå er på tide å prøve. Så langt har jeg bare startet, og ergo såvidt blitt kjent med Jean Paget og hennes historie. Hennes onkel Douglas har avgått ved døden, og har testamentert en god slump penger til henne. Dessverre hadde onkel minimal tro på damer og deres håndtering av penger, og vil ikke la henne få tilgang til hele arven før hun er fylt 35. Innen da får hun likevel en liten sum penger hvert år - og hva hun bruker disse pengene til - ja, det har en sammenheng med hennes fortid under annen verdenskrig. Spent på hvordan historien går videre, den virker fin så langt.
   - - Tillegg: Nå er boka ferdig lest, og inntrykket jeg sitter igjen med er rett og slett en koselig og positivt rettet fortelling. Det er utrolig hva man får til om man bare prøver, og ikke lar seg skremme av "hvis om, dersom"-tankegangen. Og frøken Paget (evt Mrs Boong, he he) er definitivt ikke lettskremt sånn sett. 

Så, tja - litt har en jo å finne på. I tillegg har man jo "King of the murgos" av David Eddings på lydbok om kvelden, men her sovner jeg jo så fort at man nesten ikke kan si jeg leser den egentlig.

For meg er bøker alfa og omega for en fin dag, så jeg trenger å kunne ha noe å glede meg til. Og det å vite at jeg alltid kan dukke ned i en bok og la verden utenfor være for seg selv et øyeblikk eller fem (bare ETT kapittel til ...) - det er en sann trøst.

Leseglede er deilig. og tenk så mange bøker som ligger foran meg enda! Blir spennende å se hva slags bøker jeg både oppdager og gjenoppdager neste år. Nå er det tid for å finne igjen en av bøkene, og se hva som skjer videre. Vi sees brått.

Høst = lesetid

Høst, og kosimos.

For en fin liten høstdrage dette var. Lhuin på deviantart er artisten bak denne kjekkasen.

Høsten er tid for å gå inn igjen, og kose seg. Kose seg med bøker, kose seg med varmt drikke, kose seg med drager, tepper, puter, kjæledyr og lune sokker. Kose seg med ting på TV. Rett og slett - kose seg, og det med GOD samvittighet.

Litt regn, noen grå skyer, kanskje litt buldring der i horisonten. Og den sprø, nesekilende lukta av høst. Den friske, litt bitende - men meget oppkvikkende lukta. Den som minner deg på at sommeren stort sett er ferdig, men det er noen fine dager igjen. Den som får deg til å pønske over at du ikke gadd å pelle deg gjennom ørten blåbærtuer, slå etter en dullion mygg og pirke små lusne bringebærknort denne gangen heller. Og pytt - en får kjøpt mye snask på butikken.

Så da er det bare å gjøre som dragen. Lek med løvet. Plask litt i søledammene. Hør på regnet. Frys litt om morgenen. Bor deg ned i dyna om kvelden. Tenn litt lys, og spis en kanelbolle ekstra. Høsten kan være fin. Tenk på det. Og kos deg.

Litterær forelskelse.

Det er ikke enkelt å være forelsket. Alle vet det der. Dessuten blir det kinkig når den deilige utkårede allerede er fullkomment (håpløst sådan) besatt av noen andre. Og når denne spesielle personen i tillegg er vampyr, halvveis skummel, helmaks herlig - og totalt fiktiv, DA er det ikke rart det blir krysskobling så det smeller i topplokket.

Jeg hadde litt reservasjoner når det gjaldt Matthew de Clairmont. Han virket litt sånn arrogant og dust, stalker på en litt suspekt måte på Diana Bishop som jeg liksom likte litt. Men da Diana godtok Matthew, kunne jeg da ikke være snauere jeg heller? Og så - til slutt - så var han bare skikkelig kul. På en skummel, besnærende, oj a meg-måte.

Bøkene disse to boltrer seg rundt i, er skrevet av Deborah Harkness og heter All Souls trilogy. Første bok er "A discovery of witches", fulgt av "Shadow of night" og siste er "Book of life". Det handler rett og slett om Diana Bishop og hennes meget spesielle herkomst, med heksekunster og magi i blodet. Ikke at hun har så veldig lyst til å forholde seg til det - men da det skjer særdeles rare ting da hun skal hente ut et manuskript, må hun pent se til å 'deale' med det lell. Og plutselig vrimler det i livet hennes av vampyrer, demoner og andre hekser. Noen med særs gode intensjoner, og andre i stikk motsatt retning.

Det blir tidsreiser, det blir å forholde seg til en vampyr-svigermor (for ikke å glemme vampyr-svigerfar, som man først blir livredd av, og deretter dødsglad i) - og en styringsgruppe og familie som virkelig setter saker og ting i sving.

Jeg rett og slett elsket disse bøkene, når jeg først hadde fått somlet meg til å lese den første - var det ingen vei tilbake, og jeg ble helt hekta. Jeg gleder meg til jeg kan lese dem en gang til, og enda en gang til. Håper det kommer mer fra den kanten, for dette var skikkelig bra!

Og, som en gledelig overraskelse, sannelig var serien bra også. Naturligvis var den så bra at alle åtte episodene var altfor korte, og hele sesongen ble altfor kort den og. Fy fabian - her er det bare å henge med utover.

Vårens lesedille

Nå har jeg havnet i Sevenwaters igjen. Etter å ha blitt fullstendig hekta på første trilogi av serien for et par år siden, har jeg fått somlet meg til å få komplett trilogi nummer to (siste del av serien). Men før en begynner på nye bøker, så må en jo pent friske opp ett slett minne, og re-lese de første bøkene. Og det er slett ikke sørgelig det heller.

"Daughter of the forest" er om Sorcha og hennes seks brødre. Barn av lord Colum av Sevenwaters, og far er den eneste de har igjen. Litt Askepott her ikke sant, bortsett fra at Askepott ikke hadde noe særlig med ålreite søsken. Men, det kommer en utrivelig stemor inn i bildet her. Uten egne, snurpete døtre riktignok, men med stygge planer og godt grep om trolldomsmakt. Ikke uventet er det Sorcha som må til pers her, om hun skal vinne både kjærlighet, familien sin og kanskje få has på gamlemor trollkvinne i samme slengen. Og dette går naturligvis ikke på skinner, og ikke er det en dans på roser heller - men torner, det er det plenty av. (AU!!) Og siden ting endrer seg fortløpende, både i historier og liv, er ingen helt det de var på slutten av boka. Veldig spennende bok, elsker den.

I neste bok "Son of the shadows", er det Liadan, Sorchas datter som får svingt seg. Sorcha selv har nå kommet til skjels år og alder, og det er på tide å si farvel til henne. Dette skjer åpenbart ikke uten tårer, hverken hos dem i boka eller den som leser boka (snufs snufs). Som vanlig er det alltid rom for intriger og politiske forbindelse, både heldige og uheldige. Og den godeste Eamonn kan godt tenke seg Liadan som et godt hustruemne og en god forbindelse attpåtil. MEN - Liadan har likegodt gått hen og blitt kompis med en fæl gjeng forbrytere, og særlig lederen deres. Den aller skumleste, og mest hensynsløse banditten som går under aliaset "The painted man". Og grim som han er, har han likevel både et gullkantet og rettferdig hjerte - selv om det hele overskygges av en sørgelig fortid. Dessuten blir vi kjent med Liadans søster Niamh, hennes livs kjærlighet Ciaran - ulykkelig kjærlighet sådan, dessverre - og en god del tristesse for hennes del, stakkar. Her er det uhumskheter og grums fra fortiden som ødelegger både lykke og en ellers lovende framtid. Masse spenning her også.

I tredje bok "Child of the prophecy" møter vi Fainne. Fainne har ingen mor, bare svake minner om en slags lykkelig barndom. Fainne bor i en hule ved havet, sammen med sin far Ciaran og læres opp i druidelæren. Far er ikke av de mest lykkelige han heller, så de få øyeblikkene hun har med kameraten Carragh er noe av den fineste tiden hun får til. Noe av de verste øyeblikkene hun pent må gjennomleve er når bestemor kommer på besøk. Bestemor er nemlig en ganske streng og krevende trollkvinne (jepp, tipper du antar hvem dette kan være ..). Det dreier seg om den fryktede lady Oonagh, som vi ble kjent med som ekkel stemor i første bok. Og Oonagh er slettes ikke ferdig med Sevenwaters - nei da! Hun har fremdeles motbydelige planer, og nå er det Fainne som må finne seg i å være redskapet, for å ødelegge tilværelsen for Sevenwaters-slekta. Det går på skakke og tverke, Fainne styres av amuletten hun har fått av bestemor, men samvittigheten hennes sier helt andre ting. I redsel for at skrekkelige ting skal skje, prøver hun å blidgjøre den fryktelige Oonagh, men ting går enda verre enn hun hadde tenkt - og en brann bryter ut, som både dreper og skader folk hun bryr seg om. Den eneste som virkelig bryr seg om stakkars Fainne, og som har usvikelig tillit til henne - er den alltid trofaste og lojale Carragh. Og det er sannelig en lojalitet som prøvd seg. Heldigvis ordner ting seg til slutt - men jaggu er det en lang ferd. Igjen, både for Fainne og for den som leser om henne. Dette er egentlig den mest langdryge boka i trilogien, men slutten er fin. Bonuspoeng for merkverdige og eventyrlig hjelpsomme kreaturer.

Den siste, som nå nettopp er utlest, er altså da nummer fire i serien på totalt seks bøker. Denne gangen er det Clodagh sin historie det settes fokus på. Clodagh, som smugdrømte litt om Johnny - den utvalgte fra forrige bok, men han er jo liksom ikke tilgjengelig da siden han er søskenbarn og greier. Men, fra øya der Johnny holder til - Inis Eala, der er jo Aidan. Og Aidan kan Clodagh like veldig godt. Problemet er bare den storkjeftede og frekke kompisen hans Cathal. Nå er vi ikke lenger ukjente med konseptet at ting snur og vender på seg, og ting heller ikke er slik de virker i denne serien. Intet unntak her heller. Når mor i huset, i godt voksen alder får en sønn - bare dette er skummelt, siden det er høyst uvisst om hverken mor eller barn overlever sånt - og tvillingsøster Deirdre giftes bort, er det tid for drøye omveltninger i husholdet. Og når babylykken snus fullstendig på hodet, og lille Finbar skiftes ut med en bytting av pinner, blad og stein er kaoset komplett. Clodagh er den eneste som ser byttingen som levende, alle andre tror hun fullstendig har mistet gangsyn og vett - og den godeste Cathal plutselig forsvinner. Plutselig må Clodagh, som egentlig er mest flink til å være dyktig husmor - ut og treffe alver og skogsvesener, i håp om å utlevere byttingen (som får navnet Becan) og få lillebror tilbake. Dette oppdraget unnlater ikke å by på dristige handlinger, en raus dose mot, uventede håndsrekninger - og uventet kjærlighet på veien. Men - det skal imidlertid vise seg at mot en mørk prins av skogen, Mac Dara bør man hverken ta lett på hva man sier, eller hva man gjør. Utrolig mye spenning, skikkelig eventyrstemning og en viss følelse av at skogen ikke helt er den samme når man har lest ferdig.

Snart sommer

Vinterdrage

Men et dragebilde blir aldri feil, uansett om det er vinter aldri så mye.
Artist: Daniel Eskridge.

Man har kommet seg litt ut i januar, og kong Vinter har bestemt seg for å vise litt tenner. Gradestokken har skremt seg ned til -14,5 og deromkring. Utrivelige temperaturer - men, som folk påstår, det er visst slik vi må regne med nå i denne måneden. Og så jeg som hadde håpet på en snarlig vår a gitt. Den gang ei.

Godt en kan trøste seg med bøker, og har bua halvfull av ved en kan putte i peisen. Holder på med "Sea glass" - bok to i Glass-trilogien om Opal Cowan. Jeg ble veldig glad i forrige trilogi av samme forfatter, Study-bøkene av Maria V. Snyder.

Sist handlet det om Yelena Zaltana, og Opal var en av sidekarakterene. Nå er Opal hovedkarakteren, og Yelena på sidelinja. Opal er nemlig en glass-magiker, og egenskapen hennes er helt i særklasse. Og hun oppdager flere ting hun kan gjøre, etterhvert som serien utfoldes. Nå blir hun ikke bare verdsatt for kunnskapen sin, men også fryktet for enkelte av tingene hun kan gjøre.

Og naturligvis - det en har, vil gjerne andre ha. Selv om det betyr at man må ty til lumske triks som kidnapping, tortur og blodmagi.

Vinteren er perfekt til å kose seg med en god bok, eller flere - og det er nettopp det jeg har tenkt å gjøre. I første omgang blir det å lese ferdig "A discovery of witches", og deretter få bestilt resten av bøkene slik at jeg for en gangs skyld får lest ferdig en serie - før jeg begynner på noe annet.

Dette har nemlig vært et gjennomgående tema i min lesestil, leser første bok i en serie - liker den godt, men har ikke de neste bøkene, bestiller dem og leser noe annet i mellomtida. Som jeg også selvfølgelig liker godt, bestiller de neste bøkene der - leser enda en annen ting, som jeg burde lest for en stund siden, får bøkene til den første serien, husker ikke helt hva som skjedde - men er i god gang med den nyeste serien. Mister fokus, kjøper noe frittstående - glemmer helt hva som har skjedd i to serier, føler at jeg ikke kan kaste meg på neste bok når jeg ikke husker en dritt av hva som skjedde forrige gang - - - -

Ja, nå skal vi altså PRØVE litt mer struktur da. Systematikken og jeg er jo egentlig bestiser, så dette får vi sikkert til. Og så tror jeg at jeg må forsøke meg på en viss utsortering av bøker jeg ikke leser - slik at hyllene kan bli snev av mer oversiktlige. Det går an, så utfordringen er vel klar.

God januar - skal prøve å dille litt mer med både innlegg og bøker her inne.

B.