Karantenetid, del 2 av 2.

Ekteskapet starter ikke pent. Det er en "bumpy ride", for å si det mildt. Elizabeth var jo egentlig forelsket i onkelen sin, Richard - men han døde i kamp ved Bosworth Fields. Og det var Henry Tudor som ble seierherren i samme slaget. Han som skal bli Elizabeths ektemann. Det er kalde følelser fra hennes side. Det er ikke noe varmere fra hans side, som er flasket opp med York-folkene som fienden, og med Elizabeths far som konge - før Richard, altså hennes onkel og elsker. (Ja, gikk for seg i gamle England gitt ..)

Dessuten er Henry sønn av Margaret Beaufort. Eller Beau-furt, som jeg har døpt henne. En mer overdrevent og pinsomt religiøst fruentimmer skal en lete lenge etter. Helt opp i Gud, og få sønnen sin på tronen. Og lite varme følelser for York-klanen generelt, og særlig for den stakkars Elizabeth.

Det går seg til etterhvert. Heldigvis. Men sannelig har hun det hett om ørene, stakkar. Det er ikke greit når husbonden aldri føler seg trygg på tronen, så det er slag etter slag. Hun savner far, savner onkel (og elsker ... kremt kremt) - og husbonden avskyr minnet om dem begge to. Hennes elskede mor er ansett (ikke helt feil heller) som konspiratør og mulig forræder. Og så er det en viss mulighet for at hennes utsmuglede lillebror Richard kanskje har en sjans på tronen - dersom han ennå lever et sted. Dette er grimt å svelge for Henry T, og ergo er ikke ekteskapet noe koselig sted for Elizabeth heller. Når det kommer noen småtasser til verden, blir det litt enklere. Litt. Og det anes varmere følelser mellom kongen og dronninga. Ja, for nå har hun endelig fått lov å bli dronning, og ikke bare kona til kongen. Det skulle minst en sønn til, for å få lov til det.

Gamlemor og hvite eks-dronning Elizabeth dør til slutt, logisk nok. Ingen kan leve evig heller. Og nå er Elizabeth den yngre ganske alene. Og lojaliteten slites. Skal hun holde seg til husbonden, kong Henry? Eller skal hun tørre å tro på at hennes yngre bror faktisk er funnet, og bør hun egentlig heie på at han skal ta tronen? Hva skal hun være egentlig - kongens hustru eller kongens søster. Det er slettes ikke enkelt å velge.

Utover i boka blir det bare verre igjen. Jo flere rykter som verserer om bror Richard, jo mer kokkeliko blir kong Henry. Han stoler ikke på noen - bortsett fra mor. Henry blir helt besatt av tanken på at "the boy" skal komme og ta fra ham tronen - som den sleske pretendenten han er. For hvis han kommer, da er det jo Henry som plutselig er tronrøver da! Og det går jo ikke. Best å få tråkket ham ned i søla, fort som råd er. Men så er det dèt, at det er veldig mange i England som går og drømmer om nettopp en ny sønn av Edward 4 på tronen. Og ergo er det mange som kanskje er villige til å støtte opp om ham også. Dette driver naturligvis Henry fra vettet, og når han er helt forknytt av angst blir det slettes ikke trivelig å være kone for ham heller. Elizabeth har det verre enn noensinne, slitt mellom håp og lojalitet som hun er. Det ryktes at Richard har tatt en tur til Skottland, funnet seg kone (skotsk prinsesse, må vite) og fått barn. Henry blir enda hissigere til sinns når han hører om dette.

Til sist, ender visen sørgelig - og hjerteskjærende trist. Richard taes til fange. Og henrettes. Henry tåler ikke hans sjarme og gode oppsyn, som tydeligvis inspirerer folket til å ønske seg ham som konge (i stedet for kjipe og distanserte Henry. Takk skal du ha for den, moder'n!) Dessuten går lille Edward / Teddy med i draget, i egenskap av å være sønn av George - lillebroren til den beryktede Edward 4. Selv om han har lovet troskap og ønsker å holde seg laaangt unna alt som heter troner, har Henry noia og henretter ham og.

Siste lille grusomme tvisten er at Henry faller hardt og fullstendig for - jada, kona til Richard. Den skotske prinsesse Katherine. Han gjør kur, lover å spare Richard, tar henne med på ridetur og overøser henne med gaver. Men hun elsker jo gubben sin, og har ikke lyst på sånn oppmerksomhet. Likevel - man kan liksom ikke bare takke nei til kongen heller. Så hun balanserer på knivseggen, er så sømmelig som hun bare klarer og så takknemlig mot kongen hun bare får til. Og nå får Elizabeth se hvordan det var for tante dronning Anne når Elizabeth selv var ung, uskyldig og aldeles fortryllende. Anne måtte pent finne seg i at prinsesse hvit forførte hennes mann - og nå er ballen dessverre havnet på andre banehalvdel.  Det er ikke gøy å være på den stusslige siden av gjerdet - men hva annet kan hun gjøre? De to kvinnene innretter seg som best de kan, og gamlemor Rød holder seg enda trassig i live.

Men, det kommer ikke helt uten pris å ta livet av folk angivelig uten skyld. På slutten av boka plages Henry, og blir syk av tanken på det han har gjort. Så - når vi lukker kapittelet om den hvite prinsessen, får vi se hva boka "The king's curse" bringer for noe. 

Karantene-tid, men i godt selskap. Del 1 av 2.

Det er blitt 2020. Det er blitt vår. Deilig er det. Men - det er også blitt noe annet. Noe adskillig stussligere. Det er nemlig blitt virus. Noe svineri som kalles Corona-virus / CoVid-19 har unnsluppet fra Kina i begynnelsen av februar, og ost så og si verden rundt i løpet av mars. Jeg er permittert, for første gang i min arbeidstid, uten å like det nevneverdig. Har ikke vært på jobb på over en måned, og det er ikke sånn spesielt artig. Men - det er sånn vi pent må gjøre i disse dager. Å unngå å dra smitte enten ut av eller inn i huset er det beste å bedrive. Så da er det ikke å besøke noen, ikke dra på kafe, ikke spise ute, helst ikke handle - og for guds skyld holde avstand til alle og en vær (ha ha ha - takk for den, Absurdgalleriet).

Hadde det ikke vært for at ungene nødvendigvis må ha hjemmeskole, hadde jeg fått brukt denne tida til å senke TBR-fjellet mitt drastisk. Det får jeg strengt tatt ikke. To gutter på respektive 7 og 8 år krever sannelig sitt i form av oppmerksomhet og ettersyn. Pluss at det stort sett alltid er ett eller annet som bør gjøres i heimen. Middag, klesvask, hagestell - bleh bleh bleh. Når kvelden kommer og ungene (endelig) er i seng - da er hjernen middels tom og tiltakslysten laber, så da blir det gjerne facebook eller tv-skjerm. Muligens også kombinert. Bøker blir med på soverommet, og etter et par tre - fem sider, frister det litt for mye (og for ofte) å bare slukke lyset og ramle ned i drømmedypet.

Men, ingen og ingenting skal holde meg borte fra bøker. Det er ikke mulig. Og når alt av aviser og media skriker opp i mega-typer om virus, smitte, dødsfall, regler, bøter, hva man skal og ikke skal - da er det rett og slett digg å rømme unna til et annet sted, og gjerne en annen tid også. Og en annen verden er generelt sett ikke å forakte det heller.

I disse dager har jeg bestemt meg for å ta fatt i min etterhvert ganske store samling med bøker av Philippa Gregory. Hun skriver gode, historiske romaner - og jeg har gledet meg til disse. Har handlet ganske omfattende og dristig på nett, og nå er det på tide å komme i gang. Og det har jeg gjort. Et par av bøkene i serien har jeg lest fra før, men siden alle skal til pers og leses i rekkefølge har jeg sjelden problemer med å lese opp igjen. Det hadde jeg ikke denne gangen heller.

Første bok ut var "Lady of the Rivers". Denne boka handler først og fremst om Jaquetta De Pol. Hvordan hennes skjebne først føres til hertugen av Bedford, og deretter til hans tjener Richard Woodwille. Sistnevnte er den som virkelig vinner Jaquettas hjerte, og de bosetter seg i England, og tjener som trofaste Lancastere under Henry 6. Imidlertid er ikke han noen særlig sterk konge, og landet domineres egentlig mest av hans kone, villbassen Margaret av Anjou. Jaquetta er dronningens venn, men på sitt eget familiære plan flommer det over av barn. De bosetter seg ved elven, og siden det ryktes at damene i Jaquettas familie stammer fra elvegudinnen Melusina tar de rett og slett navnet Rivers. Eldstedatteren til Jaquetta, Elizabeth er noe helt for seg selv, og det er stort sett henne vi følger videre.

De tre neste bøkene "The white queen", "The red queen" og "The kingmaker's daughter" dekker egentlig samme periode. Her er det bare forskjellige synspunkter det fortelles fra. Den hvite dronningen er Elizabeth, nettopp hun som vi ble kjent med fra første bok. Her er hun voksen, har et ekteskap bak seg, og to sønner. Hun står i veikanten (ikke veldig tilfeldig, forsåvidt - godt planlagt oppmøte) da den unge kong Edward 4 og hans følge drar forbi. Edward blir aldeles betatt av Elizabeth. Og det ender jo med at han er så oppetter ørene forelsket i henne, at det blir giftermål av det hele. Mindre vil hun ikke nøye seg med, Elizabeth. 'No ding ding without a wedding ring', som tjenerinnen til jomfru Marian sier det så kjekt i Robin Hood - Men in tights-filmen. De blir gift, og fruktbarheten er like rik som sin mor, ungene kommer på rekke og rad. Men, som vanlig er det ufred i landet. Kong Edward har ikke noe trygg plass på tronen, og mange misunner Elizabeth og. Gamle-Henry er jo fortsatt i live, sullete som han er. og det sås tvil om Edward egentlig er ektefødt eller ikke. I såfall har han jo ikke rett på tronen likevel. Og i tillegg ryktes det at Edward egentlig var gift med noen andre. Og i så fall er jo hele ekteskapet til Elizabeth ugyldig og ungene er uekte hele hurven. Ikke bra. Når Edward brått bukker under for mystisk syke (brutter Georg ble tatt av dage som forræder og potensiell tronraner, og det til manges misnøye) er det lillebror Richard som kommer seg på tronen. Og guttungene til Elizabeth 'forsvinner' fra Tower of London. Men er det begge som er tatt av dage? Eller bare den ene - for har Elizabeth vært lur og sendt bort den ene?? Hmm. Og midt oppi det hele suldrer en liten tronpretendent ved navn Henry Tudor rundt. Trusler all over, altså.

Den røde dronningen er naturligvis Margaret Beaufort. Det er hun som er mor til Henry Tudor. Og hennes absolutte livsoppgaver er å være så forbanna (og forkvaklet) religiøs og pietistisk som det overhode er mulig å være, og å få sønnen sin på tronen. Dette gjennomsyrer hele livet hennes, og gjør boka nesten uutholdelig å komme seg gjennom. Det er en furting og en arroganse gjennom hele historien som driver meg nesten rett fra vettet. Makan til slitsom kjerring. Hun skal få for at hun virkelig stiller opp for sønnen sin, men alle andre dømmes nord og ned. Og så misunnelig som hun er, konstant, på Elizabeth og Edward. Skadefro og jævlig er hun, i all sin selvhøytidelighet. Dustekjerring.

Enda en gang skiftes synspunkt når vi kommer til kongemakerens datter. Det dreier seg om Anne Neville og hennes storesøster Isabel. De er døtre av hertugen av Warwick, han som er en mester når det gjelder å få kongsemner på tronen. Det er han som dytta Edward opp og fram når Henry satt gammel og forvirret på tronen. Når ryktene går om tvilsomt opphav til Edward, øyner gamlefar Neville sjansen for å få noen av døtrene sine i nærheten av Englands trone. Isabel giftes bort til Edwards bror, George. Isabel og lillesøster Anne misunner den flotte og heldige Elizabeth stort sett alt. Plass, utseende, fruktbarhet - og så en slik kjekk mann. Men hun har sikkert gjort mætt tvilsomme ting for å komme seg dit hun er. Best å få henne ned og vekk. Og ungene hennes og. Djevelyngel alt sammen. Bror George blir tatt med kappa feil vei flere ganger, og til slutt blir han fengslet og henrettet som forræder. Naturligvis legges skylda på Elizabeth. Isabel, enka etter George (og Annes søster) dør og, etterhvert. Såklart er det og Elizabeth sin skyld. Og når Richard kommer på tronen, får endelig Anne sin plass som dronning. Men det varer ikke lenge. Det holder helt til Henry Tudor (ja, han til Røde Hurpe, ja) kommer seg til slaget ved Bosworth, og får kronen på hodet. Hovedsaklig på grunn av en hel del folk som avventet slaget, og bestemte seg for å være på vinnersiden. Her finner vi Thomas Stanley, overraskende nok (NOT) mannen til Røde Hurpe. Sammen greier de å få Henry Tudor som konge. I mellomtida har Hvite dronning sin eldste datter, Elizabeth (sukk - kan de ikke ha noen flere alternativ til navn ...) blitt voksen.

Da kommer vi til boka jeg driver med nå, om den såkalte hvite prinsessen.