En påske er over.

 

Det sang vel Kirsti Sparboe aldri. Hun sang mer om sommeren, og dens forbigående eskapader. Vel vel, det må hun for all del få lov til. I denne omgangen tror jeg at jeg velger å fokusere på påska. For den er på siste verset i dag. Det er 1. april, det er lov med narrifaserier og spøkefulle lurestreker - og det er andre påskedag. Ikke at vi har vært noe sted på påskeferie, men så slipper vi da å sitte og sture i trafikken med ørten andre stakkarer også. Og det er alltids en trøst. 

Påska er fin. Særlig en litt tidlig påske. For meg er dette terskelen til vårens virkelige inntog. Nå begynner varmegradene å få snev av overtak igjen. Det meldes færre blå grader på værmeldingstjenesten, vi har gjort unna det der med å stille klokka til sommertid, og dermed er altså kveldene liksom lyse litt lenger. Denne påska har vært preget av regnvær, faktisk. Ikke så mye sånn der sprakende sol og sitte i solveggen og momse appelsin og Kvikk Lunsj. Mer å være inne, fyre litt, glane på gamle serier, lese (og momse appelsin og Kvikk Lunsj. Altså - man trenger jo ikke kaste vrak på alt heller.) 

Og med regnværet smelter snøen fort (deilig), kvistvarianten av gåsunger spretter ut så det er en fryd å se (deilig), skjæra bader og plasker så vannspruten står (festlig å bivåne) og man kan ligge og høre lyden av regnvær når man legger seg om kvelden (fabelaktig deilig!). Jeg må si at jeg aldri har stått verken på eller så mye som i nærheten av en vulkan. Og i alle fall ikke en som vurderer å ha et utbrudd snart. Men - likevel kjenner jeg det som om våren nesten er naturens grønne vulkan. Det er som man går i en slags spenning, som om det akkurat er på grensa til å buldre og riste under føttene - for alt som skal vokse og gro ligger og venter så fryktelig utålmodig. Det er bare den siste lille tælan som må vekk først, det er som siste uka før sommerferien, siste uka før lønning, den siste distansen før mållinja - oppløpssida! Og den er seig, og den er langtekkelig og den er grufullt vakker. 

I det siste har jeg egentlig ikke lest så mye som jeg synes jeg burde. Jeg har, begredelig nok, vært opptatt med farming på pc. Jeg har funnet tilbake til Farmville etter mange års pause, og det er jo ikke det samme som det gode gamle Farmville - men det er jo snev av hyggelig lell. Blitt kjent med noen trivelige damer, bl.a fra India mens jeg pysler omkring og forer kuene, stapper mais i hønene, lar grisen rulle seg i søla - og mekker oppskrifter. 

Men noe har jeg da lest. Jeg har gjort ferdig serien fra Gemma Lawrence om Anne Boleyn. En serie på fem bøker, som følger Anne fra hennes tidligste barndom på Hever, til hennes alt for tidlige endelikt på Tower Hill. Fra hennes dager ved hoffet i Frankrike, til dagene som dronning ved kong Henrys side. Oppturer, og nedturer. Som vanlig håper man at kanskje det går bra for Anne DENNE gangen da. Naturligvis gjør det ikke det. Ikke denne gangen heller. Det ender med fengsling og øks, stakkar liten. Riktignok var hun rimelig steil og sta og hissig, så mange mener nok at hun fikk som fortjent. Men - Henry var jo ikke god i toppen, og han begynte å seile ut med avlivningen av Anne. Lawrence skriver vakkert og detaljert, og det er enkelt å følge Anne - og ikke minst få sympati med henne. 

Dessuten har jeg lest en riktig artig liten bok, "Nettle and bone" av T. Kingfisher. Kort fortalt er det søster Marra som er ute etter å bli kvitt sin søsters ektemann, prins Vorling - noe som er enklere sagt enn gjort (som så mange ting er her i verden). Til å hjelpe seg med dette stuntet, får hun blant annet med seg en grei kar ved navn Fenris, en støvkone (se vedlagt høne + innvendig demon), en gudmor og en beinbikkje. Jadda. Dette selskapet rusker avgårde, og snur opp ned på et par ting,  og blir på en slags merkverdig måte kompiser på turen. Bisarr lesning, men rett så trivelig lell. 

Jeg har da også fått pjuklet og dillet med å lage noen påskehjerter, som et avbrekk fra julekulene. Da ble det hjerter, ett med en liten påskekanin på, og ett med en glitrende trekløver som en slags tributt til St. Patrick's Day. Påska har jo da gått med stort sett i latskapens (og klesvaskens) navn - så vekta og jeg er litt uenige om hvilken vei den skal gå. Jeg mener nedover, den mener oppover. Foreløpig har den vunnet, men denne kjeklinga fortsetter. Jeg har tenkt å vinne, ved å "jukse" og gå turer, nå som veiene er snøfrie og farbare - og uteklimaet er snev av levelig igjen. Jeg er ikke noe fan av å drive med sånn turgåing, så ved å innbille meg at jeg får jukset til meg gevinster, er det en artig måte å lure meg selv til aktivitet på. Akk akk, selvbedrag - hvor skimrende var ikke ditt lureri. 

Så da er vi vel egentlig tilbake til det der med aprilsnarr og greier da. Så lenge man ikke lurer andre enn seg selv, og selv det lureriet er gjort med gode intensjoner, tja - da trenger man vel ikke å klage. Så veldig. Etter hvert kommer det antagelig inn en liten turkompis inn i heimen, på lånebasis også. En kvikk liten Jack Russell-terrier ved navn Jessie, som vi får lov å låne med ujevne mellomrom. Godt å ha litt selskap, både i huset og på tur tenker jeg. 

Isj, jeg hører vaskekurven kalle. Det er nok noe som bør vaskes. IGJEN. Jaja. Sisyfos burde hatt en vaskemaskin og en skittentøyskurv. Da hadde den der steinrullinga vært en kjærkommen avveksling, gitt. 

Bokdragen - over og ut. 

Se min fine nye bokpose!! Love it. 

Påskeaktig dekorhjerte med lille kanin på. Så søtt atte!