Endelig vår. Snart, snart påske. Av en eller annen bisarr grunn mener mange at dette er ensbetydende med å rase til fjells (haha, med de køene på diverse veier rundt om i landet er det begrenset hastighet på den rasinga, kan man trygt si!), glefse innpå et halvt tonn appelsiner, glemme alt en har lært om fjellvettregler, trasse seg ut på ski, prøve å finne veien til en eller annen hytte - ev. et overpriset hotellrom i fjellheimen - og ikke minst; å lese krim.
Jeg, som den lille rebellen jeg tross alt liker å være - gjør altså ingenting av de ovennevnte greiene. Påske for meg er fritid, anledning til å nyte noen dager i heimen, ungene og gubben har fri fra skolen, så morgenene kan med god samvittighet være litt latere. Det er nå snøen smelter for alvor, pippipen har fått litt mer snert i skvaldringa, og de første hestehov-blomstene har endelig begynt å fremvise gule, små lyspunkt i støvete grøftekanter. Det drypper av taket, folk myser mot sola og sparker i grusen. Grusen vi lovpriste i vinter, da vi vagget rundt i stiv redsel på blåis og hålke - men som vi nå venter særs utålmodig på at kostebilen skal komme og fjerne. For nå er vi klare. Klare for å rake, klippe hekker, plante og så. Pusse vinduer, finne frem duker med blonder og kyllingmotiv. Og påske-egg.
Ja, for verre er jeg ikke. Enkelte ting i påska er jeg naturligvis helt med på. Sjokolade og snop. Kaker. Deilige kaker, bugnende av krem og godsaker, og dekorert med snadder helt inn i kalorihimmelens kvalme overmetthet. Men krimbøkene. De kan jeg jeg styre meg for. De skygger jeg unna med en fart jeg ellers reserverer for ski-entusiaster og overbegeistrede hyttefolk. Holder meg til en god fantasy-bok, jeg. Eller en historisk roman, kanskje til og med en god barnebok. Nostalgien lenge leve. Og skiene finner jeg ikke fram, med mindre jeg tuktes til det. Da snakker vi grov tukt, og med sterke trusler om død og andre uheldige bivirkninger.
I år ser jeg litt ekstra fram til påsken. Denne gangen betyr påskeferien at jeg er ferdig med strålebehandlingen. Og strålinga er så og si det siste steg av det jeg kaller invaderende kreftbehandling. Altså å møte opp på sykehuset for å bli gjort noe med. Sykepleiere som finner fram og setter på, og jeg som snilt lar meg sende rundt som en slags pakke i bursdagsselskap. For det er gjerne litt sånn man føler seg med kreft eller annen sykdom. Det legges opp til et forløp, der andre jobber med deg og rundt deg - og din eneste jobb er å være med på lasset, og holde humøret sånn noenlunde i vater. Riktignok har jeg enda igjen 11 runder Herceptin hver tredje uke, og MUGA-tester (hjertesjekk) på Elverum hver 3. mnd en god stund framover. Det kan jeg leve med. Nå - etter påske, handler det om å finne tilbake til meg og min egen hverdag igjen. Og hva er vel da bedre enn sol? Livgivende, deilig, inn-i-margen varmende solskinn. Livslyst. Fregner. Lese bok på terrassen og kjenne hvordan gleden spirer i takt med gress, løv og glade små blomster. Jeg er klar. Jeg er så inn i granskauen klar!
I bokverdenen denne gangen har jeg holdt meg en del i det gamle England. I det RIKTIG gamle England. Fra de aller første steinaldermenneskene som ruslet over til utposten den gangen det faktisk gikk an. Fra da tidevannsbølgen kom og gjorde England en gang for alle til en øy. Fra bronsealderen. Fra jernalderen. Og deretter fra år null - og framover. Interessant er det. Og mye. Neil Oliver, som har skrevet boka "A history of ancient Britain", er flink til å legge fram og få et spennende snitt over gammel historie. Det er slettes ikke lettfordøyelig, langt i fra. Nytes best i små porsjoner.
Det blir spennende å se hva jeg skal lese etterpå. Jeg har ikke planene klare for akkurat det. Noe av sjarmen med leseglede er å snoke litt rundt i bokhyllene, og se hva som fenger. Skal vi ta noe av det nye vi har liggende? Bli kjent med nye personer, kanskje? Stifte nye bekjentskap og se oss om i en helt ny verden? Eller går vi for en gammel og velkjent klassiker, og henger sammen med gamle kjente. Ler av vitser vi husker, gode vendinger og lar oss nok en gang bevege av hendelser vi husker akkurat passe vagt. Hmm, tiden vil vise.
Uansett - påsken kommer tassende. Det er bare å lene seg bakover, og la det stå til. I år også. Gledelig påske.
