Jada. Tre utropstegn bare i overskrifta. Det var vel voldsomt, tenker du kanskje. Men det er det jo ikke? Det er jo vår! Vår, for pokker. Dette har vi lengta mot i hele januar og februar, litt ekstra i mars (siden påska var så treg, går det an liksom ...) og i kalde aprilmorgener. Kalenderen jubler med sin korteste måned - bokstavmessig altså. Det er mai.
Det begynner å bli grønt. Løv spretter. Inni meg spretter livsfølelsen. Så mye at jeg denne gangen bestemte meg for å dra frem fra glemselen det fortreffelige ordet "livsbejaende". Litt ukjent? Ikke umulig, for av en eller annen pussig grunn (skuler snurt på co-vid) er vi nå blitt så vant til å stampe rundt i middels elendighet - at vi har glemt at det er noe som heter livsbejaende. Den der litt boblende følelsen, som kiler svakt i mellomgulvet og gjør at du gliser uten nevneverdig grunn. Den rykkende, nesten kløende følelsen i tærne som varsler om trivsel i kjømda. Den sitrende ilingen nedover ryggraden, som du får øyeblikket før ståpelsen er et faktum - og som bare er moro.
Sånn er våren for meg. Å ta magadrag og nesten kjenne alt som spirer og gror. Selv skit-lukta fra åkerhellinga til nabobonden har en vårlig aroma man ikke skal kimse av. Jeg skal innrømme at akkurat når han har vært ute med spreder'n og gjort gjødslingsjobben sin - det er IKKE da jeg tar de aller dypeste av magadragene jeg snakket om. Haha, jeg er da ikke så til de grader selvplager heller. Trosten skvatrer og bråker som bare tykjen. Muligens kjenner den på vårfølelsen den også. Riktignok stort sett i hissig henseende der den tror at alt og alle enten er dødsfiender (de fleste) eller kjæresteemner (de færreste, og takk og lov for det).
I år som i fjor, når vårkvelden lir litt utpå, når himmelen går over i duse blå og perlegrå nyanser - da kommer en liten, stillferdig pipp uti buskaset. Jeg mistenker at det er den søte, lille rødstrupen - eller kanskje er det en helt annen fjærball som slår varsomme små triller der ute. Den har et avbalansert volum, og har således ikke utpekt seg spesifikt med artsbestemmende sang. Når den suldrer i gang med melodiene sine, da kommer vårfølelsen i en litt annen versjon. Fortsatt livsbejaende, men nå som et glassklart oppkomme av takknemlighet, melankoli og nesten en slags sprø klang, som ekkoet av en sølvbjelle. Det er nesten så en andaktsfull tåre sniker seg fram i øyekroken, fordi våren er så inderlig vakker. Og den er kort. Så nyt. Nyt, nyt nyt.
Selvfølgelig er jeg litt ekstra høy på gode følelser om dagen. Jeg er altså ferdig med strålebehandlingen, den hadde sin siste dato så tett inntil påska som det gikk an å få. Onsdag 13. mars - dagen før skjærtorsdag hadde jeg siste runde, og det var usigelig godt å være ferdig. Slippe å reise til Gjøvik hele tida, sånn hver eneste dag! Men helt ferdig med turene over Mjøsbrua var jeg ikke. Neida. For jeg har fått meg jobb, gitt! Ekstrahjelp på tannklinikk (Tannfeen, så koselig) både i Hamar og - jaa, du gjettet det; Gjøvik. Så nå har jeg vært der to tirsdager og trives godt. Selv om det er hektisk. Selv om jeg omtrent ikke husker en tøddel fra forrige gang jeg jobbet hos tannlege - som for så vidt er 12 år siden, så man kan altså ikke ha altfor store forventninger heller. Utdanningsmessig skal jeg ha (*trekke pusten) realkompetansevurdering (*puh) i slutten av mai / begynnelsen av juni. Så satser jeg på - mens jeg krysser fingrene - at jeg består den, og dermed kan begynne vg3 til høsten. Altså vg3 Tannhelsesekretær. Den dagen jeg er ferdig med det - det blir sannelig en fin dag! Men nå - med en pitteliten jobb, som passer utmerket (ettersom jeg fortsatt pr def er i kreftbehandling og bør det LITT med ro) får jeg jo praksis også, betalt sådan og greier. Herlig. Det kjennes så ufattelig godt å plukke opp noen av trådene som glapp litt i fjor vår. Nå har jeg litt mer styring på livet mitt igjen. Jeg. Ikke kreften. Ikke helsepersonell. Jeg. Endelig.
Naturligvis feirer jeg dette med bøker. Beste måten, ikke sant? Overraskende at jeg gjør det? Hehe, ja særlig. Bøker har holdt meg oppe og vært en av mine måter å komme gjennom dette på. Og det er deilig å finne igjen leseglede også etter det her.
En av bøkene jeg leste mens jeg gikk gjennom strålerunden må jeg nesten ta fram. Det er en gammel og god bok. Den ble faktisk gitt ut for over 100 år siden, men er enda like nydelig å lese. Boka heter på norsk "Lad, fortellingen om en hund" av Albert Payson Terhune. Jeg tror det var far som hadde denne boka da jeg var liten. Jeg sier hadde, for det er nemlig jeg som har den nå. Boka ble en av mine yndlingsbøker, selv om jeg gråt en skvett eller tre av et par fryktelige opplevelser Lad hadde i boka. Nå hadde jeg lyst til å lese originalen, og kjøpte dermed Kindle-utgaven. Hendig med lesebrett når man farter til og fra behandlinger, og aldri helt har oversikt over ventetid. Bok er kompis uansett. (Og med flymodus konstant påskrudd, eter ikke Kindle'n så mye batteri heller! Helt glimrende.)
Lad er en collie. Det kan innrømmes at han hylles rimelig ofte i boka for sin silkemyke pels og sine "nesten latterlig små labber". Dette er ingen vanlig hund, skjønner man fort - men nesten en superhund. En mirakelhund. Overjordisk vakker og smart. Men OK. Albert, for han var en faktisk person, og eide den virkelige hunden Lad, samt hadde Sunnybank som sted - var rettmessig både glad og stolt av hunden sin, og det skinner tydelig gjennom teksten. Boka fortelles litt fra Lad sitt synspunkt og litt fra Mesterens synspunkt. Og det er en letthet, en rørende enkelhet og en så hjertevarmende kjærlighet til både rasen, dyr og selve Lad at boka lurer seg rett inn i hjertekammerset. Visste du at man kjenner det litt i magen, når det nøkker i hjertestrengene? Jeg tror hjertet har en slags rot til magen, en fin og sterk en som ingen leger har tenkt over. Men når man får hjertefølelsen, da vil sannelig magen være med den også.
Jeg måtte blunke veldig raskt et par ganger, se litt vekk og hente meg inn før jeg leste videre - der jeg satt på venteværelse i resepsjonen på Gjøvik sykehus. Den inderlige lojaliteten rørte meg så dypt, trofastheten i hundehjertet og den modige og likevel ydmyke holdningen som Lad la for dagen i boka - den var intet mindre enn fantastisk å lese. Det er rett og slett leit at denne boka ikke leses så ofte lenger, gammel som den er - alle som har hatt hund, ønsker seg hund (de ønsker seg garantert collie om de leser denne boka ...) eller bare er glad i å lese om firbeintinger. Denne er helt fabelaktig, og jeg skulle gjerne ønske at den ble relansert og kunne glede flere lesere.
Ja, Lad kan til tider høres helt overnaturlig bra ut i boka. Men det gjør ingenting. Det er bare å henge med, og glede seg over hvor mye kjærlighet det faktisk kan finnes i et trofast hundehjerte. Voff.
B.
