Vi har lagt 2022 bak oss. Det er 2023 nå. Rom for nye muligheter og sprell og opplevelser. Det er faktisk allerede påske. Det vil si, det er påske om noen få dager - men påskeferien har faktisk startet. Jeg synes ikke det var så fryktelig lenge siden vi bikket januar, og begynte på en ny kalender - men det er altså hele tre måneder siden. Og de månedene har vært kalde. Grisekalde, jeg har virkelig mislikt dem på det groveste. Mørke og. Og jeg har vært travelt opptatt med å skrive oppgaver - skolearbeide vettu, dra på samlinger i Trysil annenhver uke og ellers være i praksis. Og med sånne ting å fylle ukene med, så går det unna smått om senn, altså.
Ja, og så vente på våren da. Noe jeg gjør så fort vi velter oss over i januar, venter jeg på våren. Jeg har aldri påstått å ha særlig entusiasme for vinteren, og denne anti-entusiasmen (antusiasme? Hm. Det burde finnes et sånt ord.) blir mer og mer intens for hvert vinterhalvår jeg må gjennomleve. Fysj.
Men, drit i det. Nå er det april, det er 2 april i dag. Det betyr at det går an å ha litt bedre tid å våkne på om morgenen, høre pippip'en pjute og skvaldre der ute, for den kjenner også vårfornemmelsen inni seg. Skjæra rasker rundt med kvist og kvas igjen, det sildrer i bekkefar og i veien, bilen er uhorvelig møkkete og det er barflekker både hist og her. Og jaggu tror jeg at jeg så to hestehov i ei veigrøft i går.
Jeg skal på påsketur med broder'n på fredag, vi skal til Karlstad. Det blir tøft. Broder'n hadde vel ikke lyst til å være heme, ikke så rart. Så brutter skulle til Karlstad alene han. Jeg mente at der var det sikkert fint, aldri vært der jeg. Så da sa brutter - snill som han er - hva om jeg gjør to netter i dobbeltrom om til en natt og TO rom? Det høres kult ut, sa jeg. Så da blir det det. Søsknene Solberg på tur vettu. Det blir bra.
- Og det var det damen skrev den påska. -
Nå er det slutten av juni. Jeg har vært særdeles inaktiv på blogge-fronten i år. Det skyldes hovedsakelig alle skriveriene jeg har måttet gjøre i forbindelse med studiene. Man har jo vært student, fra september i fjor til juni i år, må vite. Og med det kom innleveringsoppgaver og praksisrapport. Og eksamen til slutt. Dermed ble det ganske så intenst med både skriving og lesing, og turer til Trysil annenhver uke (tirsdag). Pluss praksis ved Odontia tannklinikk i Brumunddal. Til sammen har jeg da sannelig ikke hatt overskudd eller kreativitet til skriving.
På lesefronten, med unntak av fagbøker og artikler om tenner (...) har jeg stort holdt meg i Tudor-tiden i England igjen. Er nå på siste, dvs ti av ti bøker i en serie "The Elizabeth of England Chronicles" av Gemma Lawrence. Veldig bra skrevet - fine tekster og særs detaljert. Med så mange bøker har forfatteren hatt godt spillerom for utrolig mange små øyeblikk i livet og karrieren til Elizabeth, og Døden - som hun forteller livshistorien sin til - får også lov til å være fortellerstemme innimellom. Serien både begynner og slutter ved Bess' endelikt i 1603, og vi får hyppige "framblikk" (?) i løpet av handlingen i hver enkelt bok. Det blir jo gjerne en del dødsfall i løpet av et langt liv, og mange av Elizabeths trofaste venner faller fra. Så på slutten får Døden selskap av en del spøkelser som stillferdig og blidt venter på en til i flokken, Lizzie selv. Det er ikke så mye urovekkende ved dette - når en har kommet til skjels år og alder blir nesten de som allerede er gått bort mer levende enn de som fortsatt faktisk lever, og det kjennes nå som dronningen ser fram til å hvile. Det har vært et langt og innholdsrikt liv, fullt av drømmer, håp, lengsler, frykt og glede - og børen er tung på smale skuldre.
Bøkene har vært såpass godt skrevet at jeg med glede har hoppet videre til den neste i serien, og kost meg i selskap med dronning, hoffdamer, noblesse og allmue. Men når den siste boka "Little rooms" nå snart avsluttes, er det på tide å tenke ut hva jeg skal lese når jeg legger gamle England til side for denne gangen.
Herved slutter altså dette innlegget, så får vi se hva som popper opp ved neste anledning.
Hei på deg, banan-sei.
