Høstferie no more.

 I dag er det søndag 15. oktober. Det er siste dag i høstferien for dette året. Strengt tatt var vel egentlig det på fredag, nå er det jo gått over til å være "vanlig helg" igjen - men man kan da alltids falle for fristelsen og kalle det høstferie en stakket stund til. 

For en gangs skyld har jeg ikke tilbrakt hele ferien i sofaens lune rike, neida - jeg har vært ute på tur, faktisk til storbyen! Oh yeah, på torsdag var jeg på slippfest for "Sølvstrupen" på Gyldendalshuset i Oslo. Og med Sølvstrupen mener jeg ikke at Sissel Kyrkjebø eller andre sangere med tilbøyelighet til høye toner ble sluppet løs, neida. Den andre boka til Siri Pettersen i serien Vardari, som startet med første bok "Jernulven". Siri er jo en formidabel kraft innenfor fantasymiljøet, og det skulle jo komme masse stilige folk dit, inkludert folk fra fantasygruppa. Så da måtte jo jeg slenge meg med og. Hvilken perfekt anledning til å dra og hilse på folk, delta i fantasy- og bokmiljøet, ete kake og tja, komme seg ut litt. Så da ble det togtur til Oslo (og hjem igjen da, naturligvis). Det vil si - togturen varte jo kun fra og til Gardermoen, utover det var det el busso som måtte til pers. Man kunne jo kjørt selv, men jeg har fortsatt ikke nevneverdig lyst til å kjøre til Oslo, så da var det buss for tog. Med dugelig lesestoff (Kindle) så gikk det helt fint altså. 

På nevnte Kindle holder jeg på å lese historisk fiksjon, as usual. Det er vel enten det eller fantasy det går i hos meg, og en og annen biografi innimellom. Denne gangen leser jeg om Catherine de Medici. Jeg er jo særs fascinert av tida rundt 1400 - 1700, og denne frua passer godt inn der. Her leser vi om hennes barndom, men mest om tida som dronning til Henri 2 av Frankrike, regent etter Francois' bortgang og persona con makta (man kan si det vel? I alle fall sa jeg det nå) under Charles sin regjeringstid. Her går det hardt for seg, hugenotter og katolikker er i sterk og hatefull opposisjon mot hverandre, og det er dødsfall og henrettelser så det holder. Pluss litt (hahaha, "litt" ....) intriger og innbyrdes oppgjør både innenfor og utenfor diverse slottsmurer. Medici-folket hadde jo ikke akkurat et optimalt rykte, skal vi enes om det, men - det var vel neppe enkelt å være dem heller. Det var antagelig ikke enkelt å være noen på den tida. Enten var du fattig, og visste knapt hvor maten skulle komme fra den dagen, den uka - og lenger fram var det ikke vits å tenke, eller så var man godt bemidlet - men utsatt for renkespill, ryggdolking og en troløshet som ikke lignet grisen. Eller kua, gampen, eller geita på låven. I alla fall. 

Boka heter "The confessions of Catherine de Medici" og er skrevet av C.W Gortner. Dette er første gang jeg har lest noe av vedkommende, men blir antagelig ikke siste. Det er en godt skrevet bok, og jeg koser meg med å lese. 

Boka jeg leste ut før den jeg driver med nå, var også klart innenfor historisk fiksjon. Denne gangen i litt nyere tid riktignok - selv om jeg egentlig ikke er så veldig begeistret for akkurat det. Her snakker vi nok midten av 1900-tallet, i Tokyo. Eller Edo, som de sier i boka. Boka om Midori No Me (Grønne øyne) handler om en geisha, og boka heter da altså - veldig passende - "The geisha with the green eyes" av India Millar. 

Det er ikke akkurat luksuslivet disse geisha'ene har, dessverre. De holder til i det som kalles The hidden House, der alle jentene har en eller annen form for deformitet og lever et slaveliv som prostituerte. De får lov å se ut som geisha, og noen av kundene synes det er ok med kun underholdning, tedrikking og spill på samisen - mens de fleste kundene vil ha mer fysiske, og ofte hardhendte gleder. Det er helt logisk at gleden er stort sett ensidig. Den eneste veien ut, er å bli kjøpt ut av en ektemann som vil ha dama helt for seg selv - som elskerinne. Kone er ikke noe kult, for koner i Edo var omtrent som middels kveg, eller husslave uansett. 

Midori som hun stort sett blir kalt (Grønn) er annerledes, siden hun har utenlandsk far. Altså er hun sær nok til at Tante, som er sjefen i huset, kan tjene gode penger på henne. Det er ikke noe rosenrød historie dette, det er voldtekt og tristesse - men heldigvis er ikke Midori noe føyelig lite siv. Hun klarer å beholde seg selv, finne noen få gleder - og etterhvert oppdager hun mer av sin egen historie, blir sterkere og finner en vei ut av helvetet. Boka er veldig godt skrevet, og man får stadig lyst til å lese neste og neste kapittel. Gleder meg allerede til å hanke inn flere (som jeg vet jeg kommer til å gjøre, det er bare et spørsmål om når ...) bøker i serien. 

Ute bruser det i gyllent løv, jeg har vært og rafset litt i plantekassene i hagen. De skal fylles med litt mer jord, og så - når kuldegradene begynner å kravle litt tettere innpå, skal det settes hvitløksfedd. Oktober er tiden for å plante sånt, og etterpå er det bare å krysse fingrene for at det spirer til våren, og at det blir rikelig med hvitløk neste sommer og høst. Mmmm - og hvitløk som er så godt! Har fire forskjellige sorter jeg skal prøve, alle kjøpt fra en lokal gård - så de er godt utprøvet i klimaet her. 

I dag står pasta på middagsplanen, med kjøttdeig etter tacospising i går. Smart å få brukt opp rester, man er jo litt bevisst på både matpriser og ikke kaste mat - så her brukes restene så langt det går. Stort sett da. Alltids rom for forbedring, naturligvis - og det er bra. 

Dessverre for ungene gikk høstferie mer over i hosteferie, størsten har tilbrakt så å si alle netter med å hoste og hoste og hoste og .. Ja, dere skjønner poenget her. Etter en litt kald og forblåsen Oslotur på torsdag, og dumme hetetokter på nettene så jeg ligger med armer og bein utafor dyna, så kjenner jeg at jeg også er litt sår i halsen, og tendenser til rennende nese. Grr. Ja ja, litt dugelig med C-vitamin, D-vitamin og solhattdråper - så satser vi på at svineriet blir av kortvarig art. Fingre krysset igjen. 

Blå himmel, og deilig vind ute. Tror sannelig jeg skal luske ut en liten tur til jeg. Det er ikke så lenge før grisehøsten ramler inn, og da vil jeg savne det som vi har nå. Toodles. Kos deg med en bok, og gjerne noe godt å drikke også. P.S - Ingefær-te med litt sitron, det er glimrende nå om dagen. Naaam.    

Her er noen bilder fra en liten høsttur i skogen, i slutten av september. 

Sommeren som rant bort.

 Hva, tenker du nå? Sommere skal vel ikke renne bort? Nei, det skal de ikke. Og det er jo ikke det at det har regnet spesielt mye. Snarere er det det ikke har. Her har det vært værvarsel på værvarsel, som har lovt både lyn, torden og regnvær en masse. Men har det blitt noe av det? Neeeei da. Vurderer sterkt å sende post til meteorologisk institutt og lansere ett nytt begrep. "Driptease". Når de melder regn - og NOEN går og gleder seg til regn - og så kommer det fire og en halv dråpe, og så går regnværet sin vei?! Hva fanken er det for slags tull? Jeg er misfornøyd. Og klam. 

Det har da vært så inn i bananskallet varmt og klamt at jeg - ved å sitte stille i soffen, omtrent føler meg som bosatt i tropene og under mikro-fossefall. Herre fred og fader, det bare siler svette. I ansiktet og på ryggen, under armer og sikkert under beina og. Fysjom. Og da er digg å sove, gitt. Å jaa. (Å neheeei!) Så, tja - la oss si siden midten av juni, dvs røflig en mnd i strekk - har jeg pent måttet dra fram det sedvanlige sommertrikset. Håndkle mellom meg og dyne. Det går jo ikke an å sove uten. Bare det er en krøll i halsgropa blir det jo svettepøl. Uurk. En del av dette svineriet skylder jeg naturligvis på medikamentering. Man er jo satt på sånn dum anti-hormon medisin, pga dumme brystkreften - og hetetokter er altså ingen bivirkning, men en virkning. Det vil dermed si at dette er noe jeg liksom pent bare må holde ut. Som kjent er jeg ekstremt dårlig til å "pent holde ut", da blir jeg sur og grinete og ilter. Ikke ilder. Når jeg i tillegg er varm og klam og sover dårlig, da er jeg intet mindre enn fæl. Uffaseien. 

Husgubben har "moret" seg med å vaske og polere bil. I sommervarmen. Og klammen. Vi har, motvillig - men helt nødvendig brukt noen strømkroner på varmepumpe på avfuktig og nedkjøling i heimen. Ellers hadde det vel endt med heteslag og mentalt sammenbrudd. Og det vil man da ikke ha. Men bilen er lekker. Eller, i følge fugger'n; dritlekker. For fuggel MÅ jo bare bæsje på bil? Det er jo helt klart. Og skli på den. Dusteføvvel. 

11. juli. Fatter har bursdag i dag. Det er min siste ferieuke. Neste uke skal jeg jobbe hele uka på tannklinikken, ferievikar. Blir sikkert bra. Varmt, tipper jeg. Håper det ikke blir så altfor stressende. Jaffal litt rolig - det hadde vært stas. I august skal jeg jobbe litt på Lillehammer og, satser på at det går seg til. I dag har vi, familien altså vært en tur på Totenbadet. Ja, det er det "nye" navnet på Raufoss Badeland. Ikke at jeg helt aner når de skiftet navn, men spesielt nytt er vel ikke det navneskiftet egentlig. Var stas for ungene da, plaske litt rundt og kose seg. Ikke at de helt har mestret det der med svømming enda, men det kommer seg nok. En sånn vakker dag. 

Bokmessig har jeg nå fullført både "No time like the future" av Michael J Fox (den har jeg brukt lang tid på. Ikke fordi at den har vært kjedelig, tvert i mot - men skolebøker og annet har kommet foran. Pluss tidligere nevnte bokserie om dronning Elizabeth 1) og "Once upon a broken heart" av Stephanie Garber. Siste ble litt sånn midt i mellom ingenting. Jeg syntes den virka kul, fantasy med eventyrelementer, magi, litt smålumske såkalte Fates (skjebneguder?), forbannelser, prinser, giftermål, et par mulige mord og forgiftning og en potensielt slem stesøster. Jadda. Dette kunne være bra. 

Men så ble det liksom ikke det likevel. Det ble bare for mye, for rotete, for lite kjemi med hovedkarakteren, for flatt, for "ååh, ditt dumme nek - begrip litt da, i det minste!" til at boka egentlig var ok. Så der havna vi litt i pliktlese-løypa. Og i tillegg var det første i en serie. Grr. Så nå er jeg bittelitt "men hva skjer da egentlig?" og "bryr det meg egentlig hvordan det går med dem? Hvis jeg må lese enda en bok om de sullikene der, kan det jaggu være det samme hvordan det går". Nei. Ikke noen toppkarakter der altså. 

Så nå har jeg startet på en ny bok (siden jeg har lest ut to andre altså), som jeg lånte for ca en mnd siden fra biblioteket. "The stardust thief" av Chelsea Abdullah. Litt lignende Daevabad-trilogien, med snev av hentydninger og touch fra 'Tusen og en natt' og - ja, fint med å lese om noen som har det enda varmere enn meg. Ørkengreier, det lar seg høre når jeg likevel sitter her og svetter som en annen slask. Foreløpig virker den ganske ålreit, så har i det minste litt håp her. Kanskje det blir en anbefaling fra Bokdragen. Den Broken heart-greia får ikke noe. Kan da ikke anbefale sånt som jeg bare gleder meg til å bli ferdig med, vettu. 

Ellers har det jo kommet en ny sesong med Outlander på Viaplay. Sesong sju. Men nå har jo jeg mer eller mindre ramlet litt av lasset (nei, ikke Lasse) - så husker bare sånn passelig en del av de forrige. Opptakter og sånt. Så ser gjennom det når jeg har lyst. Pluss gamle episoder (det er jo ikke nye, så) av Muppet Show, The Golden Girls / Pantertanter, Home Improvement (med Tim Allen, kos gjensyn), ALF og The Nanny. Gammelt gull. Ny tv er ofte kjipe greier. Og skulle det røyne på, finner vi alltids noe tull med Jack Dee på youtube. Jada. Underholdningsmessig skal jeg klare meg. Så får jeg vel heller vri opp håndkledet ca en gang i døgnet, og legge meg litt svetsig og smutsig. 

For sommer er nå litt digg lell da. 

Påske allerede?

 Vi har lagt 2022 bak oss. Det er 2023 nå. Rom for nye muligheter og sprell og opplevelser. Det er faktisk allerede påske. Det vil si, det er påske om noen få dager - men påskeferien har faktisk startet. Jeg synes ikke det var så fryktelig lenge siden vi bikket januar, og begynte på en ny kalender - men det er altså hele tre måneder siden. Og de månedene har vært kalde. Grisekalde, jeg har virkelig mislikt dem på det groveste. Mørke og. Og jeg har vært travelt opptatt med å skrive oppgaver - skolearbeide vettu, dra på samlinger i Trysil annenhver uke og ellers være i praksis. Og med sånne ting å fylle ukene med, så går det unna smått om senn, altså. 

Ja, og så vente på våren da. Noe jeg gjør så fort vi velter oss over i januar, venter jeg på våren. Jeg har aldri påstått å ha særlig entusiasme for vinteren, og denne anti-entusiasmen (antusiasme? Hm. Det burde finnes et sånt ord.) blir mer og mer intens for hvert vinterhalvår jeg må gjennomleve. Fysj. 

Men, drit i det. Nå er det april, det er 2 april i dag. Det betyr at det går an å ha litt bedre tid å våkne på om morgenen, høre pippip'en pjute og skvaldre der ute, for den kjenner også vårfornemmelsen inni seg. Skjæra rasker rundt med kvist og kvas igjen, det sildrer i bekkefar og i veien, bilen er uhorvelig møkkete og det er barflekker både hist og her. Og jaggu tror jeg at jeg så to hestehov i ei veigrøft i går. 

Jeg skal på påsketur med broder'n på fredag, vi skal til Karlstad. Det blir tøft. Broder'n hadde vel ikke lyst til å være heme, ikke så rart. Så brutter skulle til Karlstad alene han. Jeg mente at der var det sikkert fint, aldri vært der jeg. Så da sa brutter - snill som han er - hva om jeg gjør to netter i dobbeltrom om til en natt og TO rom? Det høres kult ut, sa jeg. Så da blir det det. Søsknene Solberg på tur vettu. Det blir bra. 

- Og det var det damen skrev den påska. - 

Nå er det slutten av juni. Jeg har vært særdeles inaktiv på blogge-fronten i år. Det skyldes hovedsakelig alle skriveriene jeg har måttet gjøre i forbindelse med studiene. Man har jo vært student, fra september i fjor til juni i år, må vite. Og med det kom innleveringsoppgaver og praksisrapport. Og eksamen til slutt. Dermed ble det ganske så intenst med både skriving og lesing, og turer til Trysil annenhver uke (tirsdag). Pluss praksis ved Odontia tannklinikk i Brumunddal. Til sammen har jeg da sannelig ikke hatt overskudd eller kreativitet til skriving. 

På lesefronten, med unntak av fagbøker og artikler om tenner (...) har jeg stort holdt meg i Tudor-tiden i England igjen. Er nå på siste, dvs ti av ti bøker i en serie "The Elizabeth of England Chronicles" av Gemma Lawrence. Veldig bra skrevet - fine tekster og særs detaljert. Med så mange bøker har forfatteren hatt godt spillerom for utrolig mange små øyeblikk i livet og karrieren til Elizabeth, og Døden - som hun forteller livshistorien sin til - får også lov til å være fortellerstemme innimellom. Serien både begynner og slutter ved Bess' endelikt i 1603, og vi får hyppige "framblikk" (?) i løpet av handlingen i hver enkelt bok. Det blir jo gjerne en del dødsfall i løpet av et langt liv, og mange av Elizabeths trofaste venner faller fra. Så på slutten får Døden selskap av en del spøkelser som stillferdig og blidt venter på en til i flokken, Lizzie selv. Det er ikke så mye urovekkende ved dette - når en har kommet til skjels år og alder blir nesten de som allerede er gått bort mer levende enn de som fortsatt faktisk lever, og det kjennes nå som dronningen ser fram til å hvile. Det har vært et langt og innholdsrikt liv, fullt av drømmer, håp, lengsler, frykt og glede - og børen er tung på smale skuldre. 

Bøkene har vært såpass godt skrevet at jeg med glede har hoppet videre til den neste i serien, og kost meg i selskap med dronning, hoffdamer, noblesse og allmue. Men når den siste boka "Little rooms" nå snart avsluttes, er det på tide å tenke ut hva jeg skal lese når jeg legger gamle England til side for denne gangen. 

Herved slutter altså dette innlegget, så får vi se hva som popper opp ved neste anledning. 

Hei på deg, banan-sei.