Jammen har det gått både sommer og høst, votter og vinter siden jeg klorte ned noen boklige notater sist. Det å si at lite har skjedd i mellomtiden er nok å underdrive sterkt. Ja, rett og slett en ganske drug løgn. Og slik skal en itte drive med, sa mor mi da jeg var liten. Så da får vi unngå det så godt det lar seg gjøre, og prøve å samle noen av hendelsene på en vettug måte. Sort of.
Corona'en har sittet godt fast. Den raste inn i landet som en slags uvelkommen bulldoser, og oppførte seg omtrent like elegant også. Det ble gjort alskens tiltak, med varierende hell. På et tidspunkt stengte nesten hele Norge ned. Unger måtte ha skole hjemme, de som kunne jobbe hjemmefra var heldige - for de som ikke kunne det, ble stort sett permittert. Det ble to litt traurige år. For de fleste egentlig.
2021 ble ikke noe bra år for meg. I 2018 gikk svigerfatter bort, lungekreft var årsaken. Mye mental tung ballast i kjølvannet den påsken og resten av året. I 2019 kjøpte jeg meg katt. En mye etterlengtet Maine Coon. Nydelige, nydelige kattejenta. Da oppdaget vi hvor allergisk minsten i huset var mot katt. En måned med min skjønne Molly, så var det forbi. Hun ble solgt videre til ei trivelig jente i Arendal, og har det formodentlig fint der. I 2020 kom det dette hersens co'vid-rælet. Og så fikk jeg påvist diagnose med Graves' syndrom - også kjent som en avart av høyt stoffskifte. Kjeeeett!! Da ble man sykemeldt en stund fra jobb. Og i 2021, da skjønte jeg at kanskje det her med butikk ikke var noen god arbeidsgreie lenger. Skulle man studere og foreta et karriereskifte, så var jaggu tiden inne. Høsten 2020 gikk jeg på studie med VG1 Helse og oppvekst på nki. To eksamener den høsten, og to eksamener våren 2021. Det gikk bra. Det gikk så bra, at jeg faktisk bestemte meg for å slutte i butikkjobben, studere og få praksis på tannlegekontor - også kjent som en liten deltidsstilling. Erfaring og praksis i ett, mens jeg tok vg2 ved Trysil vgs. Smarting vettu. Og så kom sommeren 2021. BAM - da fikk jeg fanken meg besøk av en ekstremt uønsket gjest. Brystkreft. Oh yeah.
Dette kom for dagen i juni. Og siden da har ting virkelig gått slag i slag. Det ble mammografi, biopsi - der de fant ut at jeg hadde en kul i hvert bryst. Den på venstre side viste seg, etter en ekstra undersøkelse - for sikkerhets skyld, å være av snill type, så den kunne få bli. Men den høyre! Den skulle slett ikke være noe snill. Den forbeholdt seg retten til å være riktig så sinna og tverr, der den levde i beste velgående og delte celler som den skulle hatt betalt for det. Uheldigvis var det jeg som måtte stå for akkurat den betalinga. Så da ble det operasjon. Ut med kulen, og et par lymfekjertler i samme slengen. Dette var noe de kalte vaktpost-lymfekjertler. Var det ikke spredning der, var det ikke spredning i det hele tatt - for hvis det skulle være det, var det ikke råd å komme utenom de første i rekka. Så da var det bare å få narkose, og havne under kniven. Heldigvis var de veldig flinke med sånt på Hamar sykehus, så kom ut igjen samme dag (kveld).
Etter å ha hentet meg inn igjen, noe som gikk fint - var det bare å vente i vekselvis håp og angst. Så fikk man bekreftet at kulen var veldig sint, med noe sånn overdreven hormonelle greier (HER2) - men ingen spredning! Man klamret seg lykkelig til alle gode nyheter, og håpte i det lengste at en kunne nøye seg med stråling. Men neeeeeida. Siden kulen var akkurat så stor som den var, og sånn sinna og HER2 - da ble det cellegift! *hulk grin snyft. Det ble et par (førti) tårer den dagen, og en del litt senere også. Det var ikke noe kult å gå inn i sommer"ferien" som kreftpasient. Men du er jo frisk, sa legene. Kulen er borte - men, etterbehandling må du ha. Og det blir gift. 4 hestekurer med 3 ukers mellomrom, og JA - du mister håret (buuuhhuuuuuuuu!!!). Deretter 12 mildere giftrunder på ukentlig basis, 4 uker med stråling, og så tablettkur. Og mammografi på årlig basis i flere år framover. *stønn sukk klynk
Jeg trenger ikke si så mye om vinteren egentlig. Det ble den røde djevelen 4 ganger. Jeg ble medisinert så det holdt, og unngikk dermed kvalme og alt jeg hadde fryktet sånn sett. Immun-booster sprøyta som kom dagen etter hver kur var derimot mye kjipere. Svei gjorde den på innstikk, og kvelden pluss dagen derpå var som å ha en influensa og PMS og alt som var stusslig. Sånn gikk jo høsten, håret forsvant en stund etter første kur - det var en nedtur. Forberedt som man "liksom" var - tragisk kjentes det lell. Og kaldt. Nå gjorde det plutselig ikke så mye at pandemi-hysteriet fortsatt herjet. Det var jeg nesten glad for. Fantes ikke sosialt anlagt lell, og dessuten måtte jeg være ekstremt forsiktig for å unngå smitte i en sårbar situasjon. Blitt mange hjemmetimer, kan man trygt si.
Neste stasjon på programmet var mildere gift, Paklitaksel / Taxol. Den skulle settes på ukentlig basis, men var mye fredeligere anlagt enn EC90 som den røde djevelen het. Og så skulle den få selskap av en kompis. Herceptin hver tredje uke - for å få ekstra has på det der hormon- og østrogenrælet HER2. Og med Tax trengte jeg ikke den ekle sprøyta. Jubel og glede. Mye rart en gledes over i slike tilfeller. Men - etter ca tredje runden med liksom-mild gift, da begynte prikkefølelsen i hendene å melde sin ankomst. Veldig kjent og utbredt bivirkning. Etter ni runder med Tax sa jeg stopp. Det var 17 februar i år at den siste runden med det ble satt. Alt over åtte omganger var bonus sa legen. Så da tok jeg de åtte, pluss en bonusrunde. Og sa deretter stopp.
All mulig ros til folka på Hamar sykehus. Flinke og muntre damer som bidrar til at vi hårløse, motløse og sære folka får alt vi skal, og omtanke attpåtil. Blodprøver tas med et smil, hyggelige folk i resepsjonen, og på selve Kreftavdelinga er de så flinke at man får lyst til å være der litt ekstra. Godjentene!!
Nå, i dag har jeg en dag igjen (i morgen) før jeg tar fatt på strålingsregimet. Fra 14 mars, mandag altså - blir det daglige strålebehandlinger på Gjøvik. Det blir mye kjøring, steike ta. Men - blir godt å komme i gang. Har blitt tatovert og instruert i riktig pusteteknikk slik at strålinga skal treffe akkurat der den skal, og ikke mikke til noen andre kroppsdeler (ut- og innvendige altså). Det skal bli fint å streke ut ferdige behandlinger på timelista. Og når påska kommer - da er jeg FERDIG!! Åååh, gleder meg vilt til påske. Påskeferien i år, blir garantert en daff og dvask affære (mer enn vanlig) siden da vil antagelig bivirkningene, hovedsakelig trøtthet kicke inn for fullt. Ja ja - ikke at jeg skal mase meg opp på noe påskefjell og skitur uansett, så det får gå som det går.
Hverdagsveien i livet er sannelig ikke enkel å beregne. Man antar at man skal få noen krøller og svinger, men man tror aldri selv at slike skumle sprekker i veien skal dukke opp. Synkehull, rett og slett. Og kreftdiagnosen ble for meg et gedigent synkehull. Noe stort og skremmende, og veldig svart som plutselig dukket opp i veien min, uten særlig forvarsel. Men - hva gjør man når veien blir helt ufarbar? Setter man seg ned og piper, og griner - og blir stående stokk stille uten å komme noen vei mer? Nei. Går man bakover? Nei, for det får man ikke til. Ja - da er det å lage til en ny slags sti da. Litt kronglete, og mer klønete enn veien man hadde sett for seg. Noen snubletråder og annet dritt som får en til å miste litt motet og gå på snørra av og til. Og like fullt finner man også både solglimt og blomster og fine ting langs den samme stien. Nye venner, som er i samme situasjon og som holder på med sin egen sti. Venner og familie som bryr seg, lar deg hente deg inn og er der som verdens beste støtte i ryggen. Flinke folk som ivaretar, og agerer som kjentfolk i en ny rute man ellers ville vært skremt for å ta. Øyeblikk der man trekker pusten, finner sitt eget mot - og oppdager at "dette går jo?! Jeg kan. Ja, visst pokker KAN JEG!" Og så innser man at veien man har gått - den ble faktisk ikke så ille likevel.
Og som verdens beste bonus, så har jeg jo selvfølgelig lest masse. Jeg har hatt ekstra hjerte for "Ringenes Herre" dette året. Slik som Frodo og Sam sin ferd mot Mordor, slik kjenner jeg litt for min egen reise. Kreften er min ring. Den tynger, men på ett tidspunkt langt der framme skal byrden lettes. Reisen er lang, skremmende og farefull - og den er slett ikke over enda. Når jeg har gjort den til ende, vil jeg ikke være den samme jeg var før dette startet. Jeg vil aldri mer være den samme, livet vil heretter være "før kreft" og "etter kreft". Sånn er det bare. Erfaringer, bivirkninger, tanker - alt vil sette preg på resten av livet mitt. Men selv veien til Mordor og mørke hadde glade øyeblikk, slik min egen reise har. Og jeg er her enda. Jeg vil være. Jeg vil vare. Kreften vinner ikke over meg. Den vil antagelig ligge og lure på meg fra mørket. Den kan komme tilbake, sånt vet man aldri. Men livslysten i meg - den vil la meg flyte. Og så lenge jeg flyter, med hodet over vannet - da går det bra. Og det kan jeg. Visst tusan kan jeg!
Flere oppdateringer, stort sett om bøker (naturellement ...) vil komme. Stay tuned.
B.
