Det er mulig at fru Fortuna for mitt vedkommende også har tatt seg et avbrekk. Noe av grunnen til at skriving ikke har fristet så overmåte er at jeg har tilbrakt hele juli, samt første uka i august med venstre hånda i gips. Ja, du leste riktig. Man skulle altså være helt på tampen av 42 år før man ramlet utpå (bokstavelig talt) med sitt første knokkelbrudd.
Det var den hersens verandaen sin feil. Eller rettere sagt, min uoppmerksomhet og tankeløse plassering av føttene - men la oss nå, for enkelthets og ansvarsfraskrivelsens skyld si verandaen. I fjor skulle jo den beises. Og beises ferdig. Ble det noe av det? Neida. Da kom jo den der tåpelige brystkreften og krevde operasjon og greier. Lite anbefalt å beise veranda i rekreasjon. Så da skulle det bli i år da. Siste strøk og topplag og finpuss vettu. Første strøk - nema problema. Andre strøk - finpussen, starta med en testrunde på verandaens ene trinn. Gikk det an å bruke opp igjen male-pad'en, skylt og renset som den var? Trinnet fikk et lite drag innerst med vassen beis. Njææ. Får hente rull, gjøre detta skikkelig ja. Jeg inn og hente rull - skal "bare" sette den på plenen. Og i gamle, glatte joggesko - for å sette minst mulig merker i nestentørr beis - tråkker jeg naturligvis på det ene, LILLE feltet med vassen, og såpeglatt beis. Sku' hatt premie for å være så utspekulert klønete. Gjorde ett av de høyeste sparkene jeg i mitt liv har prestert, for deretter å suse ned på det fordømte trinnet i lynrask fart. Landa på ræven (det halebeinet fikk seg en megasmell, da 75 kg kom rasende gitt) og tok, selvfølgelig for meg med venstre hånd.Skal si det gjorde vondt!!
Etter styrten ned, tok instinktet glatt over - så jeg rullet av trinnet, som var nede på graset uansett - og klemte hardt rundt håndleddet. Tenkte det var et mirakel om det der ikke resulterte i brudd. Ringte legevakt etter nedkjøling og bandasjering, men de anbefalte smertestillende og fastlege dagen etter. Så dagen etter ble det fastlege - som ikke kunne utelukke brudd, rekvisisjon til røntgen og ortoped på Elverum. Og røntgen og ortopeden bekreftet mistanke - brudd i venstre håndledd. Dorsalt (bakover), distalt brudd. Populært kalt Colle's brudd - tydeligvis såpass vanlig at det hadde et eget navn. Så da ble det gipsing av lanken, og fem uker med den på. Der forsvant planene om å være nyttig i sommerferien, samt bading og baking. Grr.
Nå, i går (8 aug) ble endelig gipsen tatt av. Fram kom en stakkarslig labb, som føltes nummen og rar - og med hud som flasset som ville tykjen. Det hadde tydeligvis vært lite optimale dermatologiske forhold inni den hersens håndsokken. Særs digg var det å få av svineriet og, som rett og slett begynte å lukte innestengt gymsokk. Isj og usj.
Så nå venter noen uker med forsiiiktig bøy og tøy, uten at det blir for mye "au, for sata.. øh, bikkje!" og andre ukvemsord når ting tøyes akkurat litt over smertegrensa. Har fått lest litt da, i tillegg til å i det minste har gjort det jeg greier i heimen. Male litt sånn småpirk, rydde litt - det meste går relativt bra med en hånd og den andre i stiv gips - men klønete, oh hell yes! Det har det vært. Sette fra seg ting om man skal ha opp ei dør. Gå flere runder med klesvask, for man får bare med seg så mye på en runde. Holde ting med enten lår eller albue når man skal skru opp lokk, likevel med varierende hell. Og træle som bare fa .. med å få PÅ og AV seg klesfillene. Urf. Den deilige sommervarmen ble litt mindre deilig når det klødde noe så inni granfaret INNI gipsen. Grr og dobbeltgrr.
Men det kommer seg. Litt etter litt. Har lest to av tre bøker i Daevabad-trilogien av S A Chakraborty. Ganske kul serie. Skal man først sitte i solsteike og sommervarme med bok, kan man da like godt lese om noen som har det minst like varmt. Daevabad-bøkene er i områdene rundt Kairo, så regner med at det er bra varmt for karakterene og. Historien spinner rundt djinner, daeva og marider - skikkelser med forskjellige grader av spesielle, og magiske krefter. Daeva har stort sett ildelement, maridene vannelement og djinn er et litt nedsettende, menneskeskapt begrep. Og så har man shafit, som tydeligvis er denne seriens versjon av muggles - uten kraft i det hele tatt, bare "vanlige" altså. Det vil si, de er en sånn uhellig blanding. Og dermed sett en smule eller fem ned på.
Det er rojale, det er vanlige, det er folk med og uten krefter, det er svik og kjærlighet, vennskap og litt blod og gørr og krangling og krig. Standard oppskrift egentlig for å få til bra historier. Nahri, gatetjuv og healer-interessert Kairo-berte påkaller tilfeldigvis en slags tjenende ånd - en Afshin. Og så baller det på seg, som ting gjerne gjør. Hun involveres etterhvert med kongefamilien i Daevabad, en hemmelig avsperret by, unge prins Alizayd som er over gjennomsnittet opptatt av at shafit ikke bare skal være kveg og treller, men faktisk behandles som mennesker (tenk Hermione og masingen om å behandle husnissene på Hogwarts, så har du det), kronprins Muntadhir som helst vil drikke og velte seg i luksus, og kong Ghassan som er så nervøs for å miste makta at han tviholder på den med terror og paranoid tukt. Livlig. Midt oppi det her er det jo alltids no' stamme-rivalisering, og noen som er misfornøyde og som drar i gang et aldri så lite opprør. Godt skrevne bøker, så blir interessant å lese siste bok i serien.
Men det kommer seg. Litt etter litt. Har lest to av tre bøker i Daevabad-trilogien av S A Chakraborty. Ganske kul serie. Skal man først sitte i solsteike og sommervarme med bok, kan man da like godt lese om noen som har det minst like varmt. Daevabad-bøkene er i områdene rundt Kairo, så regner med at det er bra varmt for karakterene og. Historien spinner rundt djinner, daeva og marider - skikkelser med forskjellige grader av spesielle, og magiske krefter. Daeva har stort sett ildelement, maridene vannelement og djinn er et litt nedsettende, menneskeskapt begrep. Og så har man shafit, som tydeligvis er denne seriens versjon av muggles - uten kraft i det hele tatt, bare "vanlige" altså. Det vil si, de er en sånn uhellig blanding. Og dermed sett en smule eller fem ned på.
Det er rojale, det er vanlige, det er folk med og uten krefter, det er svik og kjærlighet, vennskap og litt blod og gørr og krangling og krig. Standard oppskrift egentlig for å få til bra historier. Nahri, gatetjuv og healer-interessert Kairo-berte påkaller tilfeldigvis en slags tjenende ånd - en Afshin. Og så baller det på seg, som ting gjerne gjør. Hun involveres etterhvert med kongefamilien i Daevabad, en hemmelig avsperret by, unge prins Alizayd som er over gjennomsnittet opptatt av at shafit ikke bare skal være kveg og treller, men faktisk behandles som mennesker (tenk Hermione og masingen om å behandle husnissene på Hogwarts, så har du det), kronprins Muntadhir som helst vil drikke og velte seg i luksus, og kong Ghassan som er så nervøs for å miste makta at han tviholder på den med terror og paranoid tukt. Livlig. Midt oppi det her er det jo alltids no' stamme-rivalisering, og noen som er misfornøyde og som drar i gang et aldri så lite opprør. Godt skrevne bøker, så blir interessant å lese siste bok i serien.
Det drar seg uvilkårlig mot høst. Den der intense sommerheten er markant på tur bort fra lufta ute, og man kjenner anelsen av det litt skarpere draget som varsler om skolestart, kjøligere morgener og bærplukketid. En av de beste luktene jeg vet om er faktisk lukten av et helt nyplukket eple. Det er for meg en av de deiligste tingene med høsten. Det lukter sprøtt, kjølig, friskt og på en underlig måte - klart. Litt samme som å drikke av en ferskvannskilde du finner i fjellet. Som om selve vannet skulle inneholde et slags lys, et lys du ikke ser - men bare kjenner. Fantastisk.
Høsten har sine gleder. Absolutt. Men også et snev av melankoli. Nå skal den umettelige livsfølelsen fra vår og sommer tøyles inn, den skal føyes og dempes - og hviletiden skal forberedes. Igjen starter følelsen av å gå til ro, søke inn, lys og varme og lunhet.
Vi takker juli for i år, sier vel møtt neste år - og satser på at nå er jeg ferdig med alt sånt tull som gips og sykdom. Klar for det meste nå. Klar for livet. Igjen.
Høsten har sine gleder. Absolutt. Men også et snev av melankoli. Nå skal den umettelige livsfølelsen fra vår og sommer tøyles inn, den skal føyes og dempes - og hviletiden skal forberedes. Igjen starter følelsen av å gå til ro, søke inn, lys og varme og lunhet.
Vi takker juli for i år, sier vel møtt neste år - og satser på at nå er jeg ferdig med alt sånt tull som gips og sykdom. Klar for det meste nå. Klar for livet. Igjen.
