"Daughter of the forest" er om Sorcha og hennes seks brødre. Barn av lord Colum av Sevenwaters, og far er den eneste de har igjen. Litt Askepott her ikke sant, bortsett fra at Askepott ikke hadde noe særlig med ålreite søsken. Men, det kommer en utrivelig stemor inn i bildet her. Uten egne, snurpete døtre riktignok, men med stygge planer og godt grep om trolldomsmakt. Ikke uventet er det Sorcha som må til pers her, om hun skal vinne både kjærlighet, familien sin og kanskje få has på gamlemor trollkvinne i samme slengen. Og dette går naturligvis ikke på skinner, og ikke er det en dans på roser heller - men torner, det er det plenty av. (AU!!) Og siden ting endrer seg fortløpende, både i historier og liv, er ingen helt det de var på slutten av boka. Veldig spennende bok, elsker den.
I neste bok "Son of the shadows", er det Liadan, Sorchas datter som får svingt seg. Sorcha selv har nå kommet til skjels år og alder, og det er på tide å si farvel til henne. Dette skjer åpenbart ikke uten tårer, hverken hos dem i boka eller den som leser boka (snufs snufs). Som vanlig er det alltid rom for intriger og politiske forbindelse, både heldige og uheldige. Og den godeste Eamonn kan godt tenke seg Liadan som et godt hustruemne og en god forbindelse attpåtil. MEN - Liadan har likegodt gått hen og blitt kompis med en fæl gjeng forbrytere, og særlig lederen deres. Den aller skumleste, og mest hensynsløse banditten som går under aliaset "The painted man". Og grim som han er, har han likevel både et gullkantet og rettferdig hjerte - selv om det hele overskygges av en sørgelig fortid. Dessuten blir vi kjent med Liadans søster Niamh, hennes livs kjærlighet Ciaran - ulykkelig kjærlighet sådan, dessverre - og en god del tristesse for hennes del, stakkar. Her er det uhumskheter og grums fra fortiden som ødelegger både lykke og en ellers lovende framtid. Masse spenning her også.
I tredje bok "Child of the prophecy" møter vi Fainne. Fainne har ingen mor, bare svake minner om en slags lykkelig barndom. Fainne bor i en hule ved havet, sammen med sin far Ciaran og læres opp i druidelæren. Far er ikke av de mest lykkelige han heller, så de få øyeblikkene hun har med kameraten Carragh er noe av den fineste tiden hun får til. Noe av de verste øyeblikkene hun pent må gjennomleve er når bestemor kommer på besøk. Bestemor er nemlig en ganske streng og krevende trollkvinne (jepp, tipper du antar hvem dette kan være ..). Det dreier seg om den fryktede lady Oonagh, som vi ble kjent med som ekkel stemor i første bok. Og Oonagh er slettes ikke ferdig med Sevenwaters - nei da! Hun har fremdeles motbydelige planer, og nå er det Fainne som må finne seg i å være redskapet, for å ødelegge tilværelsen for Sevenwaters-slekta. Det går på skakke og tverke, Fainne styres av amuletten hun har fått av bestemor, men samvittigheten hennes sier helt andre ting. I redsel for at skrekkelige ting skal skje, prøver hun å blidgjøre den fryktelige Oonagh, men ting går enda verre enn hun hadde tenkt - og en brann bryter ut, som både dreper og skader folk hun bryr seg om. Den eneste som virkelig bryr seg om stakkars Fainne, og som har usvikelig tillit til henne - er den alltid trofaste og lojale Carragh. Og det er sannelig en lojalitet som prøvd seg. Heldigvis ordner ting seg til slutt - men jaggu er det en lang ferd. Igjen, både for Fainne og for den som leser om henne. Dette er egentlig den mest langdryge boka i trilogien, men slutten er fin. Bonuspoeng for merkverdige og eventyrlig hjelpsomme kreaturer.
Den siste, som nå nettopp er utlest, er altså da nummer fire i serien på totalt seks bøker. Denne gangen er det Clodagh sin historie det settes fokus på. Clodagh, som smugdrømte litt om Johnny - den utvalgte fra forrige bok, men han er jo liksom ikke tilgjengelig da siden han er søskenbarn og greier. Men, fra øya der Johnny holder til - Inis Eala, der er jo Aidan. Og Aidan kan Clodagh like veldig godt. Problemet er bare den storkjeftede og frekke kompisen hans Cathal. Nå er vi ikke lenger ukjente med konseptet at ting snur og vender på seg, og ting heller ikke er slik de virker i denne serien. Intet unntak her heller. Når mor i huset, i godt voksen alder får en sønn - bare dette er skummelt, siden det er høyst uvisst om hverken mor eller barn overlever sånt - og tvillingsøster Deirdre giftes bort, er det tid for drøye omveltninger i husholdet. Og når babylykken snus fullstendig på hodet, og lille Finbar skiftes ut med en bytting av pinner, blad og stein er kaoset komplett. Clodagh er den eneste som ser byttingen som levende, alle andre tror hun fullstendig har mistet gangsyn og vett - og den godeste Cathal plutselig forsvinner. Plutselig må Clodagh, som egentlig er mest flink til å være dyktig husmor - ut og treffe alver og skogsvesener, i håp om å utlevere byttingen (som får navnet Becan) og få lillebror tilbake. Dette oppdraget unnlater ikke å by på dristige handlinger, en raus dose mot, uventede håndsrekninger - og uventet kjærlighet på veien. Men - det skal imidlertid vise seg at mot en mørk prins av skogen, Mac Dara bør man hverken ta lett på hva man sier, eller hva man gjør. Utrolig mye spenning, skikkelig eventyrstemning og en viss følelse av at skogen ikke helt er den samme når man har lest ferdig.
