Av og til lurer jeg på om jeg har en slags magisk kalender. Noen ganger virker det som tiden nærmest står stille, og andre ganger har den løpt helt løpsk og plutselig er vi adskillig lenger utpå året enn det jeg hadde trodd. Jeg skal nok innrømme at å tilbringe mesteparten av sommeren med den der gipsen på håndleddet, det gjorde jo sitt til å forringe feriefølelsen en smule. Samt at småjobbene som ble gjort, og arbeidet som ble utført spiste også opp den der "så digg å ikke gjøre noe"-følelsen. En viss logikk sånn sett, når man konstant går med tankesettet "det må vi bare få gjort snart". Det virker som en slags lumsk greie med dato og kalender; at fremtida - den kjennes så veldig langt "der framme". Man har så ufattelig god tid på seg - for slik og slik skal da ikke skje før om ei god stund. Men om man (i tankene) snur seg - ja da har vi straks en helt annen historie. "Det var da sannelig ikke lenge siden" tenker man brått, og tar seg i å skule mistenksomt på nettopp kalenderen for å se om man oppdager synderen. Det gjør man jo aldri. Jeg antar løselig at flere opplever dette fenomenet.
Ungene var helt himmelfalne da de fikk sommerferie i juni. Tenk at de hadde over åtte uker - uten fnugg av skole! Bare late dager og sol og bading og is og alt som skulle nytes. Så renner augustdagene sakte, men sikkert inn - og en tidlig morgen myser man mot en ilter vekkerklokke og tenker "Første skoledag, alt nå?!" Og så kommer den ubønnhørlige tanken om hvor alle de fridagene egentlig tok veien. Gikk virkelig de åtte ukene så fort? Litt samme greia får man som forelder også. Man glor på de selvsamme ungene, som nå begge er på storskolen - og synes at det er slettes ikke lenge siden de tuppet seg inn, eller ut av barnehagen - og det var da vel bare i forgårs at de stod på trappa med førsteklasse-sekken sin på ryggen?? Mystisk.
Men september har altså både banket på døra, gått inn i gangen og spurt om det er noen hjemme. Det er mørkere om kvelden, og distinkt kaldere om morgenen. Chiliplantene som har kost seg i drivhuset sitt på verandaen hele sommeren gjennom har nå fått komme inn i stua. Det er jo teit om de skulle fryse i filler nå, som jeg så omsorgsfullt har puslet og pottet og vannet dem gjennom hele sommeren. Potteplantene står til avrenning ute, og får snart komme inn de også. Og med plantene har naturligvis den hersens hærmyggen også fått gratis innpass i stua. Og driver oss til vanvidd med å sige omkring, og særlig opp i nesa / munnen / øynene på folk som sitter ellers fredelig til i sofaen. Så da ble det å ta en tur på butikken og hanke inn limfeller. Muntre gule sommerfugl-former i plast med klissete lim på så det holder. Et par sånne i noen potter, og så fikk brått hærmyggen det mye kjedeligere. Det er et kort liv de lever, men vedder på at selv det føles langtekkelig når man sitter fast i limet og angrer. Nå tviler jeg på om de har noe særlig kapasitet til anger (de små svina!), men jeg klarer ellers ikke føle noe særlig til sympati med dem. Onde menneske! Jadda.
Bokmessig sett har jeg igjen vært grovt i fortida. Har holdt på å lese om dinosaurer, det er jo alltids interessant. To forskjellige bøker på Kindle, "The last days of the dinosaurs" av Riley Black, og "The rise and fall of dinosaurs" av Steve Brusatte. Dette var både trivelig og spennende litteratur, og gjorde sommerens utflukt til Naturhistorisk museum i Oslo et par hakk ekstra oppløftende. Men man kan jo ikke bare lese beinharde fakta (haha, god pun der ikke sant - de nevnte bøkene var jo skrevet om fossiler av paleontologer) - så har også lest "The once and future witches" av Alix E Harrow. Om tre søstre som ønsker seg stemmerett for kvinner, men som gjerne kunne tenkt seg litt ekstra i samme slengen. Heksekrafter kan de gjerne også få igjen. For kun lov til å bestemme litt nå og da er ingenting mot å faktisk ha både kraft og makt og måter å håndtere utfordringer i livet på en litt mer raffinert og selvhevdende måte.
Eldstesøster Beatrice, mellomste søster Agnes og lillesøster James. Eller som vi også får kjenne dem ved deres morsnavn; Bella / Belladonna, Amaranth og Juniper. Når et gammelt tårn plutselig kommer til syne i byen New Salem, og lukten av hekseri ligger i lufta - da er det kanskje et tegn til at de gamle krefter skal vekkes til live igjen. Søstrenes veier har blitt splittet siden oppveksten, men nå kjennes det ut som det er en mening med at de skal føres sammen igjen. Og kanskje gjøre en forskjell, både for seg selv og sine medsøstre i New Salem. Og for å få til det må de lete, både i bøker, i seg selv og i Old Salem og i de gamle heksenes fotspor. Litt sakte oppbygging i boka, til tider litt frustrerende - men overraskende forbedring utover og et språk som tidvis er en smule platt - og innimellom helt glimrende. Ikke den raskeste boka å lese ut, men den kjennes heller ikke ut som noe man skal ruse gjennom. Litt og litt - bruke tid og ta skritt for skritt.
Ellers i sommer har man vært i 90-års lag for min bestemor Helene. Det skulle egentlig vært i mai, men da var det ikke noe servering på Hygga der bestemor ville ha selskapet sitt. Så da ble det i august i stedet. Det ble god mat (litt snau dessert, men. En ynkelig mikrosvele - mer på størrelse med en rislapp, en teskje sjokolademousse og tre solbær? Det duger ikke for dessertglade mennesker som var klare for selskap og snadder i magen!) og hyggelig å se slektninger. Jeg må si at høsten også har innhentet min bestemor. Begge mine bestemødre forsåvidt. Den ene fylte 90 i mai, den andre 96 i juli. Vi er nå godt på den såkalte oppløpssida, og det som prosaisk kalles livets senhøst for de to. De eldes, og man kjenner med et stenk av melankoli og trist redsel at vi nå nærmer oss innleveringsdato for lånet. Vi har bare de vi elsker på lånt tid, sånn er det for oss alle.
I august fulgte jeg også min venninnes far på hans siste jordiske reise. Nok en gang kommer påminnelsene om at vi har bare en viss tilmålt tid i dette livet, og det er viktig - så inderlig viktig å sette pris på de små og gode stundene sammen. De rives vekk så altfor brått.
Livet synes så lenge når vi ser fremover. Vi myser lykkelig på illusjonen om uendelig framover. Men når vi så snur oss - ser vi atter at det har gått så fort. Ta vare på hvert øyeblikk, kjenn på det gode i livet og gled deg over alt du kan. Lev nå - ikke senere. For senere har en lei tendens til å snike seg innpå deg når du minst venter det - og livet tar deg alltid igjen.
