Takk for 2022

 Det er romjul. Ribba er spist. Pakkene er åpnet. Kakene er bakt, og treet er pyntet. I dag er butikkene åpnet igjen etter noen få helligdagers ro og fred. Men ute har det værtt mildvær, regn og utrivelig - så veiene er glatte og smånifse. Det er stille der ute. Ikke så mange som drister seg utpå denne gangen. Selv behovet for både gjenfylling av brennevinslager og den sedvanlige viltre gavebyttingsrefleksen er ikke nok til å dra folk ut på glatta denne gangen. Og godt er det. Det er godt å kunne bremse opp litt. Slappe av. Ikke haste ut, men pause en smule. 

Faktisk ta seg tid til å kjenne at man har litt fri. Har litt ro. Alt julestress og mas er nå bak oss. Julekvelden er unnagjort. Nå kaster vi papiret, vasker nye klær, setter gaver på bordet og ungene koser seg med nye tilskudd i lekekasse og bokhylle. Ute spiser småfuggel på rester av svor og ribbefett. Det gnistrer i snøkrystaller, i alle fall utenfor vinduet der jeg sitter. Skjære skvater fornøyd med at hun slipper å fryse så veldig på tærne i dag, og kjøttmeisen koser seg med solsikkefrø og villfuglblanding. 

Vi ligger i startgropa for 2023, og som vanlig melder ettertenksomheten seg hos meg i denne tida. Hvordan ble egentlig 2022? Gjorde jeg alt jeg ville? Gjorde jeg noe av det jeg drømte om i 2021? Er det noe spesielt jeg lærte? Og hva er jeg glad for å ha lagt bak meg? 

Hva vil 2023 bringe, mon tro? Noe av det jeg alltid tenker på, der jeg sitter på tampen av ett år og kreerer kalenderen for neste år er "hvilke av våre eldre slektninger vil være med oss ut neste år, og hvem vil eventuelt falle fra før neste års kalender skal settes sammen?" Det kan nok være snev av deprimerende, men likevel med en undertone av håp. Kanskje de klarer seg ett år til? Kanskje vi slipper begravelse dette året? Det synes mer og mer usannsynlig jo lenger uti aldersrekka enkelte kommer, men håpet er nå alltids tilstede likevel. 

En av tingene jeg gladelig legger bak meg, sammen med 2022 er brystkreft og dens behandlingsrutiner. I 2023 vil jeg være frisk. Jeg vil kunne gå turer i skogen og glede meg over å slippe ukentlige turer til Hamar sykehus. Det er ett utrolig flott team som har tatt vare på meg, og gjort sykdommen til å holde ut - men samtidig er jeg glad for å finne tilbake til hverdagen. Jeg skal fortsette det jeg begynte på i høst, nemlig VG3 Tannhelsesekretær-studie. Det betyr turer til Trysil, oppgaver som skal skrives og leveres inn til riktig frist, karakterer og praksis. Det blir spennende. Litt skummelt, naturlig nok - men vi får se stort på det. 

Den 21. desember var det vintersolverv. Endelig går vi nå mot lysere tider. Dagene blir bittelitt lenger for hver dato vi krysser ut på kalenderen. Ja, vi har mange kalde dager foran oss. Både januar og februar har mye blå temperaturer i vente - så enn så lenge er det ingen grunn til å bli uvenner med ovnen og tennbrikettene. Men lyset ligger foran, og mørket er bak meg. For en oppkvikkende tanke. 

Dette året var jeg også så heldig å bli kjent med to flotte firbeininger, Valdi og Aria - og deres eier, Christina. De bor rett på andre sida av Nesbrua, og utgjør en god terapi ved besøk. Å ha dem som et avbrekk i hverdagen, kos og turer og stell og rett og slett humørplaster er helt ubegripelig godt. Bare det å være i nærheten av dyr, som blir glade over litt kos og selskap er deilig. Ser fram til å fortsette med det over nyttår, og utover våren. Kanskje jeg skal ta mot til meg, og prøve å ri litt igjen etterhvert? Hvem vet. 

Dessuten gleder jeg meg til å komme ned i skogen igjen, og høre elva klukke i vårlig glede. Kjenne litt forsiktig sol i ansiktet, høre fuglene som sprudler i lykksalig overmot og puste inn løftet om en natur og en vintersjel som begge våkner til liv. 

Jeg sitter her med vintertanker, i en salig miks av melankoli, nostalgi, tretthet, livsglede og forventning. Jeg kan vel uten særlig nøling love at jeg kommer til å lese masse neste år også. Noen favoritter skal leses enda en gang, og nye bøker skal prøves ut. Gamle, gode serier skal sees på tv-skjermen, bursdager og merkedager skal atter feires. Vennskap skal dyrkes og holdes ved like, kanskje det blir noen reiser neste år - kanskje jeg ser venner jeg ikke har truffet på lenge. 

Jeg skal sette pris på meg selv, og mine nærmeste neste år. Og de gode øyeblikkene skal nytes, lagres og verdsettes for de skattene de faktisk er. Hverdagene er som gull, de får sin nydeligste glans når de tas fram ofte og brukes flittig. 

Vel møtt til neste år, min kjære blogg. Vi skrives igjen. Som vanlig på ujevn basis, men alltid med lun humor og tankedrodling. 

Mørk november.

 November er i utgangspunktet en døll og kjedelig måned. Det er mørkt. Kveldsmørket begynner å klistre seg til rutene allerede i fire-tida om ettermiddagen. Og ikke blir det lyst før rundt ni morran etter heller. Ikke ordentlig. November er skapt for å grave seg ned under tjukk, varm dyne med et lass gode bøker - og rett og slett bare holde ut. 

Vinterdekkene skal på. Klokka skal stilles tilbake fra sommertid. Selv utholden pippip gir beng, og drister seg sørover. Lang reise får så være - disse temperaturene og stusslige værutsiktene er lite å more seg med for små fjærballer. Julegavene skal planlegges, og den samme - tradisjonelle - oppgittheten melder seg atter engang; Hva i huleste skal vi 1) kjøpe til folk 2) påstå at ungene ønsker seg og 3) ønske oss i julegave dette året?? Dessuten litt vrangvillig muling over halloween, ungenes ville tigging om godis og butikkenes skamløse utnyttelse av lettlurte sjeler. Og har man ikke før pakket bort mumier, spøkelser og heksehatter - så står fordundre meg nissefanter, polkastripete servietter og adventslys klare til å innta de norske hjem. Og adventskalendere, ikke minst.

Den gang jeg var ung, riktignok ikke særlig uskyldig dog - fikk broder'n og jeg en eller annen gang hver vår ferdigkjøpte julekalender. Stor stas. Små pappluker med bittesmå plastoverraskelser på innsiden. Ikke rare greiene, per se - men andaktsfølelsen av å lete fram riktig luke og forsiiiiiiktig rive opp perforeringa og så finne dagens ting, se det var ren lykke. Uheldigvis var det ett år (muligens det ene og siste året vi hadde sånn kalender) grådigheten fikk overtaket - og vi saboterte hele kalenderen sånn ca halvveis. Fram kom kniv, kalenderen ble sprettet i topp, plastbrettet dratt ut og alle plastdingsene ble brått og uhederlig avslørt. Etter å ha ranet kalender-stakkaren for alt sitt gods og ikke-gull, puttet brodern og jeg brettet på plass igjen og limte igjen toppen. Her skulle nok mor få tro at alt var i orden, og ikke begripe hva slags forherdede leketjuver hun hadde i heimen. Mystisk nok, syntes vi den gang - fant hun det ut lell. Og så ble det ikke mer kalender da. Uansett, lavmåls innholds-røveri til side - det var den gangen kalendere ikke trengte koste all verden, og fortsatt frydet et barns hjerte. Nå om dagen er det nesten så det forhenværende barnet får hjerteinfarkt av å se prisene det opereres med på enkelte julekalendere i butikkene. 300 - 400 - 600 kr, og oppover? For papp-plater med plastfigurer i? Eller bittesmå sjokolader? Og ikke nok med det. For det er ikke bare unger som skal ha julekalendere heretter si. Voksne folk, som tydeligvis enten er misunnelige (grinchen, here we go) på ungenes opplevelser, eller er rett og slett snytt for gode opplevelser i barndommen - eller rett og slett ikke greier avfinne seg med å teoretisk "være for stor til slikt". Neida, kalendere for voksne begynner gjerne i prisnivå der barnekalenderne slutter, og raser oppover til godt forbi både en og to TUSENLAPPER! Ja, du leste riktig. Kalendere med sminke, og sjokolade og lakris og te og - herre fred, galskapen vil ingen ende ta. 


Enda godt man har noen lyspunkter å trøste seg med i disse dunkle dager. Har kost meg helt overdådig mye med to bøker av en ny favorittforfatter ved navn Elizabeth Lim. "Six crimson cranes" og "The dragon's promise". En lykksalig blanding av nydelige pastellfargede covere (første gangen jeg har likt pastellfarget noe som helst, tror jeg), kinesiske legender og myter, drager, magi, eventyr, mat som høres helt vilt god ut, kul prinsesse det faktisk er litt tak i, og en papirfugs som er helt umulig å ikke like. Kiki, du er verdens beste kompanjong. Et lite trekant-kjærlighetsdrama, men ikke sånn begredelig, en stemor som man starter med å ikke like, men ender med å like veldig - en livsparter man gjerne kunne tryllet fram til seg selv - og en ubegripelig kul drage man skulle gjort hva som helst for å være venn med. I følge biblotekaren var dette et "sukkertøy av en bok", og i så måte kunne det gjerne vært en sånn 'everlasting gobstopper'-variant, for om det var en bok jeg skulle ønske jeg kunne lese saaaaaaaaaaakte, så var det disse to. Samtidig var de så spennende og velskrevet at det var helt umulig å ikke lese bare "bittelitt til". 

På hjemmefronten har jeg vært en trassig husfrue. Jeg baker jo brød. Jeg vil selv si at jeg er ganske flink til å bake brød. Men jeg har en helt åpenbar feil jeg ikke greier slutte med. Jeg klarer ikke bake brød uten skalker. Brødskalker er nemlig djevelens oppfinnelse, og muligens bare mat for utsultede kre som ikke har noe som helst igjen av næringsgivende egenskaper i mils omkrets. Skalkene dømmes som oftest til enten å ligge forlatt og ensomme igjen på benken, eller å glemmes tilfeldig igjen i posen, og skubbes diskret bak ett eller annet på tidligere nevnte benk - slik at man kan forsvare at man ikke så det. Skalkeprinsippet gjelder også om det er en litt tjukk brødrest, og det finnes ett nytt brød tilgjengelig. Så har gnierprinsippet slått inn, og brødskalkene har fått en egen boks i fryseren. Deretter blir de tatt opp, skåret i terninger, og brukt. Enten som dessert (brødpudding i ovn, med kald rød saus - eller i smuleform til tilslørte bondepiker. Eller Vilhelms variant da - sløve bondepiker!) - eller som tørre smuler oppå hjemmelaget fiskegrateng, eller i fine smuler i vaffelrøre - ev. ny brøddeig. Skalker og smuler skal heretter brukes opp, nemlig. Pokker heller. 

Utover det, byr da november på sin del av bursdager og andre fine ting. Både forlovelsesdato og bryllupsdag finner vi her, og i år er det faktisk det første runde, "ordentlige" jubileet vi har - nemlig 10 år. Det er dermed første gangen vi beveger oss inn i metallenes rike på benevnelsene, og det kalles altså for tinnbryllup. Jada. Vært gift i ti år, forlovet i 12 og sammen i 14 år. Slettes ikke verst, det må en jaggu si. 

Så, selv med en mørk november, finnes det lys og varme, og absolutt glede. Og det skal man ta vare på. Husk at lyspunktene skinner absolutt klarest når man har et mørke som skaper kontrast. Og livslyset hos sine kjære, er noe man alltid kan trøste seg med, uansett hvor mørkt det enn synes. Leve kjærligheten. Leve lyset. 

Grisehøsten.

 Har du ikke hørt om grisehøsten før, sier du? Nei vel, men da er det et begrep jeg skal lære deg. Og heretter komer du også til å tenke på tida foran oss som grisehøsten. Det er nemlig den der litt sure og gustne mellomtida. Du vet, der bladene stort sett har ramlet av og ligger gjenglemt og sleipt på veien. Ikke som knaser sånn koselig når du tråkker på det, men som er glatt og lumsk og gjør at beina dine glir - en slags slesk forsmak på vinterens forestående sprell. Når grenene står nakne og bare igjen, som et trøstesløst rop mot en blekblå himmel, da kjenner jeg at jeg også går litt i dvale. Når morgenene spettes med frost, kulda kravler rundt øreflippene og vinden lager rare lyder rundt hushjørnene - ja, da har vi grisehøsten. Når man sterkt vurderer å gå i hi. Bunkre opp med lesestoff, kilosvis med sjokolade og gamle komiserier på tv. 

Men vi trenger ikke farge grisehøsten i bare negativt lys heller. Det er jo digg å være inne med god samvittighet. Nå slipper vi å mase med å klippe gress, og male og pusse vinduer og alt det der. Det er tid for å pause. Naturen selv vil ha en pause nå. Du hører det i måten fuglene piper på også. En litt mer moll-aktig, søvnig tone. Tja - så følg trendene du også da vel. 

Ta frem den digre, bamsete strikkegenseren. Den med litt hull ved albuen og en løs tråd helt nederst. Den som du har kost deg så mye i, og garantert holder et par kose-sesonger til. Legg vekk lakenskrekken, og nyt det å kunne kravle under dyna når det mørkt og kjølig ute. Du trenger jo ikke legge deg til og sove med en gang heller, ha på nattlampa og les deg søvnig. Finn en bok du liker (kanskje ikke den nifseste krim'en før leggetid ...) og kjenn på følelsen av å unne deg selv en liten pause. Eller på søndagsmorgener - hva med å lese litt før du står opp? Dra morgenen ørlitt lenger, kjenne på varm dyne og tenke på at du faktisk har lov å kose deg litt på disse høstdagene. Fyre litt i ovnen. Finne en gammel film du ikke har sett på lenge, eller en gammel komiserie du pleide å le av før. Løse litt kryssord kanskje? Eller rydde litt i bokhylla - da finner man i allefall noe artig man ikke har sett på en stund, og så blir man sittende og pusle litt med det. 

Joda, det er litt godt å gå i pausemodus innimellom. Og så er det lov, når det er høst å være litt dorsk. Litt tung, litt lat og litt søvnig. Det er jo ingen krise heller. Og så er det gromt å lage god mat. Varme supper, gryterett, fårikål - alt det der som man ikke har ork til i sommermånedene. 

Jeg pusler med julekuler. Og innimellom utfordrer jeg meg selv til å tegne litt. Ja, jeg er jo ikke utpreget flink da - men så har jeg ikke tenkt å stille ut i noe galleri heller, jeg har rett og slett bare lyst til å leke litt med farger og tegneblyanter og papir. Som mange andre gikk jeg i dustefella og tenkte at "jeg kan ikke tegne, for det jeg tegner ligner ikke på noe som helst vettugt, bare stygt kluss" og så ville jeg ikke mer. Men, som litt eldre tar jeg meg i å tenke - hvorfor skal jeg nedverdige meg selv med at det jeg lager er stygt? Ok, kanskje jeg trenger litt mer øvelse da? Eller - var det poenget å lage det så perfekt som mulig? Eller var det bare å kunne leke litt med pennestreker, farger og papir? Og jo flere dager jeg legger bak meg, og perspektivet endres - jo mer kjenner jeg at jeg har lyst til å gjøre ting - fordi JEG vil det. Ikke fordi andre har sagt at jeg bør gjøre slik og sånn, men fordi det kanskje gir meg noe bra innvendig. Så spiller det ingen rolle om bjørka jeg tegner ser ut som ei skakk kjegle, og har gult og grønt og oransje på helt feil steder. Jeg vet at det er ei bjørk, og syntes fargene var fine - og har det gøy med det. Så da så. Perfeksjonismen skal ikke være et hinder, den skal være en sånn optimal bonus. Sånn "wow, der fikk jeg det jammen fint til"-greia. Ikke "æsj pokker, det ble ikke fint nå heller". 

Boka jeg leste ut nå sist var en biografi av Arnold Schwarzenegger, "Total Recall". Om hvordan han - født i en liten landsby i Østerrike satte seg mål, kjente hva han hadde lyst til å bli og sakte men sikkert jobbet seg fram dit. Det var tungt, hardt, vondt - men han holdt ut, og kom seg forbi ett og ett mål. Fokus og viljestyrke, og målrettet arbeid. Det er sånn man kommer seg opp og fram i verden. Joda, det er jo naturligvis ingen ulempe å ha litt flaks heller, men rett og slett - prøve å finne ut hva man vil, og selv være ansvarlig for å bygge veien dit. Akseptere at noen ganger går det litt på ræva, men karre seg opp igjen - lære av feilene, og gå videre. Første del og midten av boka var absolutt best. Den handlet mest om ham og hans vei framover. Siste halvdel var mer om hans politiske karriere og målsetninger, noe som ble litt tørt og langdrygt. Snev av interessant, fordi selv da brukte han erfaringer fra både muskelbygging og lærdom, men fortsatt litt kjedelig for en som ikke bryr seg så alt for mye om demokrater og republikanere og hva som foregikk i California på det og det tidspunktet. 

Jeg kjenner jeg absolutt kan la meg inspirere av Arnold. Han har vært en filmhelt for meg helt siden jeg begynte å se actionfilmer - og har vært et forbilde. Ja, han har også gjort feil og tabber - innrømt dem, sagt unnskyld og lært av dem. Når han kan det, da kan sannelig jeg også. 

I morgen er det fredag. I morgen er det tredje siste behandling med Herceptin. Det betyr at jeg snart - snaaart - er ferdig med etterbehandling i forbindelse med kreftbehandlingen. Jeg gleder meg veldig til å bli ferdig. Når november ebber ut, har jeg gjort unna de to siste rundene med Herceptin, siste muga-test og forhåpentligvis operert ut veneporten jeg har gått med siden juli i fjor. Det blir godt å starte adventstiden uten sykehusavtaler foran meg, men litt rart også. Inntil nå har jeg alltid hatt en avtale å forholde meg til, om det har vært noe jeg lurer på vet jeg at jeg skal jo inn til et sykehusteam om ikke så lenge. Men nå blir jeg på egen hånd. Godt å ha kreftkoordinator Heidi i bakhånd da. 

I dag venter brødbaking på meg. Lage en ny runde speltbrød, slik at det blir brødskiver i matpakka til gubben og gutta. I morgen skal vi kjøpe nye vinterdyner til oss selv. Det blir godt å ligge under. Grisehøsten kan bare komme. Jeg har lært av Arnold, jeg har fine prosjekter foran meg, og en deilig innetid i vente. Grisehøst der ute - kos inne. Bare kom du, høsten - jeg er klar. 

Nøff nøff. 

September allerede?

 Av og til lurer jeg på om jeg har en slags magisk kalender. Noen ganger virker det som tiden nærmest står stille, og andre ganger har den løpt helt løpsk og plutselig er vi adskillig lenger utpå året enn det jeg hadde trodd. Jeg skal nok innrømme at å tilbringe mesteparten av sommeren med den der gipsen på håndleddet, det gjorde jo sitt til å forringe feriefølelsen en smule. Samt at småjobbene som ble gjort, og arbeidet som ble utført spiste også opp den der "så digg å ikke gjøre noe"-følelsen. En viss logikk sånn sett, når man konstant går med tankesettet "det må vi bare få gjort snart". Det virker som en slags lumsk greie med dato og kalender; at fremtida - den kjennes så veldig langt "der framme". Man har så ufattelig god tid på seg - for slik og slik skal da ikke skje før om ei god stund. Men om man (i tankene) snur seg - ja da har vi straks en helt annen historie. "Det var da sannelig ikke lenge siden" tenker man brått, og tar seg i å skule mistenksomt på nettopp kalenderen for å se om man oppdager synderen. Det gjør man jo aldri. Jeg antar løselig at flere opplever dette fenomenet. 

Ungene var helt himmelfalne da de fikk sommerferie i juni. Tenk at de hadde over åtte uker - uten fnugg av skole! Bare late dager og sol og bading og is og alt som skulle nytes. Så renner augustdagene sakte, men sikkert inn - og en tidlig morgen myser man mot en ilter vekkerklokke og tenker "Første skoledag, alt nå?!" Og så kommer den ubønnhørlige tanken om hvor alle de fridagene egentlig tok veien. Gikk virkelig de åtte ukene så fort? Litt samme greia får man som forelder også. Man glor på de selvsamme ungene, som nå begge er på storskolen - og synes at det er slettes ikke lenge siden de tuppet seg inn, eller ut av barnehagen - og det var da vel bare i forgårs at de stod på trappa med førsteklasse-sekken sin på ryggen?? Mystisk. 

Men september har altså både banket på døra, gått inn i gangen og spurt om det er noen hjemme. Det er mørkere om kvelden, og distinkt kaldere om morgenen. Chiliplantene som har kost seg i drivhuset sitt på verandaen hele sommeren gjennom har nå fått komme inn i stua. Det er jo teit om de skulle fryse i filler nå, som jeg så omsorgsfullt har puslet og pottet og vannet dem gjennom hele sommeren. Potteplantene står til avrenning ute, og får snart komme inn de også. Og med plantene har naturligvis den hersens hærmyggen også fått gratis innpass i stua. Og driver oss til vanvidd med å sige omkring, og særlig opp i nesa / munnen / øynene på folk som sitter ellers fredelig til i sofaen. Så da ble det å ta en tur på butikken og hanke inn limfeller. Muntre gule sommerfugl-former i plast med klissete lim på så det holder. Et par sånne i noen potter, og så fikk brått hærmyggen det mye kjedeligere. Det er et kort liv de lever, men vedder på at selv det føles langtekkelig når man sitter fast i limet og angrer. Nå tviler jeg på om de har noe særlig kapasitet til anger (de små svina!), men jeg klarer ellers ikke føle noe særlig til sympati med dem. Onde menneske! Jadda. 

Bokmessig sett har jeg igjen vært grovt i fortida. Har holdt på å lese om dinosaurer, det er jo alltids interessant. To forskjellige bøker på Kindle, "The last days of the dinosaurs" av Riley Black, og "The rise and fall of dinosaurs" av Steve Brusatte. Dette var både trivelig og spennende litteratur, og gjorde sommerens utflukt til Naturhistorisk museum i Oslo et par hakk ekstra oppløftende. Men man kan jo ikke bare lese beinharde fakta (haha, god pun der ikke sant - de nevnte bøkene var jo skrevet om fossiler av paleontologer) - så har også lest "The once and future witches" av Alix E Harrow. Om tre søstre som ønsker seg stemmerett for kvinner, men som gjerne kunne tenkt seg litt ekstra i samme slengen. Heksekrafter kan de gjerne også få igjen. For kun lov til å bestemme litt nå og da er ingenting mot å faktisk ha både kraft og makt og måter å håndtere utfordringer i livet på en litt mer raffinert og selvhevdende måte. 

Eldstesøster Beatrice, mellomste søster Agnes og lillesøster James. Eller som vi også får kjenne dem ved deres morsnavn; Bella / Belladonna, Amaranth og Juniper. Når et gammelt tårn plutselig kommer til syne i byen New Salem, og lukten av hekseri ligger i lufta - da er det kanskje et tegn til at de gamle krefter skal vekkes til live igjen. Søstrenes veier har blitt splittet siden oppveksten, men nå kjennes det ut som det er en mening med at de skal føres sammen igjen. Og kanskje gjøre en forskjell, både for seg selv og sine medsøstre i New Salem. Og for å få til det må de lete, både i bøker, i seg selv og i Old Salem og i de gamle heksenes fotspor. Litt sakte oppbygging i boka, til tider litt frustrerende - men overraskende forbedring utover og et språk som tidvis er en smule platt - og innimellom helt glimrende. Ikke den raskeste boka å lese ut, men den kjennes heller ikke ut som noe man skal ruse gjennom. Litt og litt - bruke tid og ta skritt for skritt. 

Ellers i sommer har man vært i 90-års lag for min bestemor Helene. Det skulle egentlig vært i mai, men da var det ikke noe servering på Hygga der bestemor ville ha selskapet sitt. Så da ble det i august i stedet. Det ble god mat (litt snau dessert, men. En ynkelig mikrosvele - mer på størrelse med en rislapp, en teskje sjokolademousse og tre solbær? Det duger ikke for dessertglade mennesker som var klare for selskap og snadder i magen!) og hyggelig å se slektninger. Jeg må si at høsten også har innhentet min bestemor. Begge mine bestemødre forsåvidt. Den ene fylte 90 i mai, den andre 96 i juli. Vi er nå godt på den såkalte oppløpssida, og det som prosaisk kalles livets senhøst for de to. De eldes, og man kjenner med et stenk av melankoli og trist redsel at vi nå nærmer oss innleveringsdato for lånet. Vi har bare de vi elsker på lånt tid, sånn er det for oss alle. 

I august fulgte jeg også min venninnes far på hans siste jordiske reise. Nok en gang kommer påminnelsene om at vi har bare en viss tilmålt tid i dette livet, og det er viktig - så inderlig viktig å sette pris på de små og gode stundene sammen. De rives vekk så altfor brått. 

Livet synes så lenge når vi ser fremover. Vi myser lykkelig på illusjonen om uendelig framover.  Men når vi så snur oss - ser vi atter at det har gått så fort. Ta vare på hvert øyeblikk, kjenn på det gode i livet og gled deg over alt du kan. Lev nå - ikke senere. For senere har en lei tendens til å snike seg innpå deg når du minst venter det - og livet tar deg alltid igjen. 

Tørketid.

Sommeren kan være tørr. Og det er jo nødvendigvis ikke sånn at tørr er dårlig? Klær er absolutt best å ha på seg når de er tørre. Bestemor og mor sa alltid at man ikke fikk gå ut med bløtt hår. Tørr humor er festlig og tørre vafler er rett og slett godt. Tørrfisk derimot er begredelige greier, men det fenomenet der dropper vi akkurat nå. Tørrfisk er for bikkjer og spesielt interesserte uansett. Men her på sidene har jeg gått litt i skrivetørka. Har tydeligvis ikke vært inspirert, ånden har latt være å "komme over meg" og de inspirerte kunstneres muse har tydeligvis tatt sommerferie med verdens beste samvittighet. 

Det er mulig at fru Fortuna for mitt vedkommende også har tatt seg et avbrekk. Noe av grunnen til at skriving ikke har fristet så overmåte er at jeg har tilbrakt hele juli, samt første uka i august med venstre hånda i gips. Ja, du leste riktig. Man skulle altså være helt på tampen av 42 år før man ramlet utpå (bokstavelig talt) med sitt første knokkelbrudd. 

Det var den hersens verandaen sin feil. Eller rettere sagt, min uoppmerksomhet og tankeløse plassering av føttene - men la oss nå, for enkelthets og ansvarsfraskrivelsens skyld si verandaen. I fjor skulle jo den beises. Og beises ferdig. Ble det noe av det? Neida. Da kom jo den der tåpelige brystkreften og krevde operasjon og greier. Lite anbefalt å beise veranda i rekreasjon. Så da skulle det bli i år da. Siste strøk og topplag og finpuss vettu. Første strøk - nema problema. Andre strøk - finpussen, starta med en testrunde på verandaens ene trinn. Gikk det an å bruke opp igjen male-pad'en, skylt og renset som den var? Trinnet fikk et lite drag innerst med vassen beis. Njææ. Får hente rull, gjøre detta skikkelig ja. Jeg inn og hente rull - skal "bare" sette den på plenen. Og i gamle, glatte joggesko - for å sette minst mulig merker i nestentørr beis - tråkker jeg naturligvis på det ene, LILLE feltet med vassen, og såpeglatt beis. Sku' hatt premie for å være så utspekulert klønete. Gjorde ett av de høyeste sparkene jeg i mitt liv har prestert, for deretter å suse ned på det fordømte trinnet i lynrask fart. Landa på ræven (det halebeinet fikk seg en megasmell, da 75 kg kom rasende gitt) og tok, selvfølgelig for meg med venstre hånd.Skal si det gjorde vondt!! 

Etter styrten ned, tok instinktet glatt over - så jeg rullet av trinnet, som var nede på graset uansett - og klemte hardt rundt håndleddet. Tenkte det var et mirakel om det der ikke resulterte i brudd. Ringte legevakt etter nedkjøling og bandasjering, men de anbefalte smertestillende og fastlege dagen etter. Så dagen etter ble det fastlege - som ikke kunne utelukke brudd, rekvisisjon til røntgen og ortoped på Elverum. Og røntgen og ortopeden bekreftet mistanke - brudd i venstre håndledd. Dorsalt (bakover), distalt brudd. Populært kalt Colle's brudd - tydeligvis såpass vanlig at det hadde et eget navn. Så da ble det gipsing av lanken, og fem uker med den på. Der forsvant planene om å være nyttig i sommerferien, samt bading og baking. Grr.

Nå, i går (8 aug) ble endelig gipsen tatt av. Fram kom en stakkarslig labb, som føltes nummen og rar - og med hud som flasset som ville tykjen. Det hadde tydeligvis vært lite optimale dermatologiske forhold inni den hersens håndsokken. Særs digg var det å få av svineriet og, som rett og slett begynte å lukte innestengt gymsokk. Isj og usj. 

Så nå venter noen uker med forsiiiktig bøy og tøy, uten at det blir for mye "au, for sata.. øh, bikkje!" og andre ukvemsord når ting tøyes akkurat litt over smertegrensa. Har fått lest litt da, i tillegg til å i det minste har gjort det jeg greier i heimen. Male litt sånn småpirk, rydde litt - det meste går relativt bra med en hånd og den andre i stiv gips - men klønete, oh hell yes! Det har det vært. Sette fra seg ting om man skal ha opp ei dør. Gå flere runder med klesvask, for man får bare med seg så mye på en runde. Holde ting med enten lår eller albue når man skal skru opp lokk, likevel med varierende hell. Og træle som bare fa .. med å få PÅ og AV seg klesfillene. Urf. Den deilige sommervarmen ble litt mindre deilig når det klødde noe så inni granfaret INNI gipsen. Grr og dobbeltgrr. 

Men det kommer seg. Litt etter litt. Har lest to av tre bøker i Daevabad-trilogien av S A Chakraborty. Ganske kul serie. Skal man først sitte i solsteike og sommervarme med bok, kan man da like godt lese om noen som har det minst like varmt. Daevabad-bøkene er i områdene rundt Kairo, så regner med at det er bra varmt for karakterene og. Historien spinner rundt djinner, daeva og marider - skikkelser med forskjellige grader av spesielle, og magiske krefter. Daeva har stort sett ildelement, maridene vannelement og djinn er et litt nedsettende, menneskeskapt begrep. Og så har man shafit, som tydeligvis er denne seriens versjon av muggles - uten kraft i det hele tatt, bare "vanlige" altså. Det vil si, de er en sånn uhellig blanding. Og dermed sett en smule eller fem ned på. 

Det er rojale, det er vanlige, det er folk med og uten krefter, det er svik og kjærlighet, vennskap og litt blod og gørr og krangling og krig. Standard oppskrift egentlig for å få til bra historier. Nahri, gatetjuv og healer-interessert Kairo-berte påkaller tilfeldigvis en slags tjenende ånd - en Afshin. Og så baller det på seg, som ting gjerne gjør. Hun involveres etterhvert med kongefamilien i Daevabad, en hemmelig avsperret by, unge prins Alizayd som er over gjennomsnittet opptatt av at shafit ikke bare skal være kveg og treller, men faktisk behandles som mennesker (tenk Hermione og masingen om å behandle husnissene på Hogwarts, så har du det), kronprins Muntadhir som helst vil drikke og velte seg i luksus, og kong Ghassan som er så nervøs for å miste makta at han tviholder på den med terror og paranoid tukt. Livlig. Midt oppi det her er det jo alltids no' stamme-rivalisering, og noen som er misfornøyde og som drar i gang et aldri så lite opprør. Godt skrevne bøker, så blir interessant å lese siste bok i serien. 

Det drar seg uvilkårlig mot høst. Den der intense sommerheten er markant på tur bort fra lufta ute, og man kjenner anelsen av det litt skarpere draget som varsler om skolestart, kjøligere morgener og bærplukketid. En av de beste luktene jeg vet om er faktisk lukten av et helt nyplukket eple. Det er for meg en av de deiligste tingene med høsten. Det lukter sprøtt, kjølig, friskt og på en underlig måte - klart. Litt samme som å drikke av en ferskvannskilde du finner i fjellet. Som om selve vannet skulle inneholde et slags lys, et lys du ikke ser - men bare kjenner. Fantastisk. 

Høsten har sine gleder. Absolutt. Men også et snev av melankoli. Nå skal den umettelige livsfølelsen fra vår og sommer tøyles inn, den skal føyes og dempes - og hviletiden skal forberedes. Igjen starter følelsen av å gå til ro, søke inn, lys og varme og lunhet. 

Vi takker juli for i år, sier vel møtt neste år - og satser på at nå er jeg ferdig med alt sånt tull som gips og sykdom. Klar for det meste nå. Klar for livet. Igjen.

Racer-leser.

 Ja, så sannelig. Her går det unna i svingene. I løpet av juni har jeg lest ut to bøker. Og vi har - pr i dag, bare kommet oss halvveis ut i juni - så det lover jo bra. Men nå skal jeg sletten og retten si deg noe. Det at man leser fort, det kan være veldig bra - og det trenger ikke være så bra. Enten leser man fort, fordi boka man holder på med er vilt spennende, og det er tilnærmet umulig å ikke lese neste side. Og neste. Og neste - og - høh, er boka slutt alt?? Andre ganger, i det litt mindre heldige tilfellet leser man litt sånn fort, fordi man snart har lyst til å bli ferdig. Altså ikke fullt så bra. Hittil i juni har jeg ramlet innom begge disse tilfellene. 

Første bok ut var særdeles kul. "The Blacktongue Thief " av Christopher Buelman. Allerede på første setningen skjønner man at her er det bare å henge med. "I was about to die". Og så begynner han å klage over at selv om egentlig ingen liker å daue, så kommer det også litt an på hvem man kubber i selskap med! Godt eller dårlig, liksom. Hm, dette var en problemstilling jeg ikke hadde tenkt særlig mye over før jeg stiftet bekjentskap med Kinch Na Shannack, som hovedstemmen i boka tilhører. Og sånn fortsatte det gjennom hele boka. Med ting jeg ikke hadde tenkt over tidligere altså. Hva gjør man når for eksempel sjøuhyrer bevisst går inn for å kantre skipet du er ombord på? (Bortsett fra å se det ynkelige livet ditt i revy (uten fliring) og klynke til Vårherre om å slippe inn, eller bråvurdere å selge sjela di IGJEN til Gamle-Erik.) Hvordan unngår man å pjuke i vinkel når man skal inn i et forhekset tårn der ned er opp og opp er ned? Hvordan kan man stole på at en blind, hårball-oppkastende katt fortsetter å være "bare" det, når den innimellom viser seg å huse en innhyret snikmorder som urovekkende fort kan skifte form og utseende? Og kan man egentlig stole på en heks uten bein? 

Boka viste seg å være skrevet på en særs utspekulert måte. Hvert eneste kapittel endte med en lur og utkrøpen avslutning, som like godt kunne vært starten på neste kapittel - for det var tilnærmet umulig å IKKE rase videre og lese mer. Fant til slutt ut at om jeg skulle stoppe å lese - du vet, for slike trivielle saker som soving, eting og litt jobb og skolebøker og sånt - så måtte det faktisk gjøres midt i et kapittel. Ja, for da gikk det an. Gode bøker er litt som krevende småbarn. Når noen i historien tar seg en lur eller en matbit, da er det lurt å følge eksempelet og gjøre det samme. Alminnelig fornuft tilsier at du lar det stort sett bli med det. Om karakterene i boka går inn for lemlestelse, drap og en livlig slåsskamp kan du som leser godt avstå fra å gjøre det samme. 

Boka om den svarttungede tjuvradden Kinch viste seg å være rett så underholdende. Det var en god del freidige ord og uttrykk, en del personer som ble enten myrdet, eller spist eller begge deler, flere spenstige magiske gjenstander og flere tvilsomme karakterer. Det var absolutt ikke vanskelig å lese kjapt. Jeg mener - muligheten for å bruke gigantiske ravner i krig mot bergtroll, ravner som når de ikke trengs ellers er tatovert på en krigers bryst! Det er jo inn i granskauen kult. Fikk nesten lyst på sånn. Nesten. Og bok med kart trekker alltid opp. Når man får med oversikt over sesonger, hva månedene og dagene heter i tillegg - håh, herlig. Alt i alt - det var trivsel og stas å lese denne boka, og derfor gikk det fort. 

Så kommer vi til den andre boka i juni. Den gikk på adskillig kortere tid enn den første. Ikke fordi den var så mye bedre, nei. Nå skal ikke jeg være genuint slem - men du vet hvordan du river av et plaster fort, ikke sant? Fordi det kjappe røsket er bedre å forholde seg til på et smertehelvetes plan, enn å smårafse litt og litt. Sånn gradvis og seigpine-aktig. Det å lese en bok man absolutt ikke har noe kjemi med, og la det dra ut - vel, om du digger det; la meg sponse deg med en teiprull, særs hårete armer og så får du more deg helt vilt. Og la meg deretter riste på hodet og himle med øynene uten å legge nevneverdig skjul på at jeg gjør det. 

"Book of Night" av Holly Black hadde jeg store forhåpninger om. DE bra skussmålene, folk ga seg ende over. Denne forfatteren burde absolutt skrive mer voksen-bøker ja, for her var det potensiale og fantasmer i haugesvis. Allerede her burde jeg luktet på lunta, og tenkt over om den luktet en smule svidd. Men gjorde jeg det? Neida, langt i fra. 

På de første sidene fikk jeg litt visjoner om Peter Pan og skyggen hans. Om du husker fra en viss tegnefilm, sleit Peter litt med at skyggen hans ikke helt ville gjøre slik som han gjorde. Og det er jo snev av pussig. Og siden skyggen også hadde en lei tendens til å ville stikke av, var Wendy behjelpelig med å sy skyggen på føttene hans igjen. Merkelig greie det der - men OK. Det var jo et par andre saker i den filmen, og hele Peter Pan universet som var adskillig snodigere enn det - så, greit nok. 

La oss nå ta utgangspunkt i Peter Pan og flyktig skygge-prinsippet. Så klemmer vi det oppi en mikser, og hiver oppi en dæsj Neil Gaiman-stemning. Altså litt sånn mørk og dyster, og mer enn en anelse sært. Nå skal det sies at jeg beundrer Neil Gaiman som forfatter og person tilnærmet hemningsløst. Men bøkene hans får jeg ikke tak på. Har lest flere bøker av fyren, og det ender stort sett med samme opplegg. Med en lukket bok (ferdig lest altså) og meg som ser ut som et slags spørsmålstegn. Høh, liksom? Og dett var dett?? 

Men altså. Charlie Hall er en con artist. Lurer folk, får tak i saker, svindler litt på si' og er generelt ikke venn med verken verden eller seg sjøl. Litt skralt forhold til søstera si, og sånn passelig meh forhold til kjæresten sin Vince. Søster Posey driver med tarotkort og tyding for folk, og Vince har en sær jobb med å rydde opp i makabre draps-åsted. Lekkert. Men det er noe rart med Vince, for han virker litt sånn sær og upersonlig og flat og rar. Uten at det plager Charlie nevneverdig - for hun er jo tydeligvis ikke verdig noe bra kjæreste lell. Og den der martyrholdningen går gjennom hele boka. Charlie tar dårlige valg. Charlie har aldri hatt noe på stell. Bla bla. Har kjip jobb, folk er ute etter å ta henne - yeah yeah. Rotet seg borti krøll med mor sine håpløse kjærester, ble utnytta, var og er flink til å utnytte andre. Egentlig blir man litt lei av å lese om henne. Det eneste hun stjal fra meg som leser var stort sett lesegleden. *sukk (Kynisk sagt, men det stemte.)

Clue't er at i det samfunn som Charlie vanker i, går det an å få tak i andres skygger. Og manipulere skygger. Man kan fikse på utseendet, slik at den ser ut som noe helt annet (veldig trendy!), eller man kan få skygger til å utføre forskjellige ting. Og man kan stappe ting inn i skyggen sin, for eksempel følelser man ikke har lyst til å ha selv. Og om man fôrer skyggen sin med blod, så livner den til og får mer substans. Og så er det da folk som kan knabbe den og bruke til lumske formål. Boka går i noen kapitler i nåtid, og så ett og annet i fortid. Både med Charlie og Vince. Og det brukes begrep sånn brått og påtrengende, uten at du får noe særlig til forklaring på hva det egentlig menes med det. Kanskje senere, kanskje ikke i det hele tatt. Rotete. Og irriterende. For eksempel det som heter Blight. Noe som jeg tror betyr at en skygge kan løsrives fra en person, og vanke rundt på egen hånd med snev av bevissthet. Isj. Derfor er det en bok i historien, som heter - haha, jadda; Book of night - som ofte omtales som "Book of Blight" siden den omhandler nettopp det der med å bringe liv til skyggemennesker. 

Dessverre ble leseopplevelsen intet mer enn en skygge av det den kunne vært, og "Book of night" ble for meg en "Book of plight". Følelsen ble mer plikt enn glede. Så denne kan jeg godt legge bak meg og la den oppslukes av det obskure mørke den kom ut fra. 

Utover DET er det altså i midten av juni. Vi står på begynnelsen av årets offisielle sommerferie, med lange lyse sommernetter - utålmodig venting på at badetemp'en på Næra skal snike seg over tælapunktet (som for meg er tilnærmet rett under 28 grader. Jeg er en ekstremt feig bader ...), ivrig inspeksjon av jordbærkassene for å anslå årets avling, hjemmelaget rabarbrasuppe og opplagring av sommerminner så godt det overhodet lar seg gjøre. En og annen softis med lakris-strøssel skal det vel også bli tid til, nam nam. Iskaffe på verandaen og eimen av tennvæske og lettsvidd grillmat. Snadder. Det gledes i et hjerte, breddfullt av sommerlykke in spe. 

Selv bokdrager elsker is og sommerkos. Griff graff gruffeluff. 

Lille Katheryn og store Henry

 Lille og store? Huh? Nå lurer du vel på hva jeg rabler om. Eller om det har rablet for meg kanskje? Ja jo, jeg kjøpte jo en sånn rableblokk her en dag  - hehe. Tenk om man hadde kjøpt en sånn rableblokk, og tatt forsida - der det står ordet med store bokstaver (b'en bak fram og, om jeg ikke husker feil) og så klistret opp den på veggen på en sånn mental institusjon! Hah, gjett om det hadde blitt liv og røre gitt! Hadde vært moro da. I alle fall en liten stund. (Jada, jeg skulle ha tatt den ned etterpå. Hva tror du om meg, liksom ...)

Akkurat det med rableblokken, den hadde man nok fått mye bruk for i gamle England. Ja, for med Katheryn og Henry så skjønner du vel at jeg har ramlet tilbake litt i det gamle - men ikke fullt så gode - England. Klarer ikke la være, det er så genuint fascinerende med hva de drev med i den der Tudor-tida. Og det er jo mange flinke forfattere som har latt seg inspirere og som skriver veldig godt fra akkurat den epoken der. Nå har jeg akkurat avsluttet en duo om Katheryn Howard, og hennes korte liv og levnet. Det livet ble jo kort, for der kom det fram en øks, og ...? Ja, du gjettet det - en blokk. Heldigvis hadde det ikke rablet for Katheryn, men en kan jo lure på om det gjorde det for Henry den 8de etterhvert. Han blir jeg sannelig ikke klok på. Han begynte jo så bra. Og endte så ille. (Den fete lømmelen.)

Bøkene jeg akkurat har lest ut er "Shadow of Persephone" og "No more time to dance", henholdsvis 1 og 2 av The Story of Catherine Howard, ført i pennen av Gemma Lawrence. Siste jeg leste om frøken Howard, var skrevet av Alison Weir. Den gangen tenkte jeg at Katheryn (ja, Lawrence har skrevet navnet hennes med C, som i Catherine - men etter sigende var det for å holde henne litt adskilt fra alle de andre med omtrent likt navn, i denne sammenhengen Katherine av Aragon. Men selv stavet frk Howard navnet sitt som Katheryn, derfor kaller jeg henne for det) var en naiv og toskete liten gås. I disse to bøkene føler jeg at jeg har blitt litt bedre kjent med henne. Og mener fortsatt at hun var en smule naiv. Men kanskje ikke fullt så toskete, og heller ikke lenger en gås. 

Heretter vil jeg kanskje tenke litt mer på Katheryn Howard som en slags Tudor-variant av "Den stygge andungen". Om du ikke husker helt hvordan det eventyret gikk, så var det jo han gakken som fikk fy og dask av alle søsknene sine for han skilte seg ut og var stygg. Men han vokste jo opp til en vakker svane til slutt, og hadde det formodentlig ganske greit resten av livet. Det er ikke sikkert Katheryn hadde noen superduper barndom hun heller, i følge disse to bøkene kan det ikke sies akkurat sånn. Men hun kom seg da til svanestadiet hun også, og ble både søt og pen. Men i motsetning til svane-gakken, som formodentlig padlet rundt uten særlig til bekymringer, endte ting helt annerledes for Katheryn. Grunnen til at jeg sammenligner henne med en svane, nemlig - er at hun ble forsåvidt for pen for sitt eget beste. Og at de kongelige hadde en egen rett på svaner ... 

Men altså. Kong Henry hadde satt til side Katherine av Aragon, kakket huet av Anne Boleyn, Jane Seymour gjorde sitt beste med å få en prins til tronen, og døde deretter og Anne av Kleve ville kongen ikke ha. Den han ville ha, det var lille Katheryn. Ung og troskyldig - og uskyldig, trodde kongen. Det måtte hjelpe på hans synkende virilitet. Jeg kan jo ikke annet enn å synes synd på Katheryn. Ung og vilter og full av liv - og så uten nåde kobles sammen med gamle, feite (innmari feite!) Henry. Med et ganske besudlet rykte når det gjaldt koner, litt urovekkende mental tilstand og sår på beinet som ikke ville gro, men som i høy grad ville stinke og skape laber stemning med jevne mellomrom. Ikke akkurat Prince Charming. 

Historien om Katheryn starter ved blokka. Skjønner du nå hvorfor jeg maste om den blokka i begynnelsen? Altså den blokka hun skal legge hodet på dagen etter, og nevnte hode permanent skal skilles fra kroppen hennes. Ung - hadde hun rukket å bli tjue tro? Nei, mener hun ikke kom så langt altså. Og siden Anne B var hennes søskenbarn, hadde hun naturlig nok et litt anstrengt forhold til kongen fra før. OG til det der med henrettelser, særlig slike innad i familien. Og når man tenker på at under hennes oppvekst var det en del uheldige tilnærmelser fra eldre menn, som dessverre gjorde henne sårbar for den slags - ja, da skjønner vi at hennes ekteskap med Henry langt fra var noen dans på roser. 

Riktignok kalte Henry henne for "min rose uten torner", helt til han fant ut (med en god del hjelp) at Katheryn heller ønsket seg intim omgang med yngre og kjekkere menn. Særlig han der Thomas Culpepper. Om hun faktisk nøyde seg med bare å snakke med ham, der de hadde sine lyssky sammenkomster - eller om det skjedde langt mer kjødelige saker - det er sannelig ikke godt å vite. Men, oppdaget ble det og hoder rullet, og hoder havnet på stake og kropper ble hengt og skåret i fire. Hau hau. Henry var IKKE god å ha med å gjøre når han følte seg forsmådd. Og det gjorde han dessverre så gjerne. 

Jeg har en slags teori om at Henry med tiden, etter hvert som han ble mer og mer syk på sinnet - lignet mer og mer på et slags himmel-legeme. Hovedsakelig fordi han ble så diger at han nesten utviklet sitt eget gravitasjonsfelt - og nå driver jeg ikke bare med fat-shaming. Man kan jo tenke seg Henry som en slags meteor. Spennende og interessant i begynnelsen, men nifsere (og mer fascinerende) jo nærmere man kom innpå. Og med et radioaktiv nedslagsfelt som ikke ligna grisen, som virkelig satte spor etter seg for ettertida - som endret ting for framtida, og som for en del som var uheldige nok til å være for nærme, rett og slett var katastrofalt (og dødelig for mange også).  

For de som lar seg fascinere av Tudor-tiden, bøker som minner om Philippa Gregory og Alison Weir sin skrivestil vil jeg absolutt anbefale disse to bøkene av G. Lawrence. For de som liker å lese om damer som prøver så godt de kan å fikse livet sitt, til tross for kinkige omstendigheter og trøblete tider - er disse bøkene et meget godt valg. Jeg tror jeg kommer til å lese flere bøker av Lawrence i framtida. Kanskje du også gjør det? 

Vår! Vår! Deilig, jublende, livsbejaende herrrlige vår!

 Jada. Tre utropstegn bare i overskrifta. Det var vel voldsomt, tenker du kanskje. Men det er det jo ikke? Det er jo vår! Vår, for pokker. Dette har vi lengta mot i hele januar og februar, litt ekstra i mars (siden påska var så treg, går det an liksom ...) og i kalde aprilmorgener. Kalenderen jubler med sin korteste måned - bokstavmessig altså. Det er mai. 

Det begynner å bli grønt. Løv spretter. Inni meg spretter livsfølelsen. Så mye at jeg denne gangen bestemte meg for å dra frem fra glemselen det fortreffelige ordet "livsbejaende". Litt ukjent? Ikke umulig, for av en eller annen pussig grunn (skuler snurt på co-vid) er vi nå blitt så vant til å stampe rundt i middels elendighet - at vi har glemt at det er noe som heter livsbejaende. Den der litt boblende følelsen, som kiler svakt i mellomgulvet og gjør at du gliser uten nevneverdig grunn. Den rykkende, nesten kløende følelsen i tærne som varsler om trivsel i kjømda. Den sitrende ilingen nedover ryggraden, som du får øyeblikket før ståpelsen er et faktum - og som bare er moro. 

Sånn er våren for meg. Å ta magadrag og nesten kjenne alt som spirer og gror. Selv skit-lukta fra åkerhellinga til nabobonden har en vårlig aroma man ikke skal kimse av. Jeg skal innrømme at akkurat når han har vært ute med spreder'n og gjort gjødslingsjobben sin - det er IKKE da jeg tar de aller dypeste av magadragene jeg snakket om. Haha, jeg er da ikke så til de grader selvplager heller. Trosten skvatrer og bråker som bare tykjen. Muligens kjenner den på vårfølelsen den også. Riktignok stort sett i hissig henseende der den tror at alt og alle enten er dødsfiender (de fleste) eller kjæresteemner (de færreste, og takk og lov for det).

I år som i fjor, når vårkvelden lir litt utpå, når himmelen går over i duse blå og perlegrå nyanser - da kommer en liten, stillferdig pipp uti buskaset. Jeg mistenker at det er den søte, lille rødstrupen - eller kanskje er det en helt annen fjærball som slår varsomme små triller der ute. Den har et avbalansert volum, og har således ikke utpekt seg spesifikt med artsbestemmende sang. Når den suldrer i gang med melodiene sine, da kommer vårfølelsen i en litt annen versjon. Fortsatt livsbejaende, men nå som et glassklart oppkomme av takknemlighet, melankoli og nesten en slags sprø klang, som ekkoet av en sølvbjelle. Det er nesten så en andaktsfull tåre sniker seg fram i øyekroken, fordi våren er så inderlig vakker. Og den er kort. Så nyt. Nyt, nyt nyt. 

Selvfølgelig er jeg litt ekstra høy på gode følelser om dagen. Jeg er altså ferdig med strålebehandlingen, den hadde sin siste dato så tett inntil påska som det gikk an å få. Onsdag 13. mars - dagen før skjærtorsdag hadde jeg siste runde, og det var usigelig godt å være ferdig. Slippe å reise til Gjøvik hele tida, sånn hver eneste dag! Men helt ferdig med turene over Mjøsbrua var jeg ikke. Neida. For jeg har fått meg jobb, gitt! Ekstrahjelp på tannklinikk (Tannfeen, så koselig) både i Hamar og - jaa, du gjettet det; Gjøvik. Så nå har jeg vært der to tirsdager og trives godt. Selv om det er hektisk. Selv om jeg omtrent ikke husker en tøddel fra forrige gang jeg jobbet hos tannlege - som for så vidt er 12 år siden, så man kan altså ikke ha altfor store forventninger heller. Utdanningsmessig skal jeg ha (*trekke pusten) realkompetansevurdering (*puh) i slutten av mai / begynnelsen av juni. Så satser jeg på - mens jeg krysser fingrene - at jeg består den, og dermed kan begynne vg3 til høsten. Altså vg3 Tannhelsesekretær. Den dagen jeg er ferdig med det - det blir sannelig en fin dag! Men nå - med en pitteliten jobb, som passer utmerket (ettersom jeg fortsatt pr def er i kreftbehandling og bør det LITT med ro) får jeg jo praksis også, betalt sådan og greier. Herlig. Det kjennes så ufattelig godt å plukke opp noen av trådene som glapp litt i fjor vår. Nå har jeg litt mer styring på livet mitt igjen. Jeg. Ikke kreften. Ikke helsepersonell. Jeg. Endelig. 

Naturligvis feirer jeg dette med bøker. Beste måten, ikke sant? Overraskende at jeg gjør det? Hehe, ja særlig. Bøker har holdt meg oppe og vært en av mine måter å komme gjennom dette på. Og det er deilig å finne igjen leseglede også etter det her. 

En av bøkene jeg leste mens jeg gikk gjennom strålerunden må jeg nesten ta fram. Det er en gammel og god bok. Den ble faktisk gitt ut for over 100 år siden, men er enda like nydelig å lese. Boka heter på norsk "Lad, fortellingen om en hund" av Albert Payson Terhune. Jeg tror det var far som hadde denne boka da jeg var liten. Jeg sier hadde, for det er nemlig jeg som har den nå. Boka ble en av mine yndlingsbøker, selv om jeg gråt en skvett eller tre av et par fryktelige opplevelser Lad hadde i boka. Nå hadde jeg lyst til å lese originalen, og kjøpte dermed Kindle-utgaven. Hendig med lesebrett når man farter til og fra behandlinger, og aldri helt har oversikt over ventetid. Bok er kompis uansett. (Og med flymodus konstant påskrudd, eter ikke Kindle'n så mye batteri heller! Helt glimrende.)

Lad er en collie. Det kan innrømmes at han hylles rimelig ofte i boka for sin silkemyke pels og sine "nesten latterlig små labber". Dette er ingen vanlig hund, skjønner man fort - men nesten en superhund. En mirakelhund. Overjordisk vakker og smart. Men OK. Albert, for han var en faktisk person, og eide den virkelige hunden Lad, samt hadde Sunnybank som sted - var rettmessig både glad og stolt av hunden sin, og det skinner tydelig gjennom teksten. Boka fortelles litt fra Lad sitt synspunkt og litt fra Mesterens synspunkt. Og det er en letthet, en rørende enkelhet og en så hjertevarmende kjærlighet til både rasen, dyr og selve Lad at boka lurer seg rett inn i hjertekammerset. Visste du at man kjenner det litt i magen, når det nøkker i hjertestrengene? Jeg tror hjertet har en slags rot til magen, en fin og sterk en som ingen leger har tenkt over. Men når man får hjertefølelsen, da vil sannelig magen være med den også. 

Jeg måtte blunke veldig raskt et par ganger, se litt vekk og hente meg inn før jeg leste videre - der jeg satt på venteværelse i resepsjonen på Gjøvik sykehus. Den inderlige lojaliteten rørte meg så dypt, trofastheten i hundehjertet og den modige og likevel ydmyke holdningen som Lad la for dagen i boka - den var intet mindre enn fantastisk å lese. Det er rett og slett leit at denne boka ikke leses så ofte lenger, gammel som den er - alle som har hatt hund, ønsker seg hund (de ønsker seg garantert collie om de leser denne boka ...) eller bare er glad i å lese om firbeintinger. Denne er helt fabelaktig, og jeg skulle gjerne ønske at den ble relansert og kunne glede flere lesere. 

Ja, Lad kan til tider høres helt overnaturlig bra ut i boka. Men det gjør ingenting. Det er bare å henge med, og glede seg over hvor mye kjærlighet det faktisk kan finnes i et trofast hundehjerte. Voff. 

B.

Påske. Helt uten krim.

 Endelig vår. Snart, snart påske. Av en eller annen bisarr grunn mener mange at dette er ensbetydende med å rase til fjells (haha, med de køene på diverse veier rundt om i landet er det begrenset hastighet på den rasinga, kan man trygt si!), glefse innpå et halvt tonn appelsiner, glemme alt en har lært om fjellvettregler, trasse seg ut på ski, prøve å finne veien til en eller annen hytte - ev. et overpriset hotellrom i fjellheimen - og ikke minst; å lese krim. 

Jeg, som den lille rebellen jeg tross alt liker å være - gjør altså ingenting av de ovennevnte greiene. Påske for meg er fritid, anledning til å nyte noen dager i heimen, ungene og gubben har fri fra skolen, så morgenene kan med god samvittighet være litt latere. Det er nå snøen smelter for alvor, pippipen har fått litt mer snert i skvaldringa, og de første hestehov-blomstene har endelig begynt å fremvise gule, små lyspunkt i støvete grøftekanter. Det drypper av taket, folk myser mot sola og sparker i grusen. Grusen vi lovpriste i vinter, da vi vagget rundt i stiv redsel på blåis og hålke - men som vi nå venter særs utålmodig på at kostebilen skal komme og fjerne. For nå er vi klare. Klare for å rake, klippe hekker, plante og så. Pusse vinduer, finne frem duker med blonder og kyllingmotiv. Og påske-egg. 

Ja, for verre er jeg ikke. Enkelte ting i påska er jeg naturligvis helt med på. Sjokolade og snop. Kaker. Deilige kaker, bugnende av krem og godsaker, og dekorert med snadder helt inn i kalorihimmelens kvalme overmetthet. Men krimbøkene. De kan jeg jeg styre meg for. De skygger jeg unna med en fart jeg ellers reserverer for ski-entusiaster og overbegeistrede hyttefolk. Holder meg til en god fantasy-bok, jeg. Eller en historisk roman, kanskje til og med en god barnebok. Nostalgien lenge leve. Og skiene finner jeg ikke fram, med mindre jeg tuktes til det. Da snakker vi grov tukt, og med sterke trusler om død og andre uheldige bivirkninger. 

I år ser jeg litt ekstra fram til påsken. Denne gangen betyr påskeferien at jeg er ferdig med strålebehandlingen. Og strålinga er så og si det siste steg av det jeg kaller invaderende kreftbehandling. Altså å møte opp på sykehuset for å bli gjort noe med. Sykepleiere som finner fram og setter på, og jeg som snilt lar meg sende rundt som en slags pakke i bursdagsselskap. For det er gjerne litt sånn man føler seg med kreft eller annen sykdom. Det legges opp til et forløp, der andre jobber med deg og rundt deg - og din eneste jobb er å være med på lasset, og holde humøret sånn noenlunde i vater. Riktignok har jeg enda igjen 11 runder Herceptin hver tredje uke, og MUGA-tester (hjertesjekk) på Elverum hver 3. mnd en god stund framover. Det kan jeg leve med. Nå - etter påske, handler det om å finne tilbake til meg og min egen hverdag igjen. Og hva er vel da bedre enn sol? Livgivende, deilig, inn-i-margen varmende solskinn. Livslyst. Fregner. Lese bok på terrassen og kjenne hvordan gleden spirer i takt med gress, løv og glade små blomster. Jeg er klar. Jeg er så inn i granskauen klar! 

I bokverdenen denne gangen har jeg holdt meg en del i det gamle England. I det RIKTIG gamle England. Fra de aller første steinaldermenneskene som ruslet over til utposten den gangen det faktisk gikk an. Fra da tidevannsbølgen kom og gjorde England en gang for alle til en øy. Fra bronsealderen. Fra jernalderen. Og deretter fra år null - og framover. Interessant er det. Og mye. Neil Oliver, som har skrevet boka "A history of ancient Britain", er flink til å legge fram og få et spennende snitt over gammel historie. Det er slettes ikke lettfordøyelig, langt i fra. Nytes best i små porsjoner. 

Det blir spennende å se hva jeg skal lese etterpå. Jeg har ikke planene klare for akkurat det. Noe av sjarmen med leseglede er å snoke litt rundt i bokhyllene, og se hva som fenger. Skal vi ta noe av det nye vi har liggende? Bli kjent med nye personer, kanskje? Stifte nye bekjentskap og se oss om i en helt ny verden? Eller går vi for en gammel og velkjent klassiker, og henger sammen med gamle kjente. Ler av vitser vi husker, gode vendinger og lar oss nok en gang bevege av hendelser vi husker akkurat passe vagt. Hmm, tiden vil vise. 

Uansett - påsken kommer tassende. Det er bare å lene seg bakover, og la det stå til. I år også.                  Gledelig påske.

Plutselig tilbake.

 Jammen har det gått både sommer og høst, votter og vinter siden jeg klorte ned noen boklige notater sist. Det å si at lite har skjedd i mellomtiden er nok å underdrive sterkt. Ja, rett og slett en ganske drug løgn. Og slik skal en itte drive med, sa mor mi da jeg var liten. Så da får vi unngå det så godt det lar seg gjøre, og prøve å samle noen av hendelsene på en vettug måte. Sort of.  

Corona'en har sittet godt fast. Den raste inn i landet som en slags uvelkommen bulldoser, og oppførte seg omtrent like elegant også. Det ble gjort alskens tiltak, med varierende hell. På et tidspunkt stengte nesten hele Norge ned. Unger måtte ha skole hjemme, de som kunne jobbe hjemmefra var heldige - for de som ikke kunne det, ble stort sett permittert. Det ble to litt traurige år. For de fleste egentlig. 

2021 ble ikke noe bra år for meg. I 2018 gikk svigerfatter bort, lungekreft var årsaken. Mye mental tung ballast i kjølvannet den påsken og resten av året. I 2019 kjøpte jeg meg katt. En mye etterlengtet Maine Coon. Nydelige, nydelige kattejenta. Da oppdaget vi hvor allergisk minsten i huset var mot katt. En måned med min skjønne Molly, så var det forbi. Hun ble solgt videre til ei trivelig jente i Arendal, og har det formodentlig fint der. I 2020 kom det dette hersens co'vid-rælet. Og så fikk jeg påvist diagnose med Graves' syndrom - også kjent som en avart av høyt stoffskifte. Kjeeeett!! Da ble man sykemeldt en stund fra jobb. Og i 2021, da skjønte jeg at kanskje det her med butikk ikke var noen god arbeidsgreie lenger. Skulle man studere og foreta et karriereskifte, så var jaggu tiden inne. Høsten 2020 gikk jeg på studie med VG1 Helse og oppvekst på nki. To eksamener den høsten, og to eksamener våren 2021. Det gikk bra. Det gikk så bra, at jeg faktisk bestemte meg for å slutte i butikkjobben, studere og få praksis på tannlegekontor - også kjent som en liten deltidsstilling. Erfaring og praksis i ett, mens jeg tok vg2 ved Trysil vgs. Smarting vettu. Og så kom sommeren 2021. BAM - da fikk jeg fanken meg besøk av en ekstremt uønsket gjest. Brystkreft. Oh yeah. 

Dette kom for dagen i juni. Og siden da har ting virkelig gått slag i slag. Det ble mammografi, biopsi - der de fant ut at jeg hadde en kul i hvert bryst. Den på venstre side viste seg, etter en ekstra undersøkelse - for sikkerhets skyld, å være av snill type, så den kunne få bli. Men den høyre! Den skulle slett ikke være noe snill. Den forbeholdt seg retten til å være riktig så sinna og tverr, der den levde i beste velgående og delte celler som den skulle hatt betalt for det. Uheldigvis var det jeg som måtte stå for akkurat den betalinga. Så da ble det operasjon. Ut med kulen, og et par lymfekjertler i samme slengen. Dette var noe de kalte vaktpost-lymfekjertler. Var det ikke spredning der, var det ikke spredning i det hele tatt - for hvis det skulle være det, var det ikke råd å komme utenom de første i rekka. Så da var det bare å få narkose, og havne under kniven. Heldigvis var de veldig flinke med sånt på Hamar sykehus, så kom ut igjen samme dag (kveld). 

Etter å ha hentet meg inn igjen, noe som gikk fint - var det bare å vente i vekselvis håp og angst. Så fikk man bekreftet at kulen var veldig sint, med noe sånn overdreven hormonelle greier (HER2) - men ingen spredning! Man klamret seg lykkelig til alle gode nyheter, og håpte i det lengste at en kunne nøye seg med stråling. Men neeeeeida. Siden kulen var akkurat så stor som den var, og sånn sinna og HER2 - da ble det cellegift! *hulk grin snyft. Det ble et par (førti) tårer den dagen, og en del litt senere også. Det var ikke noe kult å gå inn i sommer"ferien" som kreftpasient. Men du er jo frisk, sa legene. Kulen er borte - men, etterbehandling må du ha. Og det blir gift. 4 hestekurer med 3 ukers mellomrom, og JA - du mister håret (buuuhhuuuuuuuu!!!). Deretter 12 mildere giftrunder på ukentlig basis, 4 uker med stråling, og så tablettkur. Og mammografi på årlig basis i flere år framover. *stønn sukk klynk

Jeg trenger ikke si så mye om vinteren egentlig. Det ble den røde djevelen 4 ganger. Jeg ble medisinert så det holdt, og unngikk dermed kvalme og alt jeg hadde fryktet sånn sett. Immun-booster sprøyta som kom dagen etter hver kur var derimot mye kjipere. Svei gjorde den på innstikk, og kvelden pluss dagen derpå var som å ha en influensa og PMS og alt som var stusslig. Sånn gikk jo høsten, håret forsvant en stund etter første kur - det var en nedtur. Forberedt som man "liksom" var - tragisk kjentes det lell. Og kaldt. Nå gjorde det plutselig ikke så mye at pandemi-hysteriet fortsatt herjet. Det var jeg nesten glad for. Fantes ikke sosialt anlagt lell, og dessuten måtte jeg være ekstremt forsiktig for å unngå smitte i en sårbar situasjon. Blitt mange hjemmetimer, kan man trygt si. 

Neste stasjon på programmet var mildere gift,  Paklitaksel / Taxol. Den skulle settes på ukentlig basis, men var mye fredeligere anlagt enn EC90 som den røde djevelen het. Og så skulle den få selskap av en kompis. Herceptin hver tredje uke - for å få ekstra has på det der hormon- og østrogenrælet HER2. Og med Tax trengte jeg ikke den ekle sprøyta. Jubel og glede. Mye rart en gledes over i slike tilfeller. Men - etter ca tredje runden med liksom-mild gift, da begynte prikkefølelsen i hendene å melde sin ankomst. Veldig kjent og utbredt bivirkning. Etter ni runder med Tax sa jeg stopp. Det var 17 februar i år at den siste runden med det ble satt. Alt over åtte omganger var bonus sa legen. Så da tok jeg de åtte, pluss en bonusrunde. Og sa deretter stopp. 

All mulig ros til folka på Hamar sykehus. Flinke og muntre damer som bidrar til at vi hårløse, motløse og sære folka får alt vi skal, og omtanke attpåtil. Blodprøver tas med et smil, hyggelige folk i resepsjonen, og på selve Kreftavdelinga er de så flinke at man får lyst til å være der litt ekstra. Godjentene!! 

Nå, i dag har jeg en dag igjen (i morgen) før jeg tar fatt på strålingsregimet. Fra 14 mars, mandag altså - blir det daglige strålebehandlinger på Gjøvik. Det blir mye kjøring, steike ta. Men - blir godt å komme i gang. Har blitt tatovert og instruert i riktig pusteteknikk slik at strålinga skal treffe akkurat der den skal, og ikke mikke til noen andre kroppsdeler (ut- og innvendige altså). Det skal bli fint å streke ut ferdige behandlinger på timelista. Og når påska kommer - da er jeg FERDIG!! Åååh, gleder meg vilt til påske. Påskeferien i år, blir garantert en daff og dvask affære (mer enn vanlig) siden da vil antagelig bivirkningene, hovedsakelig trøtthet kicke inn for fullt. Ja ja - ikke at jeg skal mase meg opp på noe påskefjell og skitur uansett, så det får gå som det går. 

Hverdagsveien i livet er sannelig ikke enkel å beregne. Man antar at man skal få noen krøller og svinger, men man tror aldri selv at slike skumle sprekker i veien skal dukke opp. Synkehull, rett og slett. Og kreftdiagnosen ble for meg et gedigent synkehull. Noe stort og skremmende, og veldig svart som plutselig dukket opp i veien min, uten særlig forvarsel. Men - hva gjør man når veien blir helt ufarbar? Setter man seg ned og piper, og griner - og blir stående stokk stille uten å komme noen vei mer? Nei. Går man bakover? Nei, for det får man ikke til. Ja - da er det å lage til en ny slags sti da. Litt kronglete, og mer klønete enn veien man hadde sett for seg. Noen snubletråder og annet dritt som får en til å miste litt motet og gå på snørra av og til. Og like fullt finner man også både solglimt og blomster og fine ting langs den samme stien. Nye venner, som er i samme situasjon og som holder på med sin egen sti. Venner og familie som bryr seg, lar deg hente deg inn og er der som verdens beste støtte i ryggen. Flinke folk som ivaretar, og agerer som kjentfolk i en ny rute man ellers ville vært skremt for å ta. Øyeblikk der man trekker pusten, finner sitt eget mot - og oppdager at "dette går jo?! Jeg kan. Ja, visst pokker KAN JEG!" Og så innser man at veien man har gått - den ble faktisk ikke så ille likevel. 

Og som verdens beste bonus, så har jeg jo selvfølgelig lest masse. Jeg har hatt ekstra hjerte for "Ringenes Herre" dette året. Slik som Frodo og Sam sin ferd mot Mordor, slik kjenner jeg litt for min egen reise. Kreften er min ring. Den tynger, men på ett tidspunkt langt der framme skal byrden lettes. Reisen er lang, skremmende og farefull - og den er slett ikke over enda. Når jeg har gjort den til ende, vil jeg ikke være den samme jeg var før dette startet. Jeg vil aldri mer være den samme, livet vil heretter være "før kreft" og "etter kreft". Sånn er det bare. Erfaringer, bivirkninger, tanker - alt vil sette preg på resten av livet mitt. Men selv veien til Mordor og mørke hadde glade øyeblikk, slik min egen reise har. Og jeg er her enda. Jeg vil være. Jeg vil vare. Kreften vinner ikke over meg. Den vil antagelig ligge og lure på meg fra mørket. Den kan komme tilbake, sånt vet man aldri. Men livslysten i meg - den vil la meg flyte. Og så lenge jeg flyter, med hodet over vannet - da går det bra. Og det kan jeg. Visst tusan kan jeg! 


Flere oppdateringer, stort sett om bøker (naturellement ...) vil komme. Stay tuned. 
B.