En lang natt på sirkus, og annet elefantprat.

En besynderlig tittel på et innlegg, det skal være sikkert.

Første del henspeiler på boka som nylig ble lest ferdig, "The night circus" av Erin Morgenstern. Rett og slett en mystifistisk liten kuriositet. Den som har sett serien som heter "Carnivale" vil kanskje til en viss grad forstå stemningen i boka. Litt mørk, litt sær, detaljer og litt - hm, innviklet.

Likevel er det en både velskrevet og spennende bok. Essensen, sett fra yttersiden, er at dette er et sirkus som kun er åpent om natten. Ingen merker når det kommer, ingen merker når det drar. Det bare er der, eller er der ikke. Sirkusets fargetema er ganske strikt, ikke fargesprakende og muntert slik man er vant til - nei, her går det i svart og hvitt, samt alle gråtonene i mellom. Det er ikke musikk og tjo hei, men mystikk i rikelige mengder og høy wow-faktor. Illusjonister, trapeskunstnere, spådamer og slangemennesker - og bemerkelsesverdige smakfulle ting å gnafse / slurke i seg.

Fra innsiden, hovedsaklig sett fra Celia Bowens perspektiv er det en slags prestisjekamp som pågår. Det er henne mot en annen magiker, og denne "andre" heter Marco Alistair. Ingen av dem får vite eksakt hva dette oppdraget eller kampen går ut på, men når de forelsker seg i hverandre kompliseres spillet noe veldig - siden det kun kan være EN vinner. Taperen må nemlig bøte med livet. Dessuten er alle de som har noe med sirkuset å gjøre, på en eller annen måte livsforlenget. Og det er ikke alltid like enkelt å leve med.

Boka er dragende på en sær måte, men den spretter altfor mye rundt i tidslinja til at jeg føler meg komfortabel med den. Hvert kapittel er på et litt annet sted enn det forrige, selv om det henger sammen med tidslinja for et par kapitler siden. Boka er både fin og interessant, men for rotete og - rar, til at jeg virkelig liker den. Jeg skulle gjerne likt å dratt på sirkuset og sett alle de spennende sakene de har der, med de intenst spennende fenomenene som foregår - og ikke minst den fantastiske klokka til Mr Thiessen. Men en del av personene rundt viser trekk jeg absolutt ikke liker, en hensynsløshet som ikke skremmer meg men som bidrar til at jeg misliker å lese om dem. Så, konklusjonen blir en annerledes leseopplevelse - men ikke en jeg er lysten på å gjenta med det første. Og angivelig ikke andre eller tredje heller.

Etter denne, pluss "Sagaen om Isfolket" og "Det synger i gresset" av Doris Lessing trengte jeg en pausebok - og valget falt på "Den elektriske elefanten" av Stig Aasvik. En kort og grei liten bok, bestående av e-post fra onkel Stig, til sin niese og nevøer - fordelt på enten en eller to sider. I bunn og grunn er det onkel Stig som skal sende julegaver til sin slekt i Spania, egentlig inklusive seg selv. Men onkel Stig er en fattig poet, og trenger derfor litt økonomisk bistand til dette prosjektet. Da Tim (den ene nevøen) sin elektriske elefant inntar stuen, og får koblet til ledningen sin begynner ting å skje. Elefanten får både liv og en spennende personlighet, og onkel Stig blir svært så knyttet til dette strømtilkoblede vesenet han nå deler stue med. Elefantens liv og levnet blir et daglig tema i e-postene fra onkel, samt litt dagligdagse beskrivelser om livet i sin alminnelighet.

Slutten kommer litt brått på i denne boka, ikke får vi vite hva enden på visa blir til med Elektra, som elefanten blir hetende - og ikke får vi noen videre antydninger hva som hender med onkel Stig heller. Fram til det er det rett så trivelig å lese epistlene, og det er enkelt og rett fram å holde tritt med hva som foregår. En fin liten pausebok, men heller ikke så meget mer.

Nå har jeg gått over til "Magi i praksis" av Alice Hoffman, rett og slett for kosens skyld. Over og ut for denne gang, to bokinnlegg på en dag - jeg er ustyrlig!

Lykkens underfundige øyeblikk

Valentinsdag OG morsdag - en blir rent overveldet.

En skal sette pris på gode og enkle ting her i livet. I dag kjenner jeg at gleden bygges opp av blant annet en søndag med solskinn og at det brenner i ovnen. Lunsj er inntatt, det vanker snart en kopp med enten vaniljekaffe eller te, og det skal spises kake i løpet av dagen. Slettes ikke verst. Samt utsikter til en god biffmiddag, og hyggelig musikk på pc'en - joda, det kunne absolutt vært verre.

Naturligvis i livet mitt er det også alltid rom for boklige gleder. På fredag leste jeg ut "Sagaen om Isfolket" av Margit Sandemo. Dette er en ganske lang slektskrønike på 47 bøker, og velkjent for de fleste siden den har herjet bokhyllene land og strand rundt siden tidlig på 80-tallet. Denne gangen har jeg lest den digitalt via nb.no i stille tider på helsekosten. Og dem er det jo en del av, så plenty med lesetid. Så selv om jeg har lest serien maaaaange ganger, har jeg jo hittil ikke tatt den for meg i noe forum. Herved gjør vi noe med det.

Historien begynner sent på 1500-tallet med Silje og hennes møte med Tengel, som hun forelsker seg hodestups i. Han har sitt bosted i Isfolkets dal, et lite dalføre beryktet for hekser og trollmenn som folk flest frykter, ikke uten grunn. Disse to blir starten på en lang og ofte innviklet slektssaga. Senere i serien dras også historien bakover i tid, og roten til alt ondt i slekten; Tan-ghil eller Tengel den onde. Slektens livsoppgave fra og med Tengel den gode og fram til rundt 1960 blir altså å tilintetgjøre gamlefar, som blir mer og mer framtredende dess lenger fram i tid vi kommer. Isfolket er en slekt hvor overnaturlige ting er aldeles vanlig, og her florerer det av både demoner, gjengangere, ånder, svartengler, alver - ja, det meste en kan by på av udagligdags spenning.

De tre første bøkene i serien er de beste. Det er en egen sitring over ryggen når jeg leser de første linjene om hvordan Silje vandrer gatelangs i et mørkt og uvennlig Trondheim. Gleden når Tengel og Silje kommer til Gråstensholm og Linde-allèen. Skadefryden når Sol troller ondt over misdedere. Inderligheten over søskenkjærligheten, og varmen på sidene. Sorgen når Silje, Tengel og Sol går bort. Vakkert. Resten av sagaen er litt både / og. Noen av bøkene er veldig bra, andre bærer tydelig preg av fyllstoff. Denne gangen hoppet jeg liberalt over bøker jeg ikke gadd å lese, og leste dessuten lange partier med grov harelabb. Sandemo selv "tilstår" også at ikke alle bøkene er bra, som hun sier "noen er rett og slett dårlige". Men - jeg har nå engang forståelse for at man på et tidsspenn på over 400 år må ha noen dødperioder. Jeg tilgir den uten særlig beklagelse. Derimot er det en del ting jeg både kjedes, ergres og gremmes over. Hvordan hun skriver seg selv inn på slutten. Hvordan hun plutselig skal la Lucifer ta over verden. Hvordan Sol endrer karakter fra begynnelsen hvor hun er en sterk og sår personlighet, til å bli en halvteit tullhøne i siste del. En god del som med fordel kunne vært enten fjernet eller sterkt redigert.

Uansett er det alltid en glede å dykke ned blant Isfolket, og glemme omverdenen for en stund. Dette er stort sett en serie jeg koser meg med i vinterhalvåret. Og den følges som regel av både Heksemesterserien og deretter bøkene om Lysets rike. Etter det får jeg overdose av Margit sine skriverier, og det er på tide med en dugelig pause. Men ikke verre enn at jeg etter en stund vender tilbake. Uansett hvordan man snur og vender på Isfolket, er det en serie om familie som tar vare på hverandre og vil hverandre godt. Og det trenger vi å lese om. Bøkene er skrevet med snert og humor, de lar oss som lesere få et glimt inn i en parallell verden vi enten nekter å tro på eller ønsker vi selv opplevde mer av. Fantasien er en av de tingene jeg synes vi må passe oss for ikke å miste, og ikke evnen til å bry oss om andre heller. Svartengler og demoner, hekser og trollkyndige - dette er noe som jeg elsker å lese om. Derfor er Isfolket alltid, og vil bestandig være en leseopplevelse jeg vil kose meg med. For meg er inskripsjonen på Tengel og Siljes gravstein essensen av hele Sagaen om Isfolket; "Kjærligheten var deres adelsmerke". Og en liten del av meg vil alltid håpe på å finne en linde-allè, et kirkemaleri, noen med gule øyne, eller en hellig sirkel på bakken.

Takk Margit, for at du ga meg denne leseopplevelsen og åpnet døra på glipp til din fantastiske verden.

Velsignet være kjære februar.

O Jubel! Vi skriver endelig februar. Og ikke første februar en gang, men femte februar. Og for meg betyr dette årets femte februar rett så mye bra. Det mest nærliggende er vel egentlig å stillferdig juble for min første frihelg siden november. Deilig. Har gått ned i stillingsprosent i ene jobben, og det betyr en frilørdag i måneden - og den seiler opp denne helga her. Som bringer meg til lykkemoment nummer to; det er fastelavn denne helga - og det innebærer boller og gromme lass med pisket kremfløte. Snadder og snask.

Februar betyr også at vi er ferdig med dette årets første måned, januar. Det er ren og skjær glede i seg selv. Januar ble preget av sykdom, kulde og psykisk tretthet. Skal vi driste oss til å kalle det post-julestress? Ja, det gjør vi. Med temperaturer utomhus på bortimot -16 over flere dager, ja uker i strekk ble det noe jeg særdeles mislikte. Men nå skal vi i all ærlighet si at januar og jeg aldri har kommet godt overens uansett. Så februar skal være meget velkommen, med snillere temperaturer og lysere dager.

Boka jeg vil ta fram denne gangen, ble jeg også ferdig med nå i februar - og det er ikke noe som begrenser gleden. Boka er "Howl's Moving Castle" av Diana Wynne Jones. Kort fortalt er den lagt til en parallell verden, hvor ilddemoner, sjumilsstøvler og trollmenn er ikke bare dagligdagse ting - men aldeles vanlig. Og hvor det er å være den eldste av tre søsken ikke utgjør en bra posisjon i livet. Boka er en klassiker innenfor fantasy, og har etter ryktene moret både barn, ungdom og voksne lesere med sin fantasirike sjarme og viltre fortellerstil.

Hovedpersonen er først og fremst Sophie, eldste søster av tre (Martha og Lettie er de to yngre). Sophie overtar sin stemors hattebutikk, og det viser seg at selv om hun er eldste søster og derfor ikke utpekt til noe særskilt her i livet bortsett fra feilskjær og ydmykelse - greier hun hattebutikken rett så bra. Men hun har et underlig talent for å snakke liv i ting. Og dette fører til at the Witch of the Waste legger Sophie for gremmelse, og kaster en forbannelse over Sophie - slik at hun utseendemessig ligner en eldgammel kone. Sophie ender opp med å rote seg inn i det mystiske slottet til trollmannen Howl, fortellingens andre hovedperson. Og her blir hun værende, i håp om å bli kvitt forbannelsen - og også hjelpe ilddemonen Calcifer med å komme unna sin avtale .Innbakt i historien er også et overivrig fugleskremsel, en konge og en bortkommen prins.

Alt i alt synes jeg at her er grunnlaget til en rett så spenstig historie. Og den er forsåvidt ikke så verst heller. Men den kommer aldri forbi "ikke så verst"-klassifiseringen. Det blir for rotete, for mye hvem er hvem, og hvorfor er den der og ikke her, og hva er egentlig greia?  Rett og slett er det så mye fram og tilbake, at boka greide å trette meg ut - og derfor tok den også lang tid å lese ferdig, til tross for en smal liten sak på noen få hundre sider. Den eneste karakteren jeg virkelig likte å lese om var Calcifer -  ilddemonen, alt det andre ble bare en eneste lapskaus. Til slutt begynte jeg nesten å se fram til slutten, og det er IKKE en ting man ønsker seg hos bøker. Ikke jeg hvertfall.

Enten er jeg feil publikum for denne boka, eller så hadde jeg helt gale forventninger. Uansett ble denne boka ingen favoritt hos meg. Ikke at det gjør så mye, en kan jo ikke elske alt en leser heller. Nå er jeg i det minste ferdig med den og kan finne andre skatter. Herlig. I leserundingen har vi gående "Det synger i gresset" av Doris Lessing - ikke akkurat en bok jeg glir inn i, men pisj tosj. På jobb har jeg kommet meg helt til sluttoppgjøret av Isfolket (leser digitalt i ledige og stille stunder), så nå er det egentlig bare det traurige igjen. Holder vel på med "Den onde dagen" - så ikke lenge før jeg danser videre over til Heksemester-bøkene. Skal bli artig med et gjensyn der. Isfolket har som vanlig en besnærende tiltrekningskraft - men de bøkene som holder meg virkelig grepet blir færre. Ikke uvanlig med så mange lesninger, tenker jeg. Det har blitt mye harelabblesning, og til og med et par bøker som jeg har hoppet over. For mye fyllstoff og for lite vesentlig for resten av de skikkelig gode historiene. Skippetihopp, og ny bok takk!

Sist, men ikke minst har jeg vært og akupunktert ørene mine i dag. Fikk kvikk beskjed om at jeg var skjev i ryggen, og deretter innskudd av semi-permanente nålepinner i ørebrusken (permanent som at de sitter der til de har gjort jobben sin, ikke for evig tid) skal etter sigende fikse på dette. Dessuten skal vi se om det kanskje går an å løsne opp noe rask i korsryggen og balansere hjernehalvdelene mine slik at jeg også får rensket opp i en del emosjonelt stress jeg har bygd opp. Tja, det å ha en fireåring som snart har hatt diabetes i tre år - det er ikke bare en dans på roser, kjenner jeg.

Sist men ikke minst er jeg blitt mer og mer glad i en parfyme som heter "Kiste". Fikk en liten prøveflaske av ei venninne i Oslo, og den lukter så besnærende godt. Jeg er nødt til å finne ut hvor jeg kan få tak i en flaske av denne duftlekkerbiskenen. Resten av dagen har gått med til trivialiteter som klesvask (standard), risky business som å tørrkoke og svi i filler en runde med poteter (absolutt ikke standard) og å betrakte kveldens snøvær med motvilje. Vel, siden Canal Digital og Discovery-kanalene ligger i stillingskrig med hverandre er kanalutvalget på tv noe begrenset - så da er det bare å tasle videre i bokhaugen, og neste bok ut er "The Night Circus" av Erin Morgenstern. 

Vel møtt til neste innlegg, folkens :P

Over og utafor.