November er i utgangspunktet en døll og kjedelig måned. Det er mørkt. Kveldsmørket begynner å klistre seg til rutene allerede i fire-tida om ettermiddagen. Og ikke blir det lyst før rundt ni morran etter heller. Ikke ordentlig. November er skapt for å grave seg ned under tjukk, varm dyne med et lass gode bøker - og rett og slett bare holde ut.
Vinterdekkene skal på. Klokka skal stilles tilbake fra sommertid. Selv utholden pippip gir beng, og drister seg sørover. Lang reise får så være - disse temperaturene og stusslige værutsiktene er lite å more seg med for små fjærballer. Julegavene skal planlegges, og den samme - tradisjonelle - oppgittheten melder seg atter engang; Hva i huleste skal vi 1) kjøpe til folk 2) påstå at ungene ønsker seg og 3) ønske oss i julegave dette året?? Dessuten litt vrangvillig muling over halloween, ungenes ville tigging om godis og butikkenes skamløse utnyttelse av lettlurte sjeler. Og har man ikke før pakket bort mumier, spøkelser og heksehatter - så står fordundre meg nissefanter, polkastripete servietter og adventslys klare til å innta de norske hjem. Og adventskalendere, ikke minst.
Den gang jeg var ung, riktignok ikke særlig uskyldig dog - fikk broder'n og jeg en eller annen gang hver vår ferdigkjøpte julekalender. Stor stas. Små pappluker med bittesmå plastoverraskelser på innsiden. Ikke rare greiene, per se - men andaktsfølelsen av å lete fram riktig luke og forsiiiiiiktig rive opp perforeringa og så finne dagens ting, se det var ren lykke. Uheldigvis var det ett år (muligens det ene og siste året vi hadde sånn kalender) grådigheten fikk overtaket - og vi saboterte hele kalenderen sånn ca halvveis. Fram kom kniv, kalenderen ble sprettet i topp, plastbrettet dratt ut og alle plastdingsene ble brått og uhederlig avslørt. Etter å ha ranet kalender-stakkaren for alt sitt gods og ikke-gull, puttet brodern og jeg brettet på plass igjen og limte igjen toppen. Her skulle nok mor få tro at alt var i orden, og ikke begripe hva slags forherdede leketjuver hun hadde i heimen. Mystisk nok, syntes vi den gang - fant hun det ut lell. Og så ble det ikke mer kalender da. Uansett, lavmåls innholds-røveri til side - det var den gangen kalendere ikke trengte koste all verden, og fortsatt frydet et barns hjerte. Nå om dagen er det nesten så det forhenværende barnet får hjerteinfarkt av å se prisene det opereres med på enkelte julekalendere i butikkene. 300 - 400 - 600 kr, og oppover? For papp-plater med plastfigurer i? Eller bittesmå sjokolader? Og ikke nok med det. For det er ikke bare unger som skal ha julekalendere heretter si. Voksne folk, som tydeligvis enten er misunnelige (grinchen, here we go) på ungenes opplevelser, eller er rett og slett snytt for gode opplevelser i barndommen - eller rett og slett ikke greier avfinne seg med å teoretisk "være for stor til slikt". Neida, kalendere for voksne begynner gjerne i prisnivå der barnekalenderne slutter, og raser oppover til godt forbi både en og to TUSENLAPPER! Ja, du leste riktig. Kalendere med sminke, og sjokolade og lakris og te og - herre fred, galskapen vil ingen ende ta.
Enda godt man har noen lyspunkter å trøste seg med i disse dunkle dager. Har kost meg helt overdådig mye med to bøker av en ny favorittforfatter ved navn Elizabeth Lim. "Six crimson cranes" og "The dragon's promise". En lykksalig blanding av nydelige pastellfargede covere (første gangen jeg har likt pastellfarget noe som helst, tror jeg), kinesiske legender og myter, drager, magi, eventyr, mat som høres helt vilt god ut, kul prinsesse det faktisk er litt tak i, og en papirfugs som er helt umulig å ikke like. Kiki, du er verdens beste kompanjong. Et lite trekant-kjærlighetsdrama, men ikke sånn begredelig, en stemor som man starter med å ikke like, men ender med å like veldig - en livsparter man gjerne kunne tryllet fram til seg selv - og en ubegripelig kul drage man skulle gjort hva som helst for å være venn med. I følge biblotekaren var dette et "sukkertøy av en bok", og i så måte kunne det gjerne vært en sånn 'everlasting gobstopper'-variant, for om det var en bok jeg skulle ønske jeg kunne lese saaaaaaaaaaakte, så var det disse to. Samtidig var de så spennende og velskrevet at det var helt umulig å ikke lese bare "bittelitt til".
På hjemmefronten har jeg vært en trassig husfrue. Jeg baker jo brød. Jeg vil selv si at jeg er ganske flink til å bake brød. Men jeg har en helt åpenbar feil jeg ikke greier slutte med. Jeg klarer ikke bake brød uten skalker. Brødskalker er nemlig djevelens oppfinnelse, og muligens bare mat for utsultede kre som ikke har noe som helst igjen av næringsgivende egenskaper i mils omkrets. Skalkene dømmes som oftest til enten å ligge forlatt og ensomme igjen på benken, eller å glemmes tilfeldig igjen i posen, og skubbes diskret bak ett eller annet på tidligere nevnte benk - slik at man kan forsvare at man ikke så det. Skalkeprinsippet gjelder også om det er en litt tjukk brødrest, og det finnes ett nytt brød tilgjengelig. Så har gnierprinsippet slått inn, og brødskalkene har fått en egen boks i fryseren. Deretter blir de tatt opp, skåret i terninger, og brukt. Enten som dessert (brødpudding i ovn, med kald rød saus - eller i smuleform til tilslørte bondepiker. Eller Vilhelms variant da - sløve bondepiker!) - eller som tørre smuler oppå hjemmelaget fiskegrateng, eller i fine smuler i vaffelrøre - ev. ny brøddeig. Skalker og smuler skal heretter brukes opp, nemlig. Pokker heller.
Utover det, byr da november på sin del av bursdager og andre fine ting. Både forlovelsesdato og bryllupsdag finner vi her, og i år er det faktisk det første runde, "ordentlige" jubileet vi har - nemlig 10 år. Det er dermed første gangen vi beveger oss inn i metallenes rike på benevnelsene, og det kalles altså for tinnbryllup. Jada. Vært gift i ti år, forlovet i 12 og sammen i 14 år. Slettes ikke verst, det må en jaggu si.
Så, selv med en mørk november, finnes det lys og varme, og absolutt glede. Og det skal man ta vare på. Husk at lyspunktene skinner absolutt klarest når man har et mørke som skaper kontrast. Og livslyset hos sine kjære, er noe man alltid kan trøste seg med, uansett hvor mørkt det enn synes. Leve kjærligheten. Leve lyset.
