Det er romjul. Ribba er spist. Pakkene er åpnet. Kakene er bakt, og treet er pyntet. I dag er butikkene åpnet igjen etter noen få helligdagers ro og fred. Men ute har det værtt mildvær, regn og utrivelig - så veiene er glatte og smånifse. Det er stille der ute. Ikke så mange som drister seg utpå denne gangen. Selv behovet for både gjenfylling av brennevinslager og den sedvanlige viltre gavebyttingsrefleksen er ikke nok til å dra folk ut på glatta denne gangen. Og godt er det. Det er godt å kunne bremse opp litt. Slappe av. Ikke haste ut, men pause en smule.
Faktisk ta seg tid til å kjenne at man har litt fri. Har litt ro. Alt julestress og mas er nå bak oss. Julekvelden er unnagjort. Nå kaster vi papiret, vasker nye klær, setter gaver på bordet og ungene koser seg med nye tilskudd i lekekasse og bokhylle. Ute spiser småfuggel på rester av svor og ribbefett. Det gnistrer i snøkrystaller, i alle fall utenfor vinduet der jeg sitter. Skjære skvater fornøyd med at hun slipper å fryse så veldig på tærne i dag, og kjøttmeisen koser seg med solsikkefrø og villfuglblanding.
Vi ligger i startgropa for 2023, og som vanlig melder ettertenksomheten seg hos meg i denne tida. Hvordan ble egentlig 2022? Gjorde jeg alt jeg ville? Gjorde jeg noe av det jeg drømte om i 2021? Er det noe spesielt jeg lærte? Og hva er jeg glad for å ha lagt bak meg?
Hva vil 2023 bringe, mon tro? Noe av det jeg alltid tenker på, der jeg sitter på tampen av ett år og kreerer kalenderen for neste år er "hvilke av våre eldre slektninger vil være med oss ut neste år, og hvem vil eventuelt falle fra før neste års kalender skal settes sammen?" Det kan nok være snev av deprimerende, men likevel med en undertone av håp. Kanskje de klarer seg ett år til? Kanskje vi slipper begravelse dette året? Det synes mer og mer usannsynlig jo lenger uti aldersrekka enkelte kommer, men håpet er nå alltids tilstede likevel.
En av tingene jeg gladelig legger bak meg, sammen med 2022 er brystkreft og dens behandlingsrutiner. I 2023 vil jeg være frisk. Jeg vil kunne gå turer i skogen og glede meg over å slippe ukentlige turer til Hamar sykehus. Det er ett utrolig flott team som har tatt vare på meg, og gjort sykdommen til å holde ut - men samtidig er jeg glad for å finne tilbake til hverdagen. Jeg skal fortsette det jeg begynte på i høst, nemlig VG3 Tannhelsesekretær-studie. Det betyr turer til Trysil, oppgaver som skal skrives og leveres inn til riktig frist, karakterer og praksis. Det blir spennende. Litt skummelt, naturlig nok - men vi får se stort på det.
Den 21. desember var det vintersolverv. Endelig går vi nå mot lysere tider. Dagene blir bittelitt lenger for hver dato vi krysser ut på kalenderen. Ja, vi har mange kalde dager foran oss. Både januar og februar har mye blå temperaturer i vente - så enn så lenge er det ingen grunn til å bli uvenner med ovnen og tennbrikettene. Men lyset ligger foran, og mørket er bak meg. For en oppkvikkende tanke.
Dette året var jeg også så heldig å bli kjent med to flotte firbeininger, Valdi og Aria - og deres eier, Christina. De bor rett på andre sida av Nesbrua, og utgjør en god terapi ved besøk. Å ha dem som et avbrekk i hverdagen, kos og turer og stell og rett og slett humørplaster er helt ubegripelig godt. Bare det å være i nærheten av dyr, som blir glade over litt kos og selskap er deilig. Ser fram til å fortsette med det over nyttår, og utover våren. Kanskje jeg skal ta mot til meg, og prøve å ri litt igjen etterhvert? Hvem vet.
Dessuten gleder jeg meg til å komme ned i skogen igjen, og høre elva klukke i vårlig glede. Kjenne litt forsiktig sol i ansiktet, høre fuglene som sprudler i lykksalig overmot og puste inn løftet om en natur og en vintersjel som begge våkner til liv.
Jeg sitter her med vintertanker, i en salig miks av melankoli, nostalgi, tretthet, livsglede og forventning. Jeg kan vel uten særlig nøling love at jeg kommer til å lese masse neste år også. Noen favoritter skal leses enda en gang, og nye bøker skal prøves ut. Gamle, gode serier skal sees på tv-skjermen, bursdager og merkedager skal atter feires. Vennskap skal dyrkes og holdes ved like, kanskje det blir noen reiser neste år - kanskje jeg ser venner jeg ikke har truffet på lenge.
Jeg skal sette pris på meg selv, og mine nærmeste neste år. Og de gode øyeblikkene skal nytes, lagres og verdsettes for de skattene de faktisk er. Hverdagene er som gull, de får sin nydeligste glans når de tas fram ofte og brukes flittig.
Vel møtt til neste år, min kjære blogg. Vi skrives igjen. Som vanlig på ujevn basis, men alltid med lun humor og tankedrodling.
