Årets siste bok.

Jammen ble julen grønn dette året. Ingen klager herfra, både kink i ryggen etter snømåking, og annet mas med snø er behendig unngått. Riktignok ble det et lite flatterende sprell på isen julekvelden, med tilhørende blått kne - men noe får en vel regne med. Ivrig smørning med Arnica-olje bidrar sterkt til at både blåfarge og smerte holder seg på godt akseptabelt nivå.

Årets siste måned har hatt preg av en del ekstra jobb, siden jeg har vært heldig og fått jobb på Brumunddal helsekost, i tillegg til jobb på Staples. Litt mindre tid til bokhygge og sofaslækkings - men åpner muligheten for litt mer i lønningsposen. Det er noe man godt kan like, både framtidige bokinnjøp og jeg.

Noen bøker har jeg regelrett gitt opp i desember. Både "Korrigeringer" av Jonathan Franzen, og "Enkekeiserinnen" av Jung Chang. Den første leste jeg omtrent en tredjedel av før jeg syntes det ble for mye kjas, unødvendige utbroderinger og slitsomt å lese. Altfor mye fokus på elende og tristesse til at dette ble noen god bok for meg. Jung Chang med sin "Ville svaner" hadde jeg et godt forhold til. "Enkekeiserinnen" ble litt for tung å sette seg inn i, og med annen gangs lånerunde hadde jeg forsåvidt tenkt å prøve. Men tid og leselyst glapp unna, så denne ble sørgelig nok bare liggende - og returnert til biblioteket med resten.

Som kompensasjon for kjedelige bøker, har jeg kost meg med å gjenlese de tre første bøkene av Sagaen om Belgarion av David Eddings (oversatt til norsk av Morten Hansen). Dette er trivelige og enkle bøker, som skapt for å roe ned hjernen enten før leggetid, eller som regelrett badelektyre. I tillegg har jeg hygget meg med stille stunder på helsekosten med å lese de første bøkene i Sagaen om Isfolket av Margit Sandemo (via nb.no). Alltid et kjærkomment møte med Isfolketslekten når det er mørkt og vinterkaldt ute.

En liten og ålreit bok var "Duften av parfyme" av Kathleen Tessaro. En liten opprulling på to tidsplan, som ble knyttet sammen i et testamente til den ukjente arving. Boka var hyggelig nok å lese, men jeg ble ikke spesielt opphengt i handlingen, og ikke hadde jeg noen skikkelig følelse for noen av karakterene heller. Den ble en slags merkverdig blanding mellom "Avalon" (M Zimmer-Bradley og "Parfymen" (P Süskind) - uten hverken overnaturlighet eller nifse mordere. Grei nok som underholdning, men heller ikke mer. Kanskje en svak firer på en terning, eventuelt karakter seks av ti.

Da koste jeg meg langt mer med "The land beyond all dreams" av Bryan Fields. Min andre Kindle-bok så langt. Og her er det action og tjo hei fra første side. Boka er nummer to i "The Dragonbound Chronicles" og er altså oppfølgeren til "Life with a fire-breathing girlfriend".  David og Rose er et umake par. Han er en nerd, hun er en drage i menneskeham. Dette fungerer faktisk umåtelig bra, men det finnes ting i våre parallelle dimensjoner som gjør livet surt både for folk og andre vesener. Verstingen i denne boka er en slask av en trollmann, som har plan om å ta over verden (som vanlig). Han heter Thain Ingrim, og behersker gammel egyptisk magi, og er ganske flink på å dra opp dauinger av jorda for å hjelpe seg med å danne en effektiv hær. Problemet er at Thain har overtatt et par verdener fra før og derfor har et raust lager av dauinger han kan påkalle. Naturligvis er hverken David eller Rose tapt bak en vogn, den hattekledde katten Thirteen (en ganske usedvanlig katt) er en uventet kompanjong, og David har også vært og tusket til seg tre måneders kampsporterfaring på et annet tidsplan. Rose, Roses mor Arwydd og Davids egen mor Gypsy får også litt mer betydning i denne historien. Selv det gamle hornet til den døde, folkehatende enhjørningen Smith viser seg å være viktigere enn man skulle tro, og ikke bare som tyggeleke for Thirteen...

Denne boka stortrivdes jeg med å lese, det er kvikt tempo og festlige referanser som gjør at jeg leser, smiler og koser meg. Nøler ikke med å anbefale den.

Det blir spennende å se hvilke bøker og leseopplevelser som venter meg i 2016. Bokbloggen og lesekammerset står klar for nye verbale sprell, og det blir hyggelig å finne ordene som skal lede vei for både meg og dere.

Et gjensyn med Anne Shirley.

Ja, så skriver vi jammen meg september. Siste rest av august ble unnagjort med deilig sensommersol og varme dager. En trøstende avslutning på en sommer som ikke akkurat innfridde visse forventninger, men siden jeg tilbrakte mesteparten av nevnte sommer på jobb, så gjorde det liksom ikke så mye lell.

Nå er høsten ubønnhørlig her. September landet med brask, bram og pøsregn. Vindkast som virkelig ulte rundt hushjørnene, og overtalte trærne til å gi slipp på gulnede blader. Kveldsmørket har også tusset seg inntil vindusrutene og det er blitt adskillig mer fristende både med tekopp og lune bøker.

Så da Ole Bjørn Salvesen med sin Bokbua sendte nyhetsliste med gode titler, slo jeg til - og fikk endelig somlet meg til å hente bokpakka onsdag (altså i går). Der fant jeg igjen to bøker om en gammel og kjær venninne, Anne Shirley. Sist jeg var sammen med henne hadde hun akkurat blitt sammen med Gilbert Blythe, og jeg gledet meg med henne - samtidig som jeg sørget litt sammen med Marilla over en tid som nå var forbi.

I boka "Annes drømmehjem" blir Anne gift med sin Gilbert, i et yndig gammelt hus i Four Winds, Price Edwards Island - Canada. Fra den livsbejaende og smittende glade Anne, ble jeg nå kjent med en mer voksen dame. En dame som får innblikk i fruelivet, legefruetilværelsen og en helt ny arena generelt. Nye venner, nye steder og nye skjebner å veve inn i livsbildet. Og det var koselig. Men likevel blir denne boka på en merkelig måte tommere, spakere og mer fjern enn de foregående tre Bjørkely-bøkene. Anne er ikke lenger i sentrum av historien, hennes sanselighet er ikke så sterkt tilstede. Og det er heller ikke dynamikken jeg elsket fra de foregående bøkene. Historien dreies mer rundt familieliv og nye venner, enn om Anne selv. Såklart er hun der, men mer som en vakker gjenklang i utkanten, som et slags levende minne.

Det samme går igjen i neste bok "Anne i Regnbuedalen". Her blir vi kjent med Ingleside-/Blythebarna, det vil si alle seks, samt barna i Prestegården - og attpåklatten Mary Vance. Tonen fra forrige bok er prikk lik i denne. Anne er nå 'redusert' til mor, og en hyggelig figur i det lille samfunnet, og omtales nesten utelukkende som "den lille doktorfrua". Anne har tapt sin særegenhet, sitt innerste jeg, og det samme har bøkene. Jeg skulle ønske jeg kunne lese mer om Anne selv, og hennes snedige syn på livet - men disse bøkene har på sitt vis vokst fra Anne - med e. Begge bøkene har sine små tvister, som løses etter å ha snurret både litt hit og litt dit, men inderligheten og den hjerteknugende tankepoesien som fikk meg til å le og gråte i Bjørkely-bøkene er bare svakt tilstede. Jeg leser dem kanhende noen ganger til, men neppe med samme glede som de første Anne-bøkene alltid gir meg.

Min store, lille helt.

Ingen spurte om du ville ha sykdommen.
Ingen spurte oss heller.
Og om vi kunne, hadde vi gladelig båret den for deg.
Men du fikk den,
Den ble ditt kors å bære.
Det eneste vi kan er å hjelpe deg.

Små fingre, fulle av stikk.
En skulle tro du hadde puttet begge hendene i et vepsebol.
Men det har du ikke.
Hvert stikk er det mor og far som har gjort.
Det er stikk av kjærlighet.
Og hvert eneste stikk skjærer i hjertet.

Vi prøver å gjøre livet ditt så enkelt som mulig.
Så normalt som mulig.
Men enkelt blir det aldri.
Smerte og sorg lurer bak hver en sving.
Vi skjuler den bak smil og hverdag.
Men tårene følger oss bestandig.

Jeg skulle ønske søvnen bare var din egen.
En frihet, trygg og fredelig.
Men likevel må vi stikke dine små fingre.
Vi må presse i deg sukkertabletter
Eller lete oss fram i mørket
Etter din livsviktige medisin

Stol alltid på oss, du store lille helt
Vi passer på, vokter trofast ved din side
Du trenger ikke ta kampene alene
Vi er her.
Din livsglede gir oss nye krefter
Og ingen er så søt som du.

(Overstått 2 år med diabetes 1)

Nytt bekjentskap på bokfronten

Vrangvillig og skeptisk som man enn er, greide jeg å kjøpe meg en Kindle sånn i fjor sommer en gang. Deretter trengte jeg litt ekstra tid til å fundere over at jeg hadde fått et så moderne konsept inn i huset, og lot den derfor ligge og akklimatisere seg i bokhylla et års tid. Da ville angivelig ikke de andre bøkene bli misunnelig på den, og jeg ville ikke føle meg som Årets forræder (og bare plukke ny, fin ting og ikke bøkene som tålmodig har ventet på sin tur til å bli lest).  Tro og Utro, ikke sant.

Har forsåvidt innsett fordelen av å ha en sånn Kindle, siden jeg hovedsaklig hanker inn bøker fra amazon åkkesom, leser absolutt mest fantasy og det er uten sidestykke mest å velge mellom i den genren på engelsk. Dessuten er det billigere enn papirbøker, og tar ikke så mye plass i overfylte bokhyller heller. Innebygd lys og fin å lese i mørket og greier. Til og med fin ute på verandaen, når sola skinner (ja, for det hender seg det også, en eller to ganger i løpet av en sommer).

Og så, i sommer dristet jeg meg altså svært forsiktig til å pakke opp denne rariteten. Og som det petimeteret jeg er, leste jeg bruksanvisningen fra første til siste side -  jeg er et slikt merkelig kvinnemenneske. Men - da det var vel overstått, så la jeg den bort bittelitt til. Nå skulle det jo velges en bok man skulle "laste ned". Stor avgjørelse. Her trengtes nøye overveielser, og grundig forarbeid. Ikke velge noen bøker fra serier man har fra før, det skulle vel ta seg pent ut. Ikke velge noen bøker i serie i det hele tatt, siden man da angivelig ville måtte kjøpe MANGE - og det kunne bli dyrt. Ikke velge en bok kan muligens kunne mislike, for da ville man kaste bort penger og deretter mislike hele Kindle-konseptet (førsteinntrykk og sånn). Vanskelig, gitt.

Men, etter å ha vurdert grundig og lenge, ca en måneds tid - og etter å ha lest utdrag og lest på facebook, falt valget på en liten perle av en bok. Jeg må si meg godt fornøyd med avgjørelsen da jeg kjøpte "Life with a firebreathing girlfriend" av Bryan Fields.

Boka var såpass morsom at jeg koste meg med den, spennende nok til å holde meg fanget og hadde nok av gøyale referanser at jeg trivdes både med moderne tilsnitt og sedvanlige fantasy-kreaturer. Les drager, alver og enhjørning. David Fraser får plutselig en kjæreste. Dama heter Rose Drake og er en drage. Dette betyr at tilværelsen hans blir snudd fullstendig opp-ned, men ikke nødvendigvis til det verre. Det viser seg at å ha en dragekjæreste er bent fram nyttig, når både triste og skumle ting skjer i Davids omgangskrets. Til og med når styret i borettslaget henger seg opp i bagateller som at en lettkledd (...) modellpen dame soler seg på taket, da er det godt å ha med seg moralsk støtte både fra dragen, dragens mor - og gjerne fra alveverdenen også.

Rett og slett en særdeles positiv overraskelse, og jeg er svært glad for at det finnes flere bøker om Rose og David. Neste bok heter "Land beyond all dreams" - og nå er det snart så dén skal kjøpes også. Jeg skal bare lese noen flere papirbøker først, så de ikke tror jeg har sviktet dem fullstendig.

For det må en aldri gjøre. Kindle kan aldri erstatte selve gode følelsen av papirbøker, lukta av ny (evt gammel) bok, sideknitringen og selve kosen av å ha en god og tung bok i fanget. Men praktisk er den, det skal den ha.

Rose Drake - jeg digger deg. Drager er kule, og bøker om dem likeså.

Plutselig tilbake

Høsten er her, og det er jammen jeg også. Har latt denne bloggen seile litt sin egen sjø - men nå får vi vel ta roret på skuta igjen, og se hva vi får til utover høsten.

Det borger seg til med mørkere kvelder, og det lover godt for lesing. Samt at ett av husets rom har blitt ledig og vil heretter fungere (forhåpentligvis) som lesekrok og avslappingsrom for den moderlige lesehest. Har allerede flyttet inn noen av mine fine bøker, og etter at jeg gjorde to store raid i sommer - det ene var å rydde i bokhyller og ta ut ting som kan omplasseres, og det andre var å gå bananas på bruktboka i Hamar som ble nedlagt i juni.

Sommeren har hovedsaklig bestått av jobb, og gitt lite tid til lesing - men med høst og mann og barn trygt tilbake i skole/barnehage - kan vi øyne noen ledige timer hist og her i bøkenes verden igjen. Har sågar endelig blitt ferdig med Outlander-serien, dvs så langt den har kommet hittil. Har jobbet meg gjennom den siden forsommeren en gang, ettersom jeg kjøpte bok nummer åtte - og dermed måtte lese meg opp igjen for å ikke miste tråden fullstendig. Dessuten var det ingen dum idè å komme på nett med Claire og Jamie igjen heller. Har i vinter kost meg med serien på Viaplay, og må langt nedi krukka med tålmodighetskrem for å holde ut ventetida på neste sesong.

Kjente jeg nesten ble litt skuffet over nok en gang å havne i vakuumshelvetet siden Gabaldon ikke ble ferdig med serien i bok 8 "Written in my own hearts blood" heller, men etterlot enda flere løse tråder, som jeg må vente og vente på før jeg finner ut resten. Hyggelig at det blir mer å lese, men nå var jeg klar for en lykkelig slutt jeg. Pluss at denne gangen ble det litt mye rot med tidshoppingen, og som vanlig mange sider jeg rett og slett hoppet over. For mye snakk om John Grey og hans historikk, og om andre folk jeg hadde langt mindre interesse av å lese om.

Etter å ha gjort unna Outlander-kjøret har jeg nå gått over til Lloyd Alexander sitt verk "The Chronicles of Prydain". Dette er en klassiker innenfor fantasy for barn-genren, og kom ut første gang i 1964. Første bok av fem var egentlig ganske kjedelig. Det kan naturligvis skyldes at jeg er helt feil publikum for bøkene, de er nok mer ment for barn i 8 - 12 års alder, og de vil angivelig ha adskillig mer glede av bøkene også. Historien er simpel, i ordets beste mening - rett fram, lite komplisert og med veldig utpregede karakterer. For meg ble det for enkelt, og rett og slett for stusslig.

Hittil har jeg også lest både bok to og er halvveis i bok tre, og det tar seg marginalt opp - men jeg kan fremddeles ikke si at det er hverken fengende eller karakterer jeg liker spesielt godt. Tvert i mot er det en del av dem som bare irriterer meg, og det er ikke bra i en god bokserie. Inntil videre tror jeg at jeg nøyer meg med 5/10 eller deromkring. Tiden får vise om dette blir bedre, men jeg tror dessverre ikke at jeg hverken vil anbefale denne til lesere over 13 år, og kommer ikke til å lese den opp igjen så mange ganger heller.

Ja - det var altså en liten recap av sommerens evnementer, bokmessig sett. Så får jeg ta meg i nakkeskinnet og komme innom og skrible litt oftere - det er da vel tross alt det bloggen er ment for.

Over og ut for nå.

Velkommen til blogg

Her er første innlegg som nyoppstartet blogger. Et prosjekt jeg vil kose meg med framover, og som jeg håper mange vil følge.