Endelig 1. mars. Vi er offisielt i vårmåneden. og på et eller tidspunkt er det absolutt lov å drømme om hestehov og gåsunger, og ikke minst sol og snillere temperaturer. Men bøker, det må til - vinter som vår.
I dag brasker vi til med litt av en overskrift, eller hva? Den er aldeles ikke helt revet ut av løse luften, og neimen ikke tapt bak en vogn heller. Boka som får tildelt en så fortryllende tittel på innlegget er nemlig ikke hvilken som helst bok. Vi snakker om "Magi i praksis" av Alice Hoffman. For en gangs skyld liker jeg alle tre variantene av boka, både den originale, den oversatte og filmversjonen. Eminente saker, det skal den få.
Dette er jammen en fantastisk bok. Særlig for den som liker både magi og hekser, men stort sett for de fleste andre også. Det skal tilstås at magi blander seg ganske mye inn i denne boka, så det er nesten en fordel at du hvertfall er på talefot med prinsippet magi og heksekunst. Men essensen i boka er så mye mer. Familie og kjærlighet, tro og håp er det som for meg virkelig røsker øynene mine rett ned til sidene og nesten binder dem der til boka er ferdig. Ja, den er litt skummel også - akkurat så skummelt som det er å miste seg selv, og den er deilig - akkurat så deilig som å vite at du har noen som alltid tror på deg.
I sentrum står søstrene Gillian og Sally Owens. Familien, eller mer spesifikt damene i Owens-slekta har det alltid vært noe rart med. Sære, uglesett - men alltid med et usvikelig bånd til familien. Og de har kunnskaper om en anelse mer enn det dagligdagse. Ikke at det alltid er så greit å vokse opp med en sånn bakgrunn, noe de to søstrene smertelig erfarer da de må vokse opp hos sine to tanter. Derfor blir Gillian og Sally svært nære søstre. Noe de virkelig trenger, da Gillian en kveld råker skikkelig ille utpå. Da Sally, med sine to døtre - og sitt tilnærmet normale levnet, får snudd tilværelsen fullstendig på hodet. Og syrinen - den makeløse syrinen som fordreier hodet på alt og alle som kommer i nærheten av den. Hvorfor? Den som leser får se.
Det er enkelt å fatte sympati med mange av karakterene her. Bortsett
fra Jimmy da. Man liker ikke Jimmy, ikke i det hele tatt. Dessverre har
kanskje mange av oss hatt fingrene borti en eller annen Jimmy-variant,
og derfor kryper han ubehagelig nedover langs ryggskinnet som en slags
overkjekk, slimål.
Boka gir et vakkert og inderlig bilde av hvor viktig familie egentlig er, og hvor lett det er å sette alt over styr i prosessen med å vokse opp og finne seg selv. Hvor hardt det kan være å høste livets erfaringer, både egne og andres - og hvor lett det er å falle utenfor et samfunn som er mer enn dømmende nok til å vise deg ryggen. Og ikke minst hvor langt man tør gå, og hvor sterk man kan bli når det er noe man virkelig ønsker seg...
Denne boka er også filmatisert, i en gnistrende versjon med Nicole Kidman og Sandra Bullock. Riktignok avviker bok og film som vanlig, men likevel er filmen virkelig blant mine favoritter. Leseropplevelsen er like flott, uansett om man leser den på norsk eller engelsk - og dette er nesten en bok alle damer bør ha lest minst en gang i sin levetid.Jeg tror ikke den helt vil appellere til mannfolk, men damer kommer nesten helt sikkert til å falle for den, og ta seg i å tenke tilbake på den ved en eller kanskje flere anledninger.
