En påske er over.

 

Det sang vel Kirsti Sparboe aldri. Hun sang mer om sommeren, og dens forbigående eskapader. Vel vel, det må hun for all del få lov til. I denne omgangen tror jeg at jeg velger å fokusere på påska. For den er på siste verset i dag. Det er 1. april, det er lov med narrifaserier og spøkefulle lurestreker - og det er andre påskedag. Ikke at vi har vært noe sted på påskeferie, men så slipper vi da å sitte og sture i trafikken med ørten andre stakkarer også. Og det er alltids en trøst. 

Påska er fin. Særlig en litt tidlig påske. For meg er dette terskelen til vårens virkelige inntog. Nå begynner varmegradene å få snev av overtak igjen. Det meldes færre blå grader på værmeldingstjenesten, vi har gjort unna det der med å stille klokka til sommertid, og dermed er altså kveldene liksom lyse litt lenger. Denne påska har vært preget av regnvær, faktisk. Ikke så mye sånn der sprakende sol og sitte i solveggen og momse appelsin og Kvikk Lunsj. Mer å være inne, fyre litt, glane på gamle serier, lese (og momse appelsin og Kvikk Lunsj. Altså - man trenger jo ikke kaste vrak på alt heller.) 

Og med regnværet smelter snøen fort (deilig), kvistvarianten av gåsunger spretter ut så det er en fryd å se (deilig), skjæra bader og plasker så vannspruten står (festlig å bivåne) og man kan ligge og høre lyden av regnvær når man legger seg om kvelden (fabelaktig deilig!). Jeg må si at jeg aldri har stått verken på eller så mye som i nærheten av en vulkan. Og i alle fall ikke en som vurderer å ha et utbrudd snart. Men - likevel kjenner jeg det som om våren nesten er naturens grønne vulkan. Det er som man går i en slags spenning, som om det akkurat er på grensa til å buldre og riste under føttene - for alt som skal vokse og gro ligger og venter så fryktelig utålmodig. Det er bare den siste lille tælan som må vekk først, det er som siste uka før sommerferien, siste uka før lønning, den siste distansen før mållinja - oppløpssida! Og den er seig, og den er langtekkelig og den er grufullt vakker. 

I det siste har jeg egentlig ikke lest så mye som jeg synes jeg burde. Jeg har, begredelig nok, vært opptatt med farming på pc. Jeg har funnet tilbake til Farmville etter mange års pause, og det er jo ikke det samme som det gode gamle Farmville - men det er jo snev av hyggelig lell. Blitt kjent med noen trivelige damer, bl.a fra India mens jeg pysler omkring og forer kuene, stapper mais i hønene, lar grisen rulle seg i søla - og mekker oppskrifter. 

Men noe har jeg da lest. Jeg har gjort ferdig serien fra Gemma Lawrence om Anne Boleyn. En serie på fem bøker, som følger Anne fra hennes tidligste barndom på Hever, til hennes alt for tidlige endelikt på Tower Hill. Fra hennes dager ved hoffet i Frankrike, til dagene som dronning ved kong Henrys side. Oppturer, og nedturer. Som vanlig håper man at kanskje det går bra for Anne DENNE gangen da. Naturligvis gjør det ikke det. Ikke denne gangen heller. Det ender med fengsling og øks, stakkar liten. Riktignok var hun rimelig steil og sta og hissig, så mange mener nok at hun fikk som fortjent. Men - Henry var jo ikke god i toppen, og han begynte å seile ut med avlivningen av Anne. Lawrence skriver vakkert og detaljert, og det er enkelt å følge Anne - og ikke minst få sympati med henne. 

Dessuten har jeg lest en riktig artig liten bok, "Nettle and bone" av T. Kingfisher. Kort fortalt er det søster Marra som er ute etter å bli kvitt sin søsters ektemann, prins Vorling - noe som er enklere sagt enn gjort (som så mange ting er her i verden). Til å hjelpe seg med dette stuntet, får hun blant annet med seg en grei kar ved navn Fenris, en støvkone (se vedlagt høne + innvendig demon), en gudmor og en beinbikkje. Jadda. Dette selskapet rusker avgårde, og snur opp ned på et par ting,  og blir på en slags merkverdig måte kompiser på turen. Bisarr lesning, men rett så trivelig lell. 

Jeg har da også fått pjuklet og dillet med å lage noen påskehjerter, som et avbrekk fra julekulene. Da ble det hjerter, ett med en liten påskekanin på, og ett med en glitrende trekløver som en slags tributt til St. Patrick's Day. Påska har jo da gått med stort sett i latskapens (og klesvaskens) navn - så vekta og jeg er litt uenige om hvilken vei den skal gå. Jeg mener nedover, den mener oppover. Foreløpig har den vunnet, men denne kjeklinga fortsetter. Jeg har tenkt å vinne, ved å "jukse" og gå turer, nå som veiene er snøfrie og farbare - og uteklimaet er snev av levelig igjen. Jeg er ikke noe fan av å drive med sånn turgåing, så ved å innbille meg at jeg får jukset til meg gevinster, er det en artig måte å lure meg selv til aktivitet på. Akk akk, selvbedrag - hvor skimrende var ikke ditt lureri. 

Så da er vi vel egentlig tilbake til det der med aprilsnarr og greier da. Så lenge man ikke lurer andre enn seg selv, og selv det lureriet er gjort med gode intensjoner, tja - da trenger man vel ikke å klage. Så veldig. Etter hvert kommer det antagelig inn en liten turkompis inn i heimen, på lånebasis også. En kvikk liten Jack Russell-terrier ved navn Jessie, som vi får lov å låne med ujevne mellomrom. Godt å ha litt selskap, både i huset og på tur tenker jeg. 

Isj, jeg hører vaskekurven kalle. Det er nok noe som bør vaskes. IGJEN. Jaja. Sisyfos burde hatt en vaskemaskin og en skittentøyskurv. Da hadde den der steinrullinga vært en kjærkommen avveksling, gitt. 

Bokdragen - over og ut. 

Se min fine nye bokpose!! Love it. 

Påskeaktig dekorhjerte med lille kanin på. Så søtt atte! 

Nytt år og nye muligheter.

Vi har smått om senn krabbet oss inn i det nye året. 2024 er det nå. 2023 er lagt bak oss, og skal nå plukkes og fileteres som en middels vare fra fiskedisken. Noe skal legges i finskåla, som vi virkelig skal glede oss over. Noe skal slenges i bosset, som vi velger å glemme så godt det lar seg gjøre. Og en hel del skal vi bare konstatere at japp, slik var det - det var brukendes og greit. Kanskje ingen såkalt höjdare - men så lenge det ikke gikk over i komplett fiasko heller, skal man vel være fornøyd. 

Det kan være greit å ta et lite overblikk over noen av fjorårets bra saker. Hva er jeg fornøyd med, liksom? Tjaa. Jeg kjenner at det å ha fullført utdanningen som tannhelsesekretær, med rent bord karaktermessig (6'ere all over) gjorde meg både stolt og glad. Å dermed ha håvet inn autorisasjon som helsepersonell, og fagutdannet tannhelsesekretær er nå noe konkret og håndfast jeg har med meg i sekken min, som jeg har jobbet godt for og dermed oppnådd. Samtidig har jeg hatt en fin praksisperiode, og jobb som tilkallingsvikar ved Odontia Doktorgården i Brumunddal. Blitt tatt godt i mot, og godt vare på - og fått inn litt mer erfaring. Det kommer godt med når jeg neste uke skal starte i ny jobb ved Brumunddal tannklinikk. Så der har vi en ting til jeg er fornøyd med fra i fjor. Ha søkt på jobb, vært på intervju - fått tilbud om samme jobb og takket ja. Blir veldig spennende. Satser på at jeg klarer dette både helsemessig og ellers da. 

I fjor var også året da Bokdragen Liber Draconis gikk fra å være en ide og en tanke, til å komme på en flott fane under Hamar Middelalderfestival - til å bli varemerkebeskyttet. Sendte søknad, betalte grove cash - og tilbrakte et par måneders ventetid. Og endelig fikk jeg beskjed om at varemerket nå var mitt. Så nå blir det å finne ut hva og hvordan jeg skal bruke merket mitt framover. Bokanmeldelser ja, såklart. Men for hvem - bortsett fra Hamar Bibliotek da. Til Elisabeth skriver jeg da selvfølgelig anmeldelser anyways. Lage en egen side kanskje? Lage en videogreie kanskje? Bokblogg med video? Tja, hvem vet. Dette blir gøy å pusle med. 

Fantasygruppa på facebook feiret ti år like før 2023 bikket over til nytt år. Tenk at Kristin og jeg har drevet gruppa i ti år allerede, synes slettes ikke det er spesielt lenge siden vi entes om at det var få steder på nett vi kunne sludre om sånne bøker VI likte. Boom, ti år og mange gode lesevenner senere er vi jaggu her. Gleder meg fortsatt til å drive gruppa, og å dra rundt og hilse på folk. I litt samme ånd møtte jeg både Siri Pettersen, Helge L Phoenix og mange andre bokvenner på slippfesten for Sølvstrupen i høst. Det var en fin dag. 

Ett annet av fjorårets absolutte høydepunkt var å treffe Karen igjen, på ferieturen min til Manchester. Å være sammen med Karen, og sukkertoppvoffen Kevin en snau uke var helt herlig. Skravling, latter, god mat, turer rundt omkring - York var fantastisk, og Stamford Bro nydelig. Filledua som slapp en skikkelig ekkel fuglebæsj i hodet mitt syntes sikkert den hadde en drittfin dag, uten at jeg helt klarer å være enig med den. Selve turen kunne ha startet med mindre spenning, jeg trodde helt sikkert jeg skulle få angst, paranoia og hjerteinfarkt av at det som skulle være en grei og kvikk togtur - og deretter en bedagelig spasertur til gate'n på Gardermoen, i stedet ble en saaaaaaakte tur, pga høy sommervarme. Da gikk nemlig toget fra Hamar til Eidsvoll med 40 kilometer i timen, pga fare for solslyng på skinnene og gnist- og brannfare i tørre grøfter. Den timen jeg trodde jeg hadde til gode ble effektivt spist opp der ja. Så det ble angst og en helvetes stressende løpetur, innsjekk, sikkerhetskontroll og panisk jogging - før jeg oppdaget at flyet også var forsinket. Da kunne jeg puste igjen. Sikker på at pulsen nesten aldri har vært på de nivåene der verken før eller siden. Men selve ferien var altså aldeles topp (med unntak av fuglebæsjen og de avsindig varme nettene. PJUUUUH *svett svett svett)

Jeg fant, for en gangs skyld, en podcast som jeg elsker å lytte til. Den kalles Henrettelsespodden, og består av to karfolk; Torgrim Sørnes og Kyrre Holm Johannessen. Førstnevnte har skrevet en masse interessante bøker om henrettelser i Norge fra 16hundretallet og inn til 18hundretallet. Og i podcasten forteller han og makkeren da altså om disse. Naturligvis er det ikke bare hvem som ble henrettet, hvordan og hvorfor - men også omstendighetene rundt, hvem som var deres ofre, hvor de bodde, hva slags samfunn de levde i og hvordan dette samfunnet ble styrt. Det er et ganske interessant og multi-fasettert bilde som skildres, og som gir både fascinasjon og innsikt i vår egen historie. Perfekt å lytte til mens jeg sitter og pusler med bl.a julekuler. Har fått laget en del av dem i 2023 også, og fornøyd med det. Tror ikke jeg kommer til å selge dem på noe slags messe eller lignende. Kjenner at jeg egentlig ikke er interessert i å bytte de små fine kunstverkene for noe så trivielt som penger. Dette kan bli fine gaver, eller noe å ta vare på for fremtiden. Et minne fra da jeg hadde ork, fingerferdighet og kreativitet nok til å drive med slikt. Og det er mer verdt enn bare valuta, synes jeg. 

Og så er det deilig å ha lagt all aktiv kreftbehandling bak meg. Jeg er erklært kreftfri, det er helt magisk deilig å kunne si det. Veneport er operert ut, jeg skal ikke inn til noe intravenøs behandling på det jeg vet (har ikke lyst på mer i framtida heller, hører dere?!), selv om jeg må avfinne meg med å gnafle tabletter i noen år framover, og ha årlig undersøkelse. Det skal jeg klare. Dritlei disse hetetoktene, men noe skal en vel ha å klage over. 

SÅ. Da har vi gått i gjennom litt av fjoråret. Da er det vel å se framover. Gleder meg vilt til å komme gjennom januar. Jeg er rett og slett ikke skapt til å nyte vinterdager. Særlig ikke når temperaturene ligger og lurker helt nederst på gradstokken, og nekter å sige over -20 gjennom en hel dag. Altså -27,6 og slikt?? Det er ikke nødvendig! Nei nei og atter nei. Det holder med en sånn ti -tolv blå, og litt passelig med snø, Det trenger IKKE snø ned, så jeg må måke og måke og måke og måke - og det trenger absolutt ikke være hersens kaldt så jeg omtrent trenger lykkepiller av å se enten værmelding eller temperaturmåler. Mørkt er det ute og. Nei takk. Komme seg motvillig gjennom til 23 januar (det bare passer sånn, tenk) og SÅ kan det på magisk vis bare bli en lys- og temperatur kind of BOOM som ikke ligner grisen, og livet brått bedres radikalt. Ja takk. lever i det fånyttige håpet der hvert år. Det og at jeg skal klare å sige litt nedover i vekt. De lykkes omtrent med samme ratio, de to greiene som jeg alltid går og funderer over. 

Nå nærmer klokka seg kvart på sju om kvelden. Jeg skal stenge av skribleriene for i dag, og så skal vi se hva jeg ellers finner på. I morgen kommer mandagen ubønnhørlig, det er fortsatt spådd grisekaldt (brr brr brrr!) så fyring skal i alle fall bli. Og en tekopp eller to. 

Snikkes.