Lille Katheryn og store Henry

 Lille og store? Huh? Nå lurer du vel på hva jeg rabler om. Eller om det har rablet for meg kanskje? Ja jo, jeg kjøpte jo en sånn rableblokk her en dag  - hehe. Tenk om man hadde kjøpt en sånn rableblokk, og tatt forsida - der det står ordet med store bokstaver (b'en bak fram og, om jeg ikke husker feil) og så klistret opp den på veggen på en sånn mental institusjon! Hah, gjett om det hadde blitt liv og røre gitt! Hadde vært moro da. I alle fall en liten stund. (Jada, jeg skulle ha tatt den ned etterpå. Hva tror du om meg, liksom ...)

Akkurat det med rableblokken, den hadde man nok fått mye bruk for i gamle England. Ja, for med Katheryn og Henry så skjønner du vel at jeg har ramlet tilbake litt i det gamle - men ikke fullt så gode - England. Klarer ikke la være, det er så genuint fascinerende med hva de drev med i den der Tudor-tida. Og det er jo mange flinke forfattere som har latt seg inspirere og som skriver veldig godt fra akkurat den epoken der. Nå har jeg akkurat avsluttet en duo om Katheryn Howard, og hennes korte liv og levnet. Det livet ble jo kort, for der kom det fram en øks, og ...? Ja, du gjettet det - en blokk. Heldigvis hadde det ikke rablet for Katheryn, men en kan jo lure på om det gjorde det for Henry den 8de etterhvert. Han blir jeg sannelig ikke klok på. Han begynte jo så bra. Og endte så ille. (Den fete lømmelen.)

Bøkene jeg akkurat har lest ut er "Shadow of Persephone" og "No more time to dance", henholdsvis 1 og 2 av The Story of Catherine Howard, ført i pennen av Gemma Lawrence. Siste jeg leste om frøken Howard, var skrevet av Alison Weir. Den gangen tenkte jeg at Katheryn (ja, Lawrence har skrevet navnet hennes med C, som i Catherine - men etter sigende var det for å holde henne litt adskilt fra alle de andre med omtrent likt navn, i denne sammenhengen Katherine av Aragon. Men selv stavet frk Howard navnet sitt som Katheryn, derfor kaller jeg henne for det) var en naiv og toskete liten gås. I disse to bøkene føler jeg at jeg har blitt litt bedre kjent med henne. Og mener fortsatt at hun var en smule naiv. Men kanskje ikke fullt så toskete, og heller ikke lenger en gås. 

Heretter vil jeg kanskje tenke litt mer på Katheryn Howard som en slags Tudor-variant av "Den stygge andungen". Om du ikke husker helt hvordan det eventyret gikk, så var det jo han gakken som fikk fy og dask av alle søsknene sine for han skilte seg ut og var stygg. Men han vokste jo opp til en vakker svane til slutt, og hadde det formodentlig ganske greit resten av livet. Det er ikke sikkert Katheryn hadde noen superduper barndom hun heller, i følge disse to bøkene kan det ikke sies akkurat sånn. Men hun kom seg da til svanestadiet hun også, og ble både søt og pen. Men i motsetning til svane-gakken, som formodentlig padlet rundt uten særlig til bekymringer, endte ting helt annerledes for Katheryn. Grunnen til at jeg sammenligner henne med en svane, nemlig - er at hun ble forsåvidt for pen for sitt eget beste. Og at de kongelige hadde en egen rett på svaner ... 

Men altså. Kong Henry hadde satt til side Katherine av Aragon, kakket huet av Anne Boleyn, Jane Seymour gjorde sitt beste med å få en prins til tronen, og døde deretter og Anne av Kleve ville kongen ikke ha. Den han ville ha, det var lille Katheryn. Ung og troskyldig - og uskyldig, trodde kongen. Det måtte hjelpe på hans synkende virilitet. Jeg kan jo ikke annet enn å synes synd på Katheryn. Ung og vilter og full av liv - og så uten nåde kobles sammen med gamle, feite (innmari feite!) Henry. Med et ganske besudlet rykte når det gjaldt koner, litt urovekkende mental tilstand og sår på beinet som ikke ville gro, men som i høy grad ville stinke og skape laber stemning med jevne mellomrom. Ikke akkurat Prince Charming. 

Historien om Katheryn starter ved blokka. Skjønner du nå hvorfor jeg maste om den blokka i begynnelsen? Altså den blokka hun skal legge hodet på dagen etter, og nevnte hode permanent skal skilles fra kroppen hennes. Ung - hadde hun rukket å bli tjue tro? Nei, mener hun ikke kom så langt altså. Og siden Anne B var hennes søskenbarn, hadde hun naturlig nok et litt anstrengt forhold til kongen fra før. OG til det der med henrettelser, særlig slike innad i familien. Og når man tenker på at under hennes oppvekst var det en del uheldige tilnærmelser fra eldre menn, som dessverre gjorde henne sårbar for den slags - ja, da skjønner vi at hennes ekteskap med Henry langt fra var noen dans på roser. 

Riktignok kalte Henry henne for "min rose uten torner", helt til han fant ut (med en god del hjelp) at Katheryn heller ønsket seg intim omgang med yngre og kjekkere menn. Særlig han der Thomas Culpepper. Om hun faktisk nøyde seg med bare å snakke med ham, der de hadde sine lyssky sammenkomster - eller om det skjedde langt mer kjødelige saker - det er sannelig ikke godt å vite. Men, oppdaget ble det og hoder rullet, og hoder havnet på stake og kropper ble hengt og skåret i fire. Hau hau. Henry var IKKE god å ha med å gjøre når han følte seg forsmådd. Og det gjorde han dessverre så gjerne. 

Jeg har en slags teori om at Henry med tiden, etter hvert som han ble mer og mer syk på sinnet - lignet mer og mer på et slags himmel-legeme. Hovedsakelig fordi han ble så diger at han nesten utviklet sitt eget gravitasjonsfelt - og nå driver jeg ikke bare med fat-shaming. Man kan jo tenke seg Henry som en slags meteor. Spennende og interessant i begynnelsen, men nifsere (og mer fascinerende) jo nærmere man kom innpå. Og med et radioaktiv nedslagsfelt som ikke ligna grisen, som virkelig satte spor etter seg for ettertida - som endret ting for framtida, og som for en del som var uheldige nok til å være for nærme, rett og slett var katastrofalt (og dødelig for mange også).  

For de som lar seg fascinere av Tudor-tiden, bøker som minner om Philippa Gregory og Alison Weir sin skrivestil vil jeg absolutt anbefale disse to bøkene av G. Lawrence. For de som liker å lese om damer som prøver så godt de kan å fikse livet sitt, til tross for kinkige omstendigheter og trøblete tider - er disse bøkene et meget godt valg. Jeg tror jeg kommer til å lese flere bøker av Lawrence i framtida. Kanskje du også gjør det?