Det er blitt 2020. Det er blitt vår. Deilig er det. Men - det er
også blitt noe annet. Noe adskillig stussligere. Det er nemlig blitt virus. Noe
svineri som kalles Corona-virus / CoVid-19 har unnsluppet fra Kina i
begynnelsen av februar, og ost så og si verden rundt i løpet av mars. Jeg er
permittert, for første gang i min arbeidstid, uten å like det nevneverdig. Har
ikke vært på jobb på over en måned, og det er ikke sånn spesielt artig. Men -
det er sånn vi pent må gjøre i disse dager. Å unngå å dra smitte enten ut av
eller inn i huset er det beste å bedrive. Så da er det ikke å besøke noen, ikke
dra på kafe, ikke spise ute, helst ikke handle - og for guds skyld holde
avstand til alle og en vær (ha ha ha - takk for den, Absurdgalleriet).
Hadde det ikke vært for at
ungene nødvendigvis må ha hjemmeskole, hadde jeg fått brukt denne tida til å
senke TBR-fjellet mitt drastisk. Det får jeg strengt tatt ikke. To gutter på
respektive 7 og 8 år krever sannelig sitt i form av oppmerksomhet og ettersyn.
Pluss at det stort sett alltid er ett eller annet som bør gjøres i heimen.
Middag, klesvask, hagestell - bleh bleh bleh. Når kvelden kommer og ungene
(endelig) er i seng - da er hjernen middels tom og tiltakslysten laber, så da
blir det gjerne facebook eller tv-skjerm. Muligens også kombinert. Bøker blir
med på soverommet, og etter et par tre - fem sider, frister det litt for mye
(og for ofte) å bare slukke lyset og ramle ned i drømmedypet.
Men, ingen og ingenting skal
holde meg borte fra bøker. Det er ikke mulig. Og når alt av aviser og media
skriker opp i mega-typer om virus, smitte, dødsfall, regler, bøter, hva man
skal og ikke skal - da er det rett og slett digg å rømme unna til et annet
sted, og gjerne en annen tid også. Og en annen verden er generelt sett ikke å forakte
det heller.
I disse dager har jeg bestemt
meg for å ta fatt i min etterhvert ganske store samling med bøker av Philippa
Gregory. Hun skriver gode, historiske romaner - og jeg har gledet meg til
disse. Har handlet ganske omfattende og dristig på nett, og nå er det på tide å
komme i gang. Og det har jeg gjort. Et par av bøkene i serien har jeg lest fra
før, men siden alle skal til pers og leses i rekkefølge har jeg sjelden
problemer med å lese opp igjen. Det hadde jeg ikke denne gangen heller.
Første bok ut var "Lady of
the Rivers". Denne boka handler først og fremst om Jaquetta De Pol.
Hvordan hennes skjebne først føres til hertugen av Bedford, og deretter til
hans tjener Richard Woodwille. Sistnevnte er den som virkelig vinner Jaquettas
hjerte, og de bosetter seg i England, og tjener som trofaste Lancastere under
Henry 6. Imidlertid er ikke han noen særlig sterk konge, og landet domineres
egentlig mest av hans kone, villbassen Margaret av Anjou. Jaquetta er
dronningens venn, men på sitt eget familiære plan flommer det over av barn. De
bosetter seg ved elven, og siden det ryktes at damene i Jaquettas familie
stammer fra elvegudinnen Melusina tar de rett og slett navnet Rivers.
Eldstedatteren til Jaquetta, Elizabeth er noe helt for seg selv, og det er
stort sett henne vi følger videre.
De tre neste bøkene "The
white queen", "The red queen" og "The kingmaker's
daughter" dekker egentlig samme periode. Her er det bare forskjellige
synspunkter det fortelles fra. Den hvite dronningen er Elizabeth, nettopp hun
som vi ble kjent med fra første bok. Her er hun voksen, har et ekteskap bak
seg, og to sønner. Hun står i veikanten (ikke veldig tilfeldig, forsåvidt -
godt planlagt oppmøte) da den unge kong Edward 4 og hans følge drar forbi.
Edward blir aldeles betatt av Elizabeth. Og det ender jo med at han er så
oppetter ørene forelsket i henne, at det blir giftermål av det hele. Mindre vil
hun ikke nøye seg med, Elizabeth. 'No ding ding without a wedding ring', som
tjenerinnen til jomfru Marian sier det så kjekt i Robin Hood - Men in
tights-filmen. De blir gift, og fruktbarheten er like rik som sin mor, ungene
kommer på rekke og rad. Men, som vanlig er det ufred i landet. Kong Edward har
ikke noe trygg plass på tronen, og mange misunner Elizabeth og. Gamle-Henry er
jo fortsatt i live, sullete som han er. og det sås tvil om Edward egentlig er
ektefødt eller ikke. I såfall har han jo ikke rett på tronen likevel. Og i
tillegg ryktes det at Edward egentlig var gift med noen andre. Og i så fall er
jo hele ekteskapet til Elizabeth ugyldig og ungene er uekte hele hurven. Ikke
bra. Når Edward brått bukker under for mystisk syke (brutter Georg ble tatt av
dage som forræder og potensiell tronraner, og det til manges misnøye) er det
lillebror Richard som kommer seg på tronen. Og guttungene til Elizabeth
'forsvinner' fra Tower of London. Men er det begge som er tatt av dage? Eller
bare den ene - for har Elizabeth vært lur og sendt bort den ene?? Hmm. Og midt
oppi det hele suldrer en liten tronpretendent ved navn Henry Tudor rundt.
Trusler all over, altså.
Den røde dronningen er
naturligvis Margaret Beaufort. Det er hun som er mor til Henry Tudor. Og hennes
absolutte livsoppgaver er å være så forbanna (og forkvaklet) religiøs og
pietistisk som det overhode er mulig å være, og å få sønnen sin på tronen.
Dette gjennomsyrer hele livet hennes, og gjør boka nesten uutholdelig å komme
seg gjennom. Det er en furting og en arroganse gjennom hele historien som
driver meg nesten rett fra vettet. Makan til slitsom kjerring. Hun skal få for at
hun virkelig stiller opp for sønnen sin, men alle andre dømmes nord og ned. Og
så misunnelig som hun er, konstant, på Elizabeth og Edward. Skadefro og jævlig
er hun, i all sin selvhøytidelighet. Dustekjerring.
Enda en gang skiftes synspunkt
når vi kommer til kongemakerens datter. Det dreier seg om Anne Neville og
hennes storesøster Isabel. De er døtre av hertugen av Warwick, han som er en
mester når det gjelder å få kongsemner på tronen. Det er han som dytta Edward
opp og fram når Henry satt gammel og forvirret på tronen. Når ryktene går om
tvilsomt opphav til Edward, øyner gamlefar Neville sjansen for å få noen av
døtrene sine i nærheten av Englands trone. Isabel giftes bort til Edwards bror,
George. Isabel og lillesøster Anne misunner den flotte og heldige Elizabeth
stort sett alt. Plass, utseende, fruktbarhet - og så en slik kjekk mann. Men
hun har sikkert gjort mætt tvilsomme ting for å komme seg dit hun er. Best å få
henne ned og vekk. Og ungene hennes og. Djevelyngel alt sammen. Bror George
blir tatt med kappa feil vei flere ganger, og til slutt blir han fengslet og
henrettet som forræder. Naturligvis legges skylda på Elizabeth. Isabel, enka
etter George (og Annes søster) dør og, etterhvert. Såklart er det og Elizabeth
sin skyld. Og når Richard kommer på tronen, får endelig Anne sin plass som
dronning. Men det varer ikke lenge. Det holder helt til Henry Tudor (ja, han
til Røde Hurpe, ja) kommer seg til slaget ved Bosworth, og får kronen på hodet.
Hovedsaklig på grunn av en hel del folk som avventet slaget, og bestemte seg
for å være på vinnersiden. Her finner vi Thomas Stanley, overraskende nok (NOT)
mannen til Røde Hurpe. Sammen greier de å få Henry Tudor som konge. I
mellomtida har Hvite dronning sin eldste datter, Elizabeth (sukk - kan de ikke
ha noen flere alternativ til navn ...) blitt voksen.
Da kommer vi til boka jeg
driver med nå, om den såkalte hvite prinsessen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Talk to me.