Karantenetid, del 2 av 2.

Ekteskapet starter ikke pent. Det er en "bumpy ride", for å si det mildt. Elizabeth var jo egentlig forelsket i onkelen sin, Richard - men han døde i kamp ved Bosworth Fields. Og det var Henry Tudor som ble seierherren i samme slaget. Han som skal bli Elizabeths ektemann. Det er kalde følelser fra hennes side. Det er ikke noe varmere fra hans side, som er flasket opp med York-folkene som fienden, og med Elizabeths far som konge - før Richard, altså hennes onkel og elsker. (Ja, gikk for seg i gamle England gitt ..)

Dessuten er Henry sønn av Margaret Beaufort. Eller Beau-furt, som jeg har døpt henne. En mer overdrevent og pinsomt religiøst fruentimmer skal en lete lenge etter. Helt opp i Gud, og få sønnen sin på tronen. Og lite varme følelser for York-klanen generelt, og særlig for den stakkars Elizabeth.

Det går seg til etterhvert. Heldigvis. Men sannelig har hun det hett om ørene, stakkar. Det er ikke greit når husbonden aldri føler seg trygg på tronen, så det er slag etter slag. Hun savner far, savner onkel (og elsker ... kremt kremt) - og husbonden avskyr minnet om dem begge to. Hennes elskede mor er ansett (ikke helt feil heller) som konspiratør og mulig forræder. Og så er det en viss mulighet for at hennes utsmuglede lillebror Richard kanskje har en sjans på tronen - dersom han ennå lever et sted. Dette er grimt å svelge for Henry T, og ergo er ikke ekteskapet noe koselig sted for Elizabeth heller. Når det kommer noen småtasser til verden, blir det litt enklere. Litt. Og det anes varmere følelser mellom kongen og dronninga. Ja, for nå har hun endelig fått lov å bli dronning, og ikke bare kona til kongen. Det skulle minst en sønn til, for å få lov til det.

Gamlemor og hvite eks-dronning Elizabeth dør til slutt, logisk nok. Ingen kan leve evig heller. Og nå er Elizabeth den yngre ganske alene. Og lojaliteten slites. Skal hun holde seg til husbonden, kong Henry? Eller skal hun tørre å tro på at hennes yngre bror faktisk er funnet, og bør hun egentlig heie på at han skal ta tronen? Hva skal hun være egentlig - kongens hustru eller kongens søster. Det er slettes ikke enkelt å velge.

Utover i boka blir det bare verre igjen. Jo flere rykter som verserer om bror Richard, jo mer kokkeliko blir kong Henry. Han stoler ikke på noen - bortsett fra mor. Henry blir helt besatt av tanken på at "the boy" skal komme og ta fra ham tronen - som den sleske pretendenten han er. For hvis han kommer, da er det jo Henry som plutselig er tronrøver da! Og det går jo ikke. Best å få tråkket ham ned i søla, fort som råd er. Men så er det dèt, at det er veldig mange i England som går og drømmer om nettopp en ny sønn av Edward 4 på tronen. Og ergo er det mange som kanskje er villige til å støtte opp om ham også. Dette driver naturligvis Henry fra vettet, og når han er helt forknytt av angst blir det slettes ikke trivelig å være kone for ham heller. Elizabeth har det verre enn noensinne, slitt mellom håp og lojalitet som hun er. Det ryktes at Richard har tatt en tur til Skottland, funnet seg kone (skotsk prinsesse, må vite) og fått barn. Henry blir enda hissigere til sinns når han hører om dette.

Til sist, ender visen sørgelig - og hjerteskjærende trist. Richard taes til fange. Og henrettes. Henry tåler ikke hans sjarme og gode oppsyn, som tydeligvis inspirerer folket til å ønske seg ham som konge (i stedet for kjipe og distanserte Henry. Takk skal du ha for den, moder'n!) Dessuten går lille Edward / Teddy med i draget, i egenskap av å være sønn av George - lillebroren til den beryktede Edward 4. Selv om han har lovet troskap og ønsker å holde seg laaangt unna alt som heter troner, har Henry noia og henretter ham og.

Siste lille grusomme tvisten er at Henry faller hardt og fullstendig for - jada, kona til Richard. Den skotske prinsesse Katherine. Han gjør kur, lover å spare Richard, tar henne med på ridetur og overøser henne med gaver. Men hun elsker jo gubben sin, og har ikke lyst på sånn oppmerksomhet. Likevel - man kan liksom ikke bare takke nei til kongen heller. Så hun balanserer på knivseggen, er så sømmelig som hun bare klarer og så takknemlig mot kongen hun bare får til. Og nå får Elizabeth se hvordan det var for tante dronning Anne når Elizabeth selv var ung, uskyldig og aldeles fortryllende. Anne måtte pent finne seg i at prinsesse hvit forførte hennes mann - og nå er ballen dessverre havnet på andre banehalvdel.  Det er ikke gøy å være på den stusslige siden av gjerdet - men hva annet kan hun gjøre? De to kvinnene innretter seg som best de kan, og gamlemor Rød holder seg enda trassig i live.

Men, det kommer ikke helt uten pris å ta livet av folk angivelig uten skyld. På slutten av boka plages Henry, og blir syk av tanken på det han har gjort. Så - når vi lukker kapittelet om den hvite prinsessen, får vi se hva boka "The king's curse" bringer for noe.