Forfatter: Philippa Gregory.
Serie: Tudor / Plantagenet #6
Hovedkarakterer; dronning Margaret Tudor, kong James 4. av Skottland.
Vi gjør igjen et lite byks bakover fra forrige bok, der vi forlot Margaret Pole med hodet på blokka, klar for å miste hodet. Eller - helt klar var hun jo ikke da, men hun ble nå et hode kortere for det.
Her er vi tilbake i starten der Katherine av Aragon kommer til hoffet i England, under Henry 7 (og hans forbistrede, gamle mor). Denne gang er det Margaret Tudor som boka dreier seg om. Og i hennes verden er det sannelig ALT det dreier seg om. For hun nemlig, hun er jo en skikkelig prinsesse hun! Hun liker ikke Katherine. Makan, tenk å bare komme drassende fra Spania og forvente at hun skal bli elsket i England a gitt. Hun liker ikke broren sin, Henry - han er så masete og krevende hele tida. Ikke er hun spesielt glad i lillesøster Mary heller, men hun går da an - liten og teit som hun er. Ikke som perfekte Margaret. Allerede her merker jeg at vi ikke kommer til å gå veldig godt overens.
Da Arthur, storebror dør ikke så veldig langt inn i ekteskapet med Katherine, blir frøken Margaret enda surere. Nå savner hun jo plutselig storebror. Og dumme Katherine fikk de siste dagene med ham. Æææææsj. Men, når hun nå endelig blir utkommandert av bestemor til å snoke litt omkring ekteskapet mellom Katherine og Arthur, blir hun overrasket og litt imponert av hvor rolig og ålreit Katherine faktisk er. Litt synd at hun antageligvis må sendes hjem igjen, men ja ja. Så lenge Margaret selv skal bli dronning så.
Og det blir hun jo. For hun giftes bort til kong James 4, og blir dermed dronning i Skottland. O Lykke. Selv om James er en veritabel skjeggbuse, viser han seg være en veldig likandes kar. Det inntrykket holder helt til de kommer hjem til Stirling Castle. Der kommer alt av kongens unger ramlende, "bairn" han har fått med diverse damer - for James er en viril og vilter kar, som liker damer. Og barna sine. Han beholder dem gjerne i slottet, for han er faktisk glad i dem alle sammen. Margaret surner betraktelig, dette hadde hun ikke regnet med og hun vil pokker ikke ha dem der. James skjønner at det muligens ikke er noe tilgivende og spesielt omsorgsfullt kvinnemenneske han har giftet seg med.
Hun får brev av Mary, som fornøyd beretter om livet hjemme i London. Margaret ler og koser seg, for at hun mener hun har det så perfekt og de andre har det sånn passe. Fryktelig irriterende er det at Mary antagelig skal giftes bort og kanskje bli framtidig dronning i Spania, og enda mer irriterende er det at dumme Henry skal overta fars trone. Æsj igjen. Men - hun sjøl er jo dronning. Og gravid - ha ha, nå kan rasket til James pakke sakene sine. Og hun får jammen en sønn. Mini James. Hipp hurra og greier.
Dessverre, det er tunge og vanskelige tider - og James dør i krybba si. Helt stille og rolig. Sorg. Kongen blir naturligvis lei seg, og en smule mistenksom. Han har nemlig fått nyss om en viss forbannelse som skal ligge over Tudor-gjengen, særlig etter at en viss gammel kjerring (mor til Henry 7, dumme Margaret B.) antagelig beordret død over prinsene i tårnet - de unge sønnene til Elizabeth Woodwille. Det har han nemlig hørt av ingen ringere enn han som antagelig var prins Richard, som ble ombyttet og dermed slapp å dø i det forbannede Tower. Margaret protesterer av alle krefter og skylder på det teite landet, elendige klimaet, toskete jordmødre og alt annet. Kongen er nok en gang lite imponert.
[Det blir spennende å se dette framover, men jeg synes ikke Margaret Tudor gjør en særlig bra figur foreløpig. Får jaggu håpe hun skjerper seg etterhvert. Bortskjemte snørr-tuppa.]
Nå (altså noen dager senere) er jeg ferdig med boka. Margaret hadde noen få øyeblikk innimellom, der hun nesten var ålreit. En kan jo si hun fikk lært oppatt et par turer. Men - i det store og hele, kjenner jeg at vi to ikke ble noe særlig til venner.
Altfor opptatt av å heve seg over andre, over søstrene sine (Mary og Katherine) og "hva verden synes om meg, prinsesse som jeg er".
Stakkars kong James mista livet i et grenseslag (også Margaret som faktisk hadde begynt å like'n da). Dette var noe jeg syntes var kjipest i boka, for jeg likte James, jeg. Stø og rolig, opptatt av landet sitt - interessert i mangt og meget, og omsorgsfull. Han fortjente sannelig ikke den snerpete holdningen fra kona si. Men han etterlot da Margaret som gravid enke, om ikke annet. At det var Katherine som hadde beordret liket til James sendt til London som regelrett krigstrofè - det falt Margaret tungt for brystet. Etter det ble vel aldri forholdet til Katherine det samme. (Ikke at Katherine hadde det så innmari greit med kong Henry da, så noe måtte hun vel gjøre der nede.)
Margaret gifter seg med Archibald Douglas, og tror hun gjør det skarpt. Hun koser seg i allefall veldig med å være attrådd av mannen sin. Ikke at det egentlig var noe bra valg, for det blir jo bare bråk av alt sammen. Archie er jo forlovet med noen andre han (og lumske rykter tilsier gift og ..). Ikke er det noen støtte å få fra søstre eller broder Henry heller, sukk og stønn. Til alt hell vokser sønnen James (kongesønnen) opp, men med alt tullet med klaner og krangel, må hun etterlate ham og oppveksten hans til andre.
Archibald viser seg å være egentlig en lumsk jævel, så det ender med at hun vil ha skilsmisse. Broder Henry og paven viser seg vrange med detta. Helt til Henry vil skilles fra Katherine, og giftes med Anne Boleyn da. Da er det greit med skilsmisser, mæssom. Ikke for Katherine og Mary da, såklart - men nå har Margaret plutselig adoptert en sånn "gi beng"-holdning til dem. Kan jaggu vara.
Til slutt gifter hu seg med Henry Stewart. Og brått blir det gæli att. Mye kjekkel. I det store og hele gjør Margaret en del ting, for hun mener hun kan. Og så ender det med mætt tull i kjølvannet av hendelsene, og så blir frøken Snusp sur fordi Mary hadde det så lettvint med tøyset sitt, mens Margaret får ikke lov til noe før alle blir sure på henne. Og det er urettferdig det. Fy på deg, urettferdige verden. Det at hun er prinsesse og eter på gulltallerkner, alt godt landet kan by på - mens andre lever i fullkommen elendighet - det er ikke urettferdig i det hele tatt. Det er greit - de ER jo bare fattige de. Har jeg det fælt er det urettferdig, og har jeg det bra er det jo sånn det skal være, for jeg er av kongelig blod, sant?? Denne holdningen gjennomsyrer hele boka, og gir meg omtrent magesyre i samme slengen.
Mesteparten av boka er jeg oppgitt over alt tullet Margaret roter seg oppi. Og hvor enkelt det er å lure henne utpå alt mulig, bare en lokker henne med gull, glitter og posisjon. Herregud.
Boka slutter med at Henry avsetter Katherine, og slipper til Anne B i alt mulig rart på hoffet, til lillesøster Marys store forskrekkelse. Og irritasjon, ikke minst.
Ikke fullt så drittlei Margaret Tudor som Margaret Beaufort - men hu er jaggu meg i nærheten. Nå er mine topp tre damer på hatlista klare enn så lenge.
- Margaret Beaufort. Soleklar vinner, gud bedre.
- Margaret Tudor. Gode øyeblikk, men arrogansen lander deg ei sølvmedalje.
- Scarlett O'Hara. Blitt elegant dytta ned, men slipper ikke helt unna.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Talk to me.