En lang natt på sirkus, og annet elefantprat.

En besynderlig tittel på et innlegg, det skal være sikkert.

Første del henspeiler på boka som nylig ble lest ferdig, "The night circus" av Erin Morgenstern. Rett og slett en mystifistisk liten kuriositet. Den som har sett serien som heter "Carnivale" vil kanskje til en viss grad forstå stemningen i boka. Litt mørk, litt sær, detaljer og litt - hm, innviklet.

Likevel er det en både velskrevet og spennende bok. Essensen, sett fra yttersiden, er at dette er et sirkus som kun er åpent om natten. Ingen merker når det kommer, ingen merker når det drar. Det bare er der, eller er der ikke. Sirkusets fargetema er ganske strikt, ikke fargesprakende og muntert slik man er vant til - nei, her går det i svart og hvitt, samt alle gråtonene i mellom. Det er ikke musikk og tjo hei, men mystikk i rikelige mengder og høy wow-faktor. Illusjonister, trapeskunstnere, spådamer og slangemennesker - og bemerkelsesverdige smakfulle ting å gnafse / slurke i seg.

Fra innsiden, hovedsaklig sett fra Celia Bowens perspektiv er det en slags prestisjekamp som pågår. Det er henne mot en annen magiker, og denne "andre" heter Marco Alistair. Ingen av dem får vite eksakt hva dette oppdraget eller kampen går ut på, men når de forelsker seg i hverandre kompliseres spillet noe veldig - siden det kun kan være EN vinner. Taperen må nemlig bøte med livet. Dessuten er alle de som har noe med sirkuset å gjøre, på en eller annen måte livsforlenget. Og det er ikke alltid like enkelt å leve med.

Boka er dragende på en sær måte, men den spretter altfor mye rundt i tidslinja til at jeg føler meg komfortabel med den. Hvert kapittel er på et litt annet sted enn det forrige, selv om det henger sammen med tidslinja for et par kapitler siden. Boka er både fin og interessant, men for rotete og - rar, til at jeg virkelig liker den. Jeg skulle gjerne likt å dratt på sirkuset og sett alle de spennende sakene de har der, med de intenst spennende fenomenene som foregår - og ikke minst den fantastiske klokka til Mr Thiessen. Men en del av personene rundt viser trekk jeg absolutt ikke liker, en hensynsløshet som ikke skremmer meg men som bidrar til at jeg misliker å lese om dem. Så, konklusjonen blir en annerledes leseopplevelse - men ikke en jeg er lysten på å gjenta med det første. Og angivelig ikke andre eller tredje heller.

Etter denne, pluss "Sagaen om Isfolket" og "Det synger i gresset" av Doris Lessing trengte jeg en pausebok - og valget falt på "Den elektriske elefanten" av Stig Aasvik. En kort og grei liten bok, bestående av e-post fra onkel Stig, til sin niese og nevøer - fordelt på enten en eller to sider. I bunn og grunn er det onkel Stig som skal sende julegaver til sin slekt i Spania, egentlig inklusive seg selv. Men onkel Stig er en fattig poet, og trenger derfor litt økonomisk bistand til dette prosjektet. Da Tim (den ene nevøen) sin elektriske elefant inntar stuen, og får koblet til ledningen sin begynner ting å skje. Elefanten får både liv og en spennende personlighet, og onkel Stig blir svært så knyttet til dette strømtilkoblede vesenet han nå deler stue med. Elefantens liv og levnet blir et daglig tema i e-postene fra onkel, samt litt dagligdagse beskrivelser om livet i sin alminnelighet.

Slutten kommer litt brått på i denne boka, ikke får vi vite hva enden på visa blir til med Elektra, som elefanten blir hetende - og ikke får vi noen videre antydninger hva som hender med onkel Stig heller. Fram til det er det rett så trivelig å lese epistlene, og det er enkelt og rett fram å holde tritt med hva som foregår. En fin liten pausebok, men heller ikke så meget mer.

Nå har jeg gått over til "Magi i praksis" av Alice Hoffman, rett og slett for kosens skyld. Over og ut for denne gang, to bokinnlegg på en dag - jeg er ustyrlig!