Lykkens underfundige øyeblikk

Valentinsdag OG morsdag - en blir rent overveldet.

En skal sette pris på gode og enkle ting her i livet. I dag kjenner jeg at gleden bygges opp av blant annet en søndag med solskinn og at det brenner i ovnen. Lunsj er inntatt, det vanker snart en kopp med enten vaniljekaffe eller te, og det skal spises kake i løpet av dagen. Slettes ikke verst. Samt utsikter til en god biffmiddag, og hyggelig musikk på pc'en - joda, det kunne absolutt vært verre.

Naturligvis i livet mitt er det også alltid rom for boklige gleder. På fredag leste jeg ut "Sagaen om Isfolket" av Margit Sandemo. Dette er en ganske lang slektskrønike på 47 bøker, og velkjent for de fleste siden den har herjet bokhyllene land og strand rundt siden tidlig på 80-tallet. Denne gangen har jeg lest den digitalt via nb.no i stille tider på helsekosten. Og dem er det jo en del av, så plenty med lesetid. Så selv om jeg har lest serien maaaaange ganger, har jeg jo hittil ikke tatt den for meg i noe forum. Herved gjør vi noe med det.

Historien begynner sent på 1500-tallet med Silje og hennes møte med Tengel, som hun forelsker seg hodestups i. Han har sitt bosted i Isfolkets dal, et lite dalføre beryktet for hekser og trollmenn som folk flest frykter, ikke uten grunn. Disse to blir starten på en lang og ofte innviklet slektssaga. Senere i serien dras også historien bakover i tid, og roten til alt ondt i slekten; Tan-ghil eller Tengel den onde. Slektens livsoppgave fra og med Tengel den gode og fram til rundt 1960 blir altså å tilintetgjøre gamlefar, som blir mer og mer framtredende dess lenger fram i tid vi kommer. Isfolket er en slekt hvor overnaturlige ting er aldeles vanlig, og her florerer det av både demoner, gjengangere, ånder, svartengler, alver - ja, det meste en kan by på av udagligdags spenning.

De tre første bøkene i serien er de beste. Det er en egen sitring over ryggen når jeg leser de første linjene om hvordan Silje vandrer gatelangs i et mørkt og uvennlig Trondheim. Gleden når Tengel og Silje kommer til Gråstensholm og Linde-allèen. Skadefryden når Sol troller ondt over misdedere. Inderligheten over søskenkjærligheten, og varmen på sidene. Sorgen når Silje, Tengel og Sol går bort. Vakkert. Resten av sagaen er litt både / og. Noen av bøkene er veldig bra, andre bærer tydelig preg av fyllstoff. Denne gangen hoppet jeg liberalt over bøker jeg ikke gadd å lese, og leste dessuten lange partier med grov harelabb. Sandemo selv "tilstår" også at ikke alle bøkene er bra, som hun sier "noen er rett og slett dårlige". Men - jeg har nå engang forståelse for at man på et tidsspenn på over 400 år må ha noen dødperioder. Jeg tilgir den uten særlig beklagelse. Derimot er det en del ting jeg både kjedes, ergres og gremmes over. Hvordan hun skriver seg selv inn på slutten. Hvordan hun plutselig skal la Lucifer ta over verden. Hvordan Sol endrer karakter fra begynnelsen hvor hun er en sterk og sår personlighet, til å bli en halvteit tullhøne i siste del. En god del som med fordel kunne vært enten fjernet eller sterkt redigert.

Uansett er det alltid en glede å dykke ned blant Isfolket, og glemme omverdenen for en stund. Dette er stort sett en serie jeg koser meg med i vinterhalvåret. Og den følges som regel av både Heksemesterserien og deretter bøkene om Lysets rike. Etter det får jeg overdose av Margit sine skriverier, og det er på tide med en dugelig pause. Men ikke verre enn at jeg etter en stund vender tilbake. Uansett hvordan man snur og vender på Isfolket, er det en serie om familie som tar vare på hverandre og vil hverandre godt. Og det trenger vi å lese om. Bøkene er skrevet med snert og humor, de lar oss som lesere få et glimt inn i en parallell verden vi enten nekter å tro på eller ønsker vi selv opplevde mer av. Fantasien er en av de tingene jeg synes vi må passe oss for ikke å miste, og ikke evnen til å bry oss om andre heller. Svartengler og demoner, hekser og trollkyndige - dette er noe som jeg elsker å lese om. Derfor er Isfolket alltid, og vil bestandig være en leseopplevelse jeg vil kose meg med. For meg er inskripsjonen på Tengel og Siljes gravstein essensen av hele Sagaen om Isfolket; "Kjærligheten var deres adelsmerke". Og en liten del av meg vil alltid håpe på å finne en linde-allè, et kirkemaleri, noen med gule øyne, eller en hellig sirkel på bakken.

Takk Margit, for at du ga meg denne leseopplevelsen og åpnet døra på glipp til din fantastiske verden.