Velsignet være kjære februar.

O Jubel! Vi skriver endelig februar. Og ikke første februar en gang, men femte februar. Og for meg betyr dette årets femte februar rett så mye bra. Det mest nærliggende er vel egentlig å stillferdig juble for min første frihelg siden november. Deilig. Har gått ned i stillingsprosent i ene jobben, og det betyr en frilørdag i måneden - og den seiler opp denne helga her. Som bringer meg til lykkemoment nummer to; det er fastelavn denne helga - og det innebærer boller og gromme lass med pisket kremfløte. Snadder og snask.

Februar betyr også at vi er ferdig med dette årets første måned, januar. Det er ren og skjær glede i seg selv. Januar ble preget av sykdom, kulde og psykisk tretthet. Skal vi driste oss til å kalle det post-julestress? Ja, det gjør vi. Med temperaturer utomhus på bortimot -16 over flere dager, ja uker i strekk ble det noe jeg særdeles mislikte. Men nå skal vi i all ærlighet si at januar og jeg aldri har kommet godt overens uansett. Så februar skal være meget velkommen, med snillere temperaturer og lysere dager.

Boka jeg vil ta fram denne gangen, ble jeg også ferdig med nå i februar - og det er ikke noe som begrenser gleden. Boka er "Howl's Moving Castle" av Diana Wynne Jones. Kort fortalt er den lagt til en parallell verden, hvor ilddemoner, sjumilsstøvler og trollmenn er ikke bare dagligdagse ting - men aldeles vanlig. Og hvor det er å være den eldste av tre søsken ikke utgjør en bra posisjon i livet. Boka er en klassiker innenfor fantasy, og har etter ryktene moret både barn, ungdom og voksne lesere med sin fantasirike sjarme og viltre fortellerstil.

Hovedpersonen er først og fremst Sophie, eldste søster av tre (Martha og Lettie er de to yngre). Sophie overtar sin stemors hattebutikk, og det viser seg at selv om hun er eldste søster og derfor ikke utpekt til noe særskilt her i livet bortsett fra feilskjær og ydmykelse - greier hun hattebutikken rett så bra. Men hun har et underlig talent for å snakke liv i ting. Og dette fører til at the Witch of the Waste legger Sophie for gremmelse, og kaster en forbannelse over Sophie - slik at hun utseendemessig ligner en eldgammel kone. Sophie ender opp med å rote seg inn i det mystiske slottet til trollmannen Howl, fortellingens andre hovedperson. Og her blir hun værende, i håp om å bli kvitt forbannelsen - og også hjelpe ilddemonen Calcifer med å komme unna sin avtale .Innbakt i historien er også et overivrig fugleskremsel, en konge og en bortkommen prins.

Alt i alt synes jeg at her er grunnlaget til en rett så spenstig historie. Og den er forsåvidt ikke så verst heller. Men den kommer aldri forbi "ikke så verst"-klassifiseringen. Det blir for rotete, for mye hvem er hvem, og hvorfor er den der og ikke her, og hva er egentlig greia?  Rett og slett er det så mye fram og tilbake, at boka greide å trette meg ut - og derfor tok den også lang tid å lese ferdig, til tross for en smal liten sak på noen få hundre sider. Den eneste karakteren jeg virkelig likte å lese om var Calcifer -  ilddemonen, alt det andre ble bare en eneste lapskaus. Til slutt begynte jeg nesten å se fram til slutten, og det er IKKE en ting man ønsker seg hos bøker. Ikke jeg hvertfall.

Enten er jeg feil publikum for denne boka, eller så hadde jeg helt gale forventninger. Uansett ble denne boka ingen favoritt hos meg. Ikke at det gjør så mye, en kan jo ikke elske alt en leser heller. Nå er jeg i det minste ferdig med den og kan finne andre skatter. Herlig. I leserundingen har vi gående "Det synger i gresset" av Doris Lessing - ikke akkurat en bok jeg glir inn i, men pisj tosj. På jobb har jeg kommet meg helt til sluttoppgjøret av Isfolket (leser digitalt i ledige og stille stunder), så nå er det egentlig bare det traurige igjen. Holder vel på med "Den onde dagen" - så ikke lenge før jeg danser videre over til Heksemester-bøkene. Skal bli artig med et gjensyn der. Isfolket har som vanlig en besnærende tiltrekningskraft - men de bøkene som holder meg virkelig grepet blir færre. Ikke uvanlig med så mange lesninger, tenker jeg. Det har blitt mye harelabblesning, og til og med et par bøker som jeg har hoppet over. For mye fyllstoff og for lite vesentlig for resten av de skikkelig gode historiene. Skippetihopp, og ny bok takk!

Sist, men ikke minst har jeg vært og akupunktert ørene mine i dag. Fikk kvikk beskjed om at jeg var skjev i ryggen, og deretter innskudd av semi-permanente nålepinner i ørebrusken (permanent som at de sitter der til de har gjort jobben sin, ikke for evig tid) skal etter sigende fikse på dette. Dessuten skal vi se om det kanskje går an å løsne opp noe rask i korsryggen og balansere hjernehalvdelene mine slik at jeg også får rensket opp i en del emosjonelt stress jeg har bygd opp. Tja, det å ha en fireåring som snart har hatt diabetes i tre år - det er ikke bare en dans på roser, kjenner jeg.

Sist men ikke minst er jeg blitt mer og mer glad i en parfyme som heter "Kiste". Fikk en liten prøveflaske av ei venninne i Oslo, og den lukter så besnærende godt. Jeg er nødt til å finne ut hvor jeg kan få tak i en flaske av denne duftlekkerbiskenen. Resten av dagen har gått med til trivialiteter som klesvask (standard), risky business som å tørrkoke og svi i filler en runde med poteter (absolutt ikke standard) og å betrakte kveldens snøvær med motvilje. Vel, siden Canal Digital og Discovery-kanalene ligger i stillingskrig med hverandre er kanalutvalget på tv noe begrenset - så da er det bare å tasle videre i bokhaugen, og neste bok ut er "The Night Circus" av Erin Morgenstern. 

Vel møtt til neste innlegg, folkens :P

Over og utafor.